Skal vi tro den nye rapporten fra Menon Economics og BI, med tittelen ”Utredningen av pengestrømmene i verdikjedene for norske filmer og seier”, er den norske rettighetsforvaltningen for komplisert for utenlandske aktører. Det er i hvert slik en av forfatterne, Terje Gaustad, blir sitert dagens Klassekampen.
”Noe vi stadig har fått høre fra aktørene i visningssektoren er at det er vanskeligere å kjøpe norsk innhold enn utenlandsk. Det er litt skummelt om dette blir en hemsko for norske filmer og serier”, sier Gaustad, som til daglig er førsteamanuensis ved BI.
Det kan virke som påstanden er tatt litt ut av kontekst. Men la oss likevel forfølge den et stykke på vei. Vi har ikke problemer med å se at jo enklere et rettighetsregime er, desto enklere blir det å forholde seg til det. Men at det skal bli så fryktelig komplisert å forholde seg til flere aktører, er en påstand som krever en grundigere begrunnelse. Hva ligger egentlig i formuleringer som at norsk innhold «er vanskeligere å kjøpe” og at norske rettighetshavere må opptre «smidigere i markedet»?
Den største utfordringen i dag for norske innholdsleverandører er ikke først og fremst at rettighetsregimet er for komplekst, men at de nye visningsleddene ikke vil reinvestere inntekter fra å vise film i nye norske produksjoner. Om rapporten kan påvise at disse aktørene er villig til å gå tyngre inn i norske produksjoner om de kan forholde seg til bare én rettighetshaver, så er det jo absolutt verd å undersøke.
Sverre Pedersen, leder i Norsk filmforbund, oppfatter på sin side Gaustads utspill som retorikk til fordel for produsentleddet. Han mener de kollektive avtalene sikrer at de som har skapt verket, får et vederlag når andre tjener penger på verket deres.
«Det er det eneste systemet som fungerer og som faktisk sikrer rettighetshaverne en bit av kaka. Kollektive avtaler sørger for at enkeltmedlemmer ikke kan presses til å gi fra seg avtaler», sier han til Klassekampen.
