Om Skaret nevner “fiktive murer” i betydningen av ikke å satse internasjonalt, så er mitt poeng med artikkelen å rive ned slike – ja med “både petroleum og talenter” har vi positive muligheter som jeg etterspør tre ganger i min artikkel, skriver Truls Lie i sitt tilsvar til KriStine Ann Skaret.
Jeg leser i ingressen i Rushprint fra 10. januar at dokumentarkonsulent KriStine Ann Skaret mener jeg “skaper fiktive murer”. Nå er det ikke så tydelig i selve teksten hennes at jeg gjør det. Min intensjon med artikkelen Kvaliteten som uteble i Klassekampens vedlegg Le Monde diplomatique og Rushprint 7. januar, var å diskutere nettopp dette – kvalitet.
Nå valgte NFI/Skaret i sitt svar å fokusere på den såkalte Kulturtesten – som jo bare var viet en tiendel av artikkelen min fra Dokumentarkonventet i Bergen i desember.
Men det er positivt at Skaret nå skriver i sin kronikk i Klassekampen mandag at “Norske filmskapere kan motta tilskudd til alt de kan tenke seg å lage film om.” Det er gledelig. Jeg mener også at det er filmskapere eller spesielt regissøren bosatt i Norge som bør få norsk støtte. Jeg er derimot ikke alene om å påpeke teksten i Kulturtesten som krever at handlingen skal foregå i EU, EØS eller Sveits – i kombinasjon med at det skal være knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold. Det er positivt at konsulenten kan ha en friere tolkning av denne, eller som jeg har referert direktør Nina Refseth i å uttale på Dokumentarkonventet i desember, om at “er en nordmann interessert, har det med norske samfunnsforhold å gjøre.”
Mitt poeng var i utgangspunktet å kritisere en alt for norskveiende holdning pålagt NFI fra Kulturdepartementet som hemmende for internasjonal anerkjennelse. Det nye NFI med Refseth ble etablert med bakgrunn i Kulturdepartementets filmmelding “Veiviseren” fra 2007. Denne skriver at “Prosjektene må bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur” og “Utvikling av og bevaring av kultur og identitet forutsetter produksjon av filmer på eget språk” – noe man ikke kan unngå å tenke på når man leser NFIs omtalte Kulturtest. Er det å påpeke disse uttalelsene fra NFIs arbeidsgiver som å feiltolke en holdning som kan virke hemmende for norske filmskapere? Det skulle jeg gjerne ha hørt mer om.
Kulturdepartementet har her en klar anakronistisk holdning i en globalisert verden i konkurranse med spennende og uavhengige filmkunstnere. Eller hva danskene Søren Birkvad kritiserte på Konventet som “anakronistisk” i vår globale tid og Michael Obstrup som også nå i denne debatten i Rushprint betegner med henvisning til NFI/Skarets uttalelser om Kulturtesten som “en tolkning i motstrid til tekstens ordlyd”.
Men er det så viktig – om vi nå egentlig trekker i samme retning? I likhet med Skaret etterlyser jeg kvalitet i norsk dokumentar – i betydningen en kvalitetsgrad som kunne heve oss opp til samme nivå som både Danmark, Sverige og Finland når det gjelder å få viktige internasjonale priser, evt også som åpningsfilmer på internasjonale festivaler. På denne måten er norsk dokumentar “stort sett fraværende” internasjonalt – slik jeg har observert når jeg har reist rundt de siste årene som redaktør av magasinet DOX. Dessuten ble nye norske påbegynte filmprosjekt på verdens største filmfestival alle avvist for pitching, mens både Finland og Danmark fikk inn 80 prosent av de søkte. Vi mangler som Skaret påpeker, spesielle dokumentarutdanningslinjer som våre naboland. Det er vel bare å erkjenne. Nettopp derfor er det påkrevet av NFI å satse ekstra på talentutvikling av dokumentar.
Om Skaret nevner “fiktive murer” i betydningen av ikke å satse internasjonalt, så er jo mitt poeng med artikkelen nettopp å rive ned slike – ja med “både petroleum og talenter” har vi positive muligheter som jeg etterspør tre ganger i min artikkel.
Kvalitet innen dokumentar er også å formidle noe som står på spill for en uavhengig regissør. Derfor nevnte jeg Olins De andre og Løkkebergs Gazas tårer. Internasjonalt har det også vist seg at våre nordiske naboland har hatt mest suksess med hundre prosent utenlandske filmer – som Obstrups eksempelgir på Konventet i Bergen, og jeg la til med kjente danske Mads Brüggers tre siste filmer.
Det er positivt at Refseth og Skaret nå uttrykker støtte til filmskaperens frihet, fremfor ensidig å fremme KDs poeng i 2007 om en norsk-kulturbyggende filmkunst. Den nasjonalismen som Einarsonutvalget satt i pennen for kulturdepartementet, virket den gang i 2007 mer som en næringsmelding for å fremme turisme til Norge – turisme ble faktisk nevnt som et poeng for å støtte utenlandske filmskapere på besøk i Norge.
Jeg har stor tro på at norske filmskapere kan ende opp med flere dokumentarer av høyere kvalitet – om NFI delvis endrer sin strategi ved å gi utviklingsstøtte til flere dokumentarskapere. Dette var mitt avsluttende hovedpoeng. Det ville bety en begrenset produksjonstøtte som NFI i dag gir til hele 20 dokumentarer årlig. Eventuelt om NFI har mulighet til å omfordele produksjonsstøtte fra et par “uviktige” underholdningfiksjoner for å avhjelpe dette. Jeg foreslår – i tråd med hva Refseth nylig bekreftet ikke var fremmed for dem – en dreining av støttemidlene mot at langt flere får forsøke sine talent med NFIs utviklingsstøtte. Så kan de som Birkvad på Konventet kalte NFIs “auterer” – de nye konsulentene Skaret og Even Benestad – heller ha et trangere nåløye for hva som får produksjonsstøtte med ambisjon om å oppnå høyere internasjonal anerkjennelse.
For er ikke å måles internasjonalt en bedre målestokk for kvalitet – enn hva vi kan lese av selvskryt i norske blader her hjemme på berget?
Truls Lie, filmskaper og -kritiker. [email protected]
Les også:
Om Skaret nevner “fiktive murer” i betydningen av ikke å satse internasjonalt, så er mitt poeng med artikkelen å rive ned slike – ja med “både petroleum og talenter” har vi positive muligheter som jeg etterspør tre ganger i min artikkel, skriver Truls Lie i sitt tilsvar til KriStine Ann Skaret.
Jeg leser i ingressen i Rushprint fra 10. januar at dokumentarkonsulent KriStine Ann Skaret mener jeg “skaper fiktive murer”. Nå er det ikke så tydelig i selve teksten hennes at jeg gjør det. Min intensjon med artikkelen Kvaliteten som uteble i Klassekampens vedlegg Le Monde diplomatique og Rushprint 7. januar, var å diskutere nettopp dette – kvalitet.
Nå valgte NFI/Skaret i sitt svar å fokusere på den såkalte Kulturtesten – som jo bare var viet en tiendel av artikkelen min fra Dokumentarkonventet i Bergen i desember.
Men det er positivt at Skaret nå skriver i sin kronikk i Klassekampen mandag at “Norske filmskapere kan motta tilskudd til alt de kan tenke seg å lage film om.” Det er gledelig. Jeg mener også at det er filmskapere eller spesielt regissøren bosatt i Norge som bør få norsk støtte. Jeg er derimot ikke alene om å påpeke teksten i Kulturtesten som krever at handlingen skal foregå i EU, EØS eller Sveits – i kombinasjon med at det skal være knyttet til norsk historie, kultur eller samfunnsforhold. Det er positivt at konsulenten kan ha en friere tolkning av denne, eller som jeg har referert direktør Nina Refseth i å uttale på Dokumentarkonventet i desember, om at “er en nordmann interessert, har det med norske samfunnsforhold å gjøre.”
Mitt poeng var i utgangspunktet å kritisere en alt for norskveiende holdning pålagt NFI fra Kulturdepartementet som hemmende for internasjonal anerkjennelse. Det nye NFI med Refseth ble etablert med bakgrunn i Kulturdepartementets filmmelding “Veiviseren” fra 2007. Denne skriver at “Prosjektene må bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur” og “Utvikling av og bevaring av kultur og identitet forutsetter produksjon av filmer på eget språk” – noe man ikke kan unngå å tenke på når man leser NFIs omtalte Kulturtest. Er det å påpeke disse uttalelsene fra NFIs arbeidsgiver som å feiltolke en holdning som kan virke hemmende for norske filmskapere? Det skulle jeg gjerne ha hørt mer om.
Kulturdepartementet har her en klar anakronistisk holdning i en globalisert verden i konkurranse med spennende og uavhengige filmkunstnere. Eller hva danskene Søren Birkvad kritiserte på Konventet som “anakronistisk” i vår globale tid og Michael Obstrup som også nå i denne debatten i Rushprint betegner med henvisning til NFI/Skarets uttalelser om Kulturtesten som “en tolkning i motstrid til tekstens ordlyd”.
Men er det så viktig – om vi nå egentlig trekker i samme retning? I likhet med Skaret etterlyser jeg kvalitet i norsk dokumentar – i betydningen en kvalitetsgrad som kunne heve oss opp til samme nivå som både Danmark, Sverige og Finland når det gjelder å få viktige internasjonale priser, evt også som åpningsfilmer på internasjonale festivaler. På denne måten er norsk dokumentar “stort sett fraværende” internasjonalt – slik jeg har observert når jeg har reist rundt de siste årene som redaktør av magasinet DOX. Dessuten ble nye norske påbegynte filmprosjekt på verdens største filmfestival alle avvist for pitching, mens både Finland og Danmark fikk inn 80 prosent av de søkte. Vi mangler som Skaret påpeker, spesielle dokumentarutdanningslinjer som våre naboland. Det er vel bare å erkjenne. Nettopp derfor er det påkrevet av NFI å satse ekstra på talentutvikling av dokumentar.
Om Skaret nevner “fiktive murer” i betydningen av ikke å satse internasjonalt, så er jo mitt poeng med artikkelen nettopp å rive ned slike – ja med “både petroleum og talenter” har vi positive muligheter som jeg etterspør tre ganger i min artikkel.
Kvalitet innen dokumentar er også å formidle noe som står på spill for en uavhengig regissør. Derfor nevnte jeg Olins De andre og Løkkebergs Gazas tårer. Internasjonalt har det også vist seg at våre nordiske naboland har hatt mest suksess med hundre prosent utenlandske filmer – som Obstrups eksempelgir på Konventet i Bergen, og jeg la til med kjente danske Mads Brüggers tre siste filmer.
Det er positivt at Refseth og Skaret nå uttrykker støtte til filmskaperens frihet, fremfor ensidig å fremme KDs poeng i 2007 om en norsk-kulturbyggende filmkunst. Den nasjonalismen som Einarsonutvalget satt i pennen for kulturdepartementet, virket den gang i 2007 mer som en næringsmelding for å fremme turisme til Norge – turisme ble faktisk nevnt som et poeng for å støtte utenlandske filmskapere på besøk i Norge.
Jeg har stor tro på at norske filmskapere kan ende opp med flere dokumentarer av høyere kvalitet – om NFI delvis endrer sin strategi ved å gi utviklingsstøtte til flere dokumentarskapere. Dette var mitt avsluttende hovedpoeng. Det ville bety en begrenset produksjonstøtte som NFI i dag gir til hele 20 dokumentarer årlig. Eventuelt om NFI har mulighet til å omfordele produksjonsstøtte fra et par “uviktige” underholdningfiksjoner for å avhjelpe dette. Jeg foreslår – i tråd med hva Refseth nylig bekreftet ikke var fremmed for dem – en dreining av støttemidlene mot at langt flere får forsøke sine talent med NFIs utviklingsstøtte. Så kan de som Birkvad på Konventet kalte NFIs “auterer” – de nye konsulentene Skaret og Even Benestad – heller ha et trangere nåløye for hva som får produksjonsstøtte med ambisjon om å oppnå høyere internasjonal anerkjennelse.
For er ikke å måles internasjonalt en bedre målestokk for kvalitet – enn hva vi kan lese av selvskryt i norske blader her hjemme på berget?
Truls Lie, filmskaper og -kritiker. [email protected]
Les også:
Hurra, jeg tror på en lysende fremtid for Norsk dokfilm,p.g.a man nu har 2 kompetente filmkonsulenter, som selv har mærket på huden, hvor vigtigt det er at møde et velfungerende NFI med alle sanser åbent for Nye talenter.Hvis der så også kommer penge fra Fiktionspuljen, og man åbnede op for nysgerrigheden for f. eks hvor fantastisk det går for Musikken i Norge og for Arkitekturen i Norge og lærte noget af hvordan den del af kunsten udvikler sig, så kan det blive rigtigt STORT. Sammenligningen med Sverige og Danmark er ikke konstruktivt på nogen måde, det er ikke konkurence, men kunst der efterspørges.Dokumentarfilm er kunst, når det lykkes.
Hurra, jeg tror på en lysende fremtid for Norsk dokfilm,p.g.a man nu har 2 kompetente filmkonsulenter, som selv har mærket på huden, hvor vigtigt det er at møde et velfungerende NFI med alle sanser åbent for Nye talenter.Hvis der så også kommer penge fra Fiktionspuljen, og man åbnede op for nysgerrigheden for f. eks hvor fantastisk det går for Musikken i Norge og for Arkitekturen i Norge og lærte noget af hvordan den del af kunsten udvikler sig, så kan det blive rigtigt STORT. Sammenligningen med Sverige og Danmark er ikke konstruktivt på nogen måde, det er ikke konkurence, men kunst der efterspørges.Dokumentarfilm er kunst, når det lykkes.