Det norske kinoåret – fra fiasko til suksess?

Det norske kinoåret – fra fiasko til suksess?

Vi i Rushprint begynner å bli lei av det, men vi sier det like fullt: hva var det vi sa?

Etter at norsk film på kino ble dømt nord og ned etter et skuffende første halvår, der særlig De Nærmeste og Dirk Ohm fikk uventet lave besøkstall, har Bølgen endret bildet fullstendig med sine knusende åpningstall. Etter to helger på kino er katastrofefilmen sett av 360 000. Den ligger altså an til å bli en av de best besøkte norske filmene siste tiåret. Etter to uker går den bedre enn storsuksessen Kon-Tiki. Som VG påpeker i dag: Med hjelp av barnefilmen Karsten og Petra på safari, som åpnet noen dager etter Bølgen, har Roar Uthaugs film på under to uker brakt kinobesøket opp fra 215.000 til 666.000 – mer enn en tredobling!

Samtidig gjenstår flere filmer som har potensiale til å løfte besøket enda høyere: Både Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin, Doktor Proktors Tidsbadekar, Julekongen og Soland og Ludvig – herfra til Flåklypa er barne- og familiefilmer som burde kunne tangere Karsten og Petra-tallene.

Spørsmålet er om de kommer for tett, eller er for mange, og dermed risikerer å slå hverandre i hjel. Men om disse filmene treffer godt, kan vi stå overfor kanskje tidenes best besøkte kinoår for norsk film (ja, vi vet vi tar litt hardt i, men noen reflekser i mageregionen gir oss forhåpninger).

Villmark 2 er en dark horse som også kan komme sterkt i oppløpet. Men det avhenger av at de som så første filmen for 13 år siden pirres nok til å ville se den, og at den samtidig får en ny generasjon i tale. Wendyeffekten burde trekke mange, men Ole Endresens forrige film, Jakten på Berlusconi, presterte såpass svakt – ikke minst fordi filmen var kvalitetsmessig en stor skuffelse – at det er vanskelig å si noe om dens potensiale.

Det er heller ingen grunn til å ha urealistiske forventninger til Louder than bombs: det er en ganske liten norsk-amerikansk independentfilm vi bør være fornøyd med om ses av 30-40 000 nordmenn. La oss slippe oppslag om «fiasko» når det skjer. Dette er en film for nisjene som vil få et langt internasjonalt liv.

Vi gleder oss over kinobesøket, men gruer oss til ”baksmellen” som kan komme til neste år gjennom etterhåndsstøtten (som bare i år spiser over 100 millioner av den ordinære filmstøtten!) Om ikke NFI og bransjen finner en god måte å balansere disse utgiftene på, kan neste års kinorepertoar bli minst like hardt rammet hardt som i år. Og de varsku-ropene som nå har startet på rushprint.no, vil bli enda sterkere.

Det norske kinoåret – fra fiasko til suksess?

Det norske kinoåret – fra fiasko til suksess?

Vi i Rushprint begynner å bli lei av det, men vi sier det like fullt: hva var det vi sa?

Etter at norsk film på kino ble dømt nord og ned etter et skuffende første halvår, der særlig De Nærmeste og Dirk Ohm fikk uventet lave besøkstall, har Bølgen endret bildet fullstendig med sine knusende åpningstall. Etter to helger på kino er katastrofefilmen sett av 360 000. Den ligger altså an til å bli en av de best besøkte norske filmene siste tiåret. Etter to uker går den bedre enn storsuksessen Kon-Tiki. Som VG påpeker i dag: Med hjelp av barnefilmen Karsten og Petra på safari, som åpnet noen dager etter Bølgen, har Roar Uthaugs film på under to uker brakt kinobesøket opp fra 215.000 til 666.000 – mer enn en tredobling!

Samtidig gjenstår flere filmer som har potensiale til å løfte besøket enda høyere: Både Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin, Doktor Proktors Tidsbadekar, Julekongen og Soland og Ludvig – herfra til Flåklypa er barne- og familiefilmer som burde kunne tangere Karsten og Petra-tallene.

Spørsmålet er om de kommer for tett, eller er for mange, og dermed risikerer å slå hverandre i hjel. Men om disse filmene treffer godt, kan vi stå overfor kanskje tidenes best besøkte kinoår for norsk film (ja, vi vet vi tar litt hardt i, men noen reflekser i mageregionen gir oss forhåpninger).

Villmark 2 er en dark horse som også kan komme sterkt i oppløpet. Men det avhenger av at de som så første filmen for 13 år siden pirres nok til å ville se den, og at den samtidig får en ny generasjon i tale. Wendyeffekten burde trekke mange, men Ole Endresens forrige film, Jakten på Berlusconi, presterte såpass svakt – ikke minst fordi filmen var kvalitetsmessig en stor skuffelse – at det er vanskelig å si noe om dens potensiale.

Det er heller ingen grunn til å ha urealistiske forventninger til Louder than bombs: det er en ganske liten norsk-amerikansk independentfilm vi bør være fornøyd med om ses av 30-40 000 nordmenn. La oss slippe oppslag om «fiasko» når det skjer. Dette er en film for nisjene som vil få et langt internasjonalt liv.

Vi gleder oss over kinobesøket, men gruer oss til ”baksmellen” som kan komme til neste år gjennom etterhåndsstøtten (som bare i år spiser over 100 millioner av den ordinære filmstøtten!) Om ikke NFI og bransjen finner en god måte å balansere disse utgiftene på, kan neste års kinorepertoar bli minst like hardt rammet hardt som i år. Og de varsku-ropene som nå har startet på rushprint.no, vil bli enda sterkere.

MENY