Foto: Under forvandlingens lov (1911) er en av de få norske filmene fra den tidlige stumfilmperioden som er bevart nesten i sin helhet. Fra Unge hjerter (1917) finnes bare dette fragmentet (til høyre) tilbake.
Champagnen flyter, det er revolusjon og arbeideropprør, erotiske overskridelser og karneval. Likevel er det få konkrete vitnesbyrd på denne dramatikken i den norske filmarven fra 1910-tallet. Det var da de aller første norske spillefilmene ble produsert. Av de 19 filmene vi kjenner til, er bare tre bevart, nesten komplette. Fra de øvrige filmene finnes det bare fragmenter og spor tilbake.
Denne sommeren kan du se materialet etter de tapte filmene i Nasjonalbibliotekets utstilling Stumme filmspor. Norsk spillefilm før 1920 som åpner fra 1.juni.
– Fiskerlivets farer, eller Et drama paa havet har status som Norges aller første spillefilm, forteller fagansvarlig for utstillingen, Øivind Hanche, til Rushprint.
– Filmen kan ha vært produsert så tidlig som i 1906 eller 1908, men de eldste sporene vi har fra filmen er fra 1929, da den skal ha vært klippet inn i en ny film, som igjen har fått presseomtale. Dette er et eksempel på hvordan finner vi dokumentasjon på filmer som har gått tapt.
Sporene etter de første norske filmene finnes i mange deler av Nasjonalbibliotekets samling. I tillegg til korte filmklipp, er det funnet fragmenter av de tapte filmene i form av stillbilder, filmplakater, avisannonser og -omtaler, ett og annet filmprogram, eller kanskje et sensurkort.
Hva handlet disse filmene om? Hvordan utviklet filmfortellingen seg? Hvilke tendenser kan vi spore? I utstillingen «Stumme filmspor» viser Nasjonalbiblioteket fram restene og fragmentene fra den tidligste perioden i norsk film, og inviterer publikum til å fylle ut tomrommene.
Utstillingen åpner i Nasjonalbiblioteket torsdag 1. juni. Samme kveld møter regissør Eskil Vogt, forfatter Rune Christiansen og filmhistoriker Øivind Hanche og journalist Inger Merete Hobbelstad til samtale om de tapte filmene i utstillingen. Hvilke myter oppstår rundt filmer som har blitt borte? Og kan man likevel forestille seg filmenes estetikk og fortelling?
Les også om Kjetil Lismoens jakt i Nasjonalbibliotekets arkiver etter «urealiserte prosjekter»: Filmene som aldri ble noe av – hva forteller de om vår filmkultur?
