Den norske fotografen og regissøren Arild Kristo døde i sommer etter en tids sykdom. Dermed har en av norsk films mest interessante kultfigurer og originaler gått bort.

Kristo sto sentralt for den utforskingen av filmens muligheter som fulgte med modernismen på 60-tallet, selv om den aldri skulle feste seg i det norske filmmiljøet. Selv husker jeg godt første gangen jeg så hans kortfilm Kristoball; det var en film som ikke minnet om noe annet jeg hadde sett av norsk film, og som hadde mer til felles med modernister som Godard enn samtidens dominerende norske sosialrealisme. Men Kristo var ingen virkelighetsfjern avantgardist, og innlemmet samtidens konfliktfylte verden i filmene sine.

Kortfilmene Undergrunnen og Kristoball ble lagt godt merke til på internasjonale filmfestivaler, og sistnevnte film havnet på en andre plass da Rushprint kåret tidenes beste norske kortfilmer for noen år siden. Eddie og Suzanne (1975) skulle bli hans eneste langfilm, selv om det ikke manglet andre prosjekter, som en storstilt adaptasjon basert på Ibsens Terje Vigen.

Kristo kom inn i filmbransjen som stillsfotograf og skulle senere markere seg internasjonalt som kunstfotograf. Han ble innkjøpt av Museum of Modern Art i New York og publisert i store magasiner som Life og Look. Marthe Stokvik og Paul René Roestad hadde nylig premiere på sin dokumentarfilm om Kristo, og filmen skal i høst vises ved National Gallery i Washington, i en større mønstring av norsk film. Kristo ble 71 år gammel.