Filmkritikerprisen til “Louder Than Bombs”

Filmkritikerprisen til “Louder Than Bombs”

Filmkritikerprisen 2016 for fjorårets beste norske langfilm går til «Louder Than Bombs», regissert av Joachim Trier. Prisen ble i dag overrakt vinneren av Mode Steinkjer, styreleder i Norsk filmkritikerlag. Prisen ble først delt ut for 66 år siden og er kåret etter en avstemning blant lagets nær 100 medlemmer.

To andre priser ble også delt ut:

Prisen for beste fagfunksjon blant fjorårets norske filmer fikk i år to vinnere. Ine Marie Wilmann vant for sin hovedrolle i filmen «De nærmeste», regissert av Anne Sewitsky. Olivier Bugge Coutté fra Danmark vant for klippingen av «Louder Than Bombs», regissert av Joachim Trier.

Budbringeren er en hederspris for å ha beriket filmkulturen gjennom å spre kunnskap, engasjement og entusiasme for film som kunstuttrykk. Den gikk i år til Torunn Nyen, mangeårig leder av Kortfilmfestivalen i Grimstad, da hun «kan se tilbake på et imponerende livsverk, som har vært av stor betydning for norsk filmoffentlighet».

I begrunnelsen for hovedprisen heter det:

«Årets vinner er et speil satt opp mot vår egen sårbarhet. Et speil som i sprekker og skår viser ulike fragmenter av det følelsesmessige vakuumet filmens rollefigurer befinner seg i. De er fanget i en tilstand skapt i fortiden og utløst av nåtiden, og filmens stille drama målbærer på ambisiøst vis de emosjonelle kreftene et traume slipper løs, så vel i det konkrete som i det usagte og ødelagte. Det essensielle spørsmålet er hvem som har eiendomsrett på tomrommene som oppstår med et dypt savn. Hvem har krav på å tolke minnene?

Fra anslaget med det på samme tid sterke og sarte åpningsbildet, forløser regissøren forknytte bånd med møysommelige trekk. Men hele tiden tvinges blikket tilbake på en familie som ikke evner å trenge ut av sin egen nummenhet og manglende evne til å kommunisere sine følelser. I dette familieportrettet gis det internasjonale skuespillerensemblet muligheten til å skinne mot en universell klangbunn av sorg og avmaktsfølelse.

Dessuten blir fotografiet som uttrykk og filmen som fotografisk språk et eget underliggende tema, hvor stillbildets evne til å fryse øyeblikket står i kontrast til filmens stemningsflyt. Gjennom lekende historieformidling og lavmælt gjennomslagskraft befester årets vinner sin allerede særegne posisjon som filmskaper.»

Filmkritikerprisen til “Louder Than Bombs”

Filmkritikerprisen til “Louder Than Bombs”

Filmkritikerprisen 2016 for fjorårets beste norske langfilm går til «Louder Than Bombs», regissert av Joachim Trier. Prisen ble i dag overrakt vinneren av Mode Steinkjer, styreleder i Norsk filmkritikerlag. Prisen ble først delt ut for 66 år siden og er kåret etter en avstemning blant lagets nær 100 medlemmer.

To andre priser ble også delt ut:

Prisen for beste fagfunksjon blant fjorårets norske filmer fikk i år to vinnere. Ine Marie Wilmann vant for sin hovedrolle i filmen «De nærmeste», regissert av Anne Sewitsky. Olivier Bugge Coutté fra Danmark vant for klippingen av «Louder Than Bombs», regissert av Joachim Trier.

Budbringeren er en hederspris for å ha beriket filmkulturen gjennom å spre kunnskap, engasjement og entusiasme for film som kunstuttrykk. Den gikk i år til Torunn Nyen, mangeårig leder av Kortfilmfestivalen i Grimstad, da hun «kan se tilbake på et imponerende livsverk, som har vært av stor betydning for norsk filmoffentlighet».

I begrunnelsen for hovedprisen heter det:

«Årets vinner er et speil satt opp mot vår egen sårbarhet. Et speil som i sprekker og skår viser ulike fragmenter av det følelsesmessige vakuumet filmens rollefigurer befinner seg i. De er fanget i en tilstand skapt i fortiden og utløst av nåtiden, og filmens stille drama målbærer på ambisiøst vis de emosjonelle kreftene et traume slipper løs, så vel i det konkrete som i det usagte og ødelagte. Det essensielle spørsmålet er hvem som har eiendomsrett på tomrommene som oppstår med et dypt savn. Hvem har krav på å tolke minnene?

Fra anslaget med det på samme tid sterke og sarte åpningsbildet, forløser regissøren forknytte bånd med møysommelige trekk. Men hele tiden tvinges blikket tilbake på en familie som ikke evner å trenge ut av sin egen nummenhet og manglende evne til å kommunisere sine følelser. I dette familieportrettet gis det internasjonale skuespillerensemblet muligheten til å skinne mot en universell klangbunn av sorg og avmaktsfølelse.

Dessuten blir fotografiet som uttrykk og filmen som fotografisk språk et eget underliggende tema, hvor stillbildets evne til å fryse øyeblikket står i kontrast til filmens stemningsflyt. Gjennom lekende historieformidling og lavmælt gjennomslagskraft befester årets vinner sin allerede særegne posisjon som filmskaper.»

MENY