Arthaus har kjøpt Gullbjørnfavoritt

Arthaus har kjøpt Gullbjørnfavoritt

Arthaus har kjøpt Gianfranco Rosis Fuocoammare (Fire at Sea) under årets filmfestival i Berlin. Om vi skal tro kritikerne så er filmen en av de fremste kandidatene til å vinne Gullbjørnen som deles ut på lørdag.

Rushprints redaktør Kjetil Lismoen er blant de som lot seg begeistre av dokumentaren som skildrer livet på den italienske øya Lampedusa som hvert år mottar tusenvis av båtflyktninger fra Afrika.

Lismoen mener at ”det mest overraskende ved filmen er at regissøren Gianfranco Rosi har valgt å følge lokalbefolkningen, og knytter deres dagligliv bare indirekte til dramaet utenfor kysten. De lever nesten helt separate liv, øyboerne og flyktningene, og Rosi konstaterer usentimentalt at dette skjer her nå, rett utenfor vinduene våre”.

Sterkest inntrykk gjør kanskje den lokale legen som gjenforteller sitt møte med hundrevis av døde kropper, gravide mødre og spebarn, og hvordan de hjemsøker ham i drømmene.

”Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe disse menneskene, gråter han, men Rosi gir ikke uten videre etter for slike sterke emosjonelle understrømmer. Han trekker oss ofte unna, og viser at livet går sin gang på Lampedusa, side om side med det ufattelige. Det er mesterlig gjort, og det skulle ikke forbause meg om det ender med en Gullbjørn”.

Arthaus har kjøpt Gullbjørnfavoritt

Arthaus har kjøpt Gullbjørnfavoritt

Arthaus har kjøpt Gianfranco Rosis Fuocoammare (Fire at Sea) under årets filmfestival i Berlin. Om vi skal tro kritikerne så er filmen en av de fremste kandidatene til å vinne Gullbjørnen som deles ut på lørdag.

Rushprints redaktør Kjetil Lismoen er blant de som lot seg begeistre av dokumentaren som skildrer livet på den italienske øya Lampedusa som hvert år mottar tusenvis av båtflyktninger fra Afrika.

Lismoen mener at ”det mest overraskende ved filmen er at regissøren Gianfranco Rosi har valgt å følge lokalbefolkningen, og knytter deres dagligliv bare indirekte til dramaet utenfor kysten. De lever nesten helt separate liv, øyboerne og flyktningene, og Rosi konstaterer usentimentalt at dette skjer her nå, rett utenfor vinduene våre”.

Sterkest inntrykk gjør kanskje den lokale legen som gjenforteller sitt møte med hundrevis av døde kropper, gravide mødre og spebarn, og hvordan de hjemsøker ham i drømmene.

”Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe disse menneskene, gråter han, men Rosi gir ikke uten videre etter for slike sterke emosjonelle understrømmer. Han trekker oss ofte unna, og viser at livet går sin gang på Lampedusa, side om side med det ufattelige. Det er mesterlig gjort, og det skulle ikke forbause meg om det ender med en Gullbjørn”.

MENY