Miyazakis makeløse univers.

Miyazakis makeløse univers.

Vi trenger Hayao Miyazakis humanistiske animasjonskunst mer enn noensinne. I anledning denne ukens kino-relansering av «Prinsesse Mononoke» – og det faktum at Studio Ghibli fyller 40 år – har vi satt sammen en liste med hans ti beste filmer.

Det er vanskelig for oss i den vestlige verden å forestille oss animasjonsfilmen uten bidragene fra Walt Disney. I store deler av Asia har Hayao Miyazaki en tilsvarende posisjon, og i hjemlandet Japan er han opphøyd til et nasjonalt ikon.

I snart 50 år har den japanske animasjonskunstneren forført verden med sine handlingsorienterte heltinner og sitt humanistiske tankegods. Hans gjennombrudd i Vesten kom med Prinsesse Mononoke – en djerv og visjonær film om et økologisk sammenbrudd. Det er i anledning filmens relansering på norske kinoer denne uken at vi her henter fram de beste filmene hans. 

Som ingen annen filmskaper før ham har han lokket våre barn til eventyrlig og intelligent utforskning av vår tids grunnleggende utfordringer, enten det er naturkatastrofer, krig eller ganske enkelt vennskap. Til tross for et ofte mørkt bakteppe oppleves filmene som oppløftende og livsbejaende.

Et flertall av Miyazakis hovedpersoner er jenter, og de skiller seg markant fra animasjonsfilmens øvrige heltegalleri. De står nesten alltid på utsiden av tradisjonen og blir utbrytere til en parallell fantasiverden og bindeledd til noe truende som tvinger seg på utenfra.

Miyazakis økologiske bevissthet og antikrigsbudskap er basert på smertelige erfaringer fra Japans nære historie. Problemstillingene er universelle, akkurat som barnas blikk på verden er det.

Her er en gjennomgang av hans ti beste filmer. Flere av tekstene ble benyttet da jeg i 2022 lagde en tilsvarende liste for Aftenposten da Netflix samlet alle filmene hans på sin strømmetjeneste.

«Nausicaä – prinsessen fra vindens dal» (1984)

Filmen er basert på Miyazakis egen mangaserie om en prinsesse som i en postapokalyptisk verden forsøker å gjenforene menneskene og naturen.

Som alle Miyazakis heltinner er Nausicaä smart og snarrådig, men det er hennes empatiske evner og nærhet til naturen som blir avgjørende. Det er tusen år siden verden slik hun kjente den, forsvant. Hennes store prosjekt blir å utforske jungelen som har vokst frem og finne en måte å kommunisere med skapningene der på.

En vakker og poetisk film der naturen også lever sitt eget liv gjennom en enestående animasjon.

 

«Laputa – Himmelslottet» (1986)

Den første filmen Miyazaki lagde for Studio Ghibli, er blant annet inspirert av et kapittel i Jonathans Swifts «Gullivers reiser» om et forjettet slott som vokste inn i himmelen.

Vi møter guttungen Pazu som jobber i en gruve og drømmer om å fly. En dag faller en jente ned fra himmelen foran øynene hans. Om halsen har hun en magisk sten som gir henne en myk landing. Det viser seg at hun er på flukt fra både pirater og militære agenter som jakter på den magiske stenen.

Som så ofte i Miyazakis filmer havner våre to helter i kryssilden mellom fraksjoner som higer etter eneveldig makt, men de viser at en annen virkelighet er mulig.

«Min nabo Totoro» (1988)

Kanskje den av Miyazakis filmer som de minste barna setter høyest. I hvert fall ga den oss noen av animasjonshistoriens mest elskede og ikoniske figurer.

En universitetsprofessor og døtrene Satsuki og Mei flytter til et forfallent hus for å bo nærmere sykehuset der moren er innlagt etter langvarig sykdom. Døtrene oppdager at huset er bebodd av spøkelser som kalles susuwatari – det vi si små, svarte støvdotter som trives best i mørke hjørner.

Snart leder støvdottene Mei og Satsuki til skogsguden Totoro, som viser seg å være en god hjelper i den kritiske perioden barna gjennomlever.

«Kikis budservice» (1989)

Her møter vi en tenåringsjente som går i lære som heks, og må greie seg alene i storbyen. Hun tar seg jobb i et budfirma og finner trøst i katten sin. En dag går en levering galt, og katten kommer på avveie. Kiki begir seg ut på en jakt som krever langt mer av henne enn hva en magisk sopelime kan bistå med.

Miyazaki har sagt at filmen gjenspeiler den konflikten mellom uavhengighet og troskap som japanske tenåringsjenter ofte strever med.

Han skildrer Kikis videre reise med sterke og ildfulle symboler. Nok en gang blir heltinnen i filmen oppsøkt av en gutt som drømmer om å bli flyver, og som beundrer hennes evner.

«Porco Rosso» (1992)

En litt atypisk Miyazaki-film der hovedpersonen ikke er jente, og der handlingen utspiller seg i en konkret geografisk og historisk setting.

Filmen utspiller seg få år etter at Mussolini har tatt makten i Italia. En stjernepilot fra første verdenskrig blir en dag på uforklarlig vis forvandlet til en gris. Porco Rosso er likevel ikke et «fascistsvin». Han har brutt med myndighetene og opererer som en uavhengig dusørjeger med sin egen moralkodeks. Når myndighetene vil ha ham til å fly i deres tjeneste igjen, faller replikken som er blitt udødelig: «Takk for tilbudet, men jeg vil heller være en gris enn en fascist».

«Prinsesse Mononoke» (1997)

Prinsesse Mononoke er Miyazakis mest voldelige film og regnes som hans første mesterverk. Her vender han som så mange ganger tilbake til menneskehetens rovdrift på naturen og katastrofen det utløser.

Denne gangen er prinsessen mer merket av volden, og rollegalleriet er svært komplekst. Den mest interessante rollefiguren er kanskje Lady Eboshi – animasjonshistoriens råeste (anti-)heltinne – som i et forsøk på å bryte med fortiden innfører et slags opplyst matriarkat.

Filmen er som Lady Eboshi vakker og brutal, og filmens visuelle klimaks er et av animasjonshistoriens høydepunkter.

 

«Chihiro og heksene» (2001)

Filmen ble Miyazakis store internasjonale gjennombrudd og vant Oscar for beste animasjonsfilm i 2002 og Gullbjørnen under Berlinalen.

Chihiro er en 10-årig jente som holder på å flytte til en ny by sammen med foreldrene. Når de stanser ved en nedlagt underholdningspark, forviller hun seg inn i et parallelt univers der det er drømmene og marerittets logikk som råder.

I 2016 ble filmen kåret til den fjerde beste filmen i det 21. århundre av 177 internasjonale kritikere – den høyeste rangerte animasjonsfilmen noensinne.

«Det levende slottet» (2004)

I likhet med Chihiro ble filmen en formidabel internasjonal suksess som befestet Miyazakis ry som en makeløs forteller for barn.

Denne gangen består hovedrollen av en ung kvinne som blir forhekset og forvandles til en gammel kvinne – noe som viser seg å være en frigjørende opplevelse for henne. Også her lurer krigen i bakgrunnen. Hun kommer i kontakt med en trollmann som har kommet på kant med kongen fordi han ikke vil kjempe i krigen.

Miyazaki har selv sagt at filmen var en reaksjon på den amerikanske invasjonen av Irak.

«Ponyo på klippen ved havet» (2008)

Miyazaki gir oss sin egen vri på H. C. Andersens Den lille havfruen i form av en gullfisk som blir kastet på land etter et ublidt møte med en fisketråler. Heldigvis blir Ponyo reddet av femåringen Sosuke, som sverger på å beskytte henne. Det er ingen enkel sak. Ponyo ønsker å forvandle seg til en jente, og det skjer selvsagt ikke uten komplikasjoner.

Filmens fantasifulle undersjøiske scener bærer Miyazakis umiskjennelige signatur, og han avslutter med en tsunami. Det er relasjonen mellom gutten og fisken som vil bli jente, som imponerer. Her er det som om Miyazaki kan trylle frem vår identifikasjon med de mest eksotiske og usannsynlige skapninger.

«Vinden stiger» (2013)

Den nest siste filmen til Hayao Miyazaki er en feiring av teknologien som virkeliggjør våre drømmer – og en advarsel. Her møter vi en unggutt som drømmer om å konstruere fantastiske flyvemaskiner som kan måle seg med den italienske flydesigneren Capronis konstruksjoner. Han ender opp med å utvikle jagerfly som bringer død og fordervelse over Japans fiender.

Tittelen er hentet fra et dikt av Paul Valery, som handler om å kunne gå videre, selv etter katastrofen. For japanerne har denne holdningen spesiell relevans med tanke på alle de katastrofene som har hjemsøkt dem. Her er det et av de store jordskjelvene i Japan, som fant sted i Kanto-provinsen i 1923, som Miyazaki gjenskaper med visjonære, apokalyptiske bilder.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Miyazakis makeløse univers.

Miyazakis makeløse univers.

Vi trenger Hayao Miyazakis humanistiske animasjonskunst mer enn noensinne. I anledning denne ukens kino-relansering av «Prinsesse Mononoke» – og det faktum at Studio Ghibli fyller 40 år – har vi satt sammen en liste med hans ti beste filmer.

Det er vanskelig for oss i den vestlige verden å forestille oss animasjonsfilmen uten bidragene fra Walt Disney. I store deler av Asia har Hayao Miyazaki en tilsvarende posisjon, og i hjemlandet Japan er han opphøyd til et nasjonalt ikon.

I snart 50 år har den japanske animasjonskunstneren forført verden med sine handlingsorienterte heltinner og sitt humanistiske tankegods. Hans gjennombrudd i Vesten kom med Prinsesse Mononoke – en djerv og visjonær film om et økologisk sammenbrudd. Det er i anledning filmens relansering på norske kinoer denne uken at vi her henter fram de beste filmene hans. 

Som ingen annen filmskaper før ham har han lokket våre barn til eventyrlig og intelligent utforskning av vår tids grunnleggende utfordringer, enten det er naturkatastrofer, krig eller ganske enkelt vennskap. Til tross for et ofte mørkt bakteppe oppleves filmene som oppløftende og livsbejaende.

Et flertall av Miyazakis hovedpersoner er jenter, og de skiller seg markant fra animasjonsfilmens øvrige heltegalleri. De står nesten alltid på utsiden av tradisjonen og blir utbrytere til en parallell fantasiverden og bindeledd til noe truende som tvinger seg på utenfra.

Miyazakis økologiske bevissthet og antikrigsbudskap er basert på smertelige erfaringer fra Japans nære historie. Problemstillingene er universelle, akkurat som barnas blikk på verden er det.

Her er en gjennomgang av hans ti beste filmer. Flere av tekstene ble benyttet da jeg i 2022 lagde en tilsvarende liste for Aftenposten da Netflix samlet alle filmene hans på sin strømmetjeneste.

«Nausicaä – prinsessen fra vindens dal» (1984)

Filmen er basert på Miyazakis egen mangaserie om en prinsesse som i en postapokalyptisk verden forsøker å gjenforene menneskene og naturen.

Som alle Miyazakis heltinner er Nausicaä smart og snarrådig, men det er hennes empatiske evner og nærhet til naturen som blir avgjørende. Det er tusen år siden verden slik hun kjente den, forsvant. Hennes store prosjekt blir å utforske jungelen som har vokst frem og finne en måte å kommunisere med skapningene der på.

En vakker og poetisk film der naturen også lever sitt eget liv gjennom en enestående animasjon.

 

«Laputa – Himmelslottet» (1986)

Den første filmen Miyazaki lagde for Studio Ghibli, er blant annet inspirert av et kapittel i Jonathans Swifts «Gullivers reiser» om et forjettet slott som vokste inn i himmelen.

Vi møter guttungen Pazu som jobber i en gruve og drømmer om å fly. En dag faller en jente ned fra himmelen foran øynene hans. Om halsen har hun en magisk sten som gir henne en myk landing. Det viser seg at hun er på flukt fra både pirater og militære agenter som jakter på den magiske stenen.

Som så ofte i Miyazakis filmer havner våre to helter i kryssilden mellom fraksjoner som higer etter eneveldig makt, men de viser at en annen virkelighet er mulig.

«Min nabo Totoro» (1988)

Kanskje den av Miyazakis filmer som de minste barna setter høyest. I hvert fall ga den oss noen av animasjonshistoriens mest elskede og ikoniske figurer.

En universitetsprofessor og døtrene Satsuki og Mei flytter til et forfallent hus for å bo nærmere sykehuset der moren er innlagt etter langvarig sykdom. Døtrene oppdager at huset er bebodd av spøkelser som kalles susuwatari – det vi si små, svarte støvdotter som trives best i mørke hjørner.

Snart leder støvdottene Mei og Satsuki til skogsguden Totoro, som viser seg å være en god hjelper i den kritiske perioden barna gjennomlever.

«Kikis budservice» (1989)

Her møter vi en tenåringsjente som går i lære som heks, og må greie seg alene i storbyen. Hun tar seg jobb i et budfirma og finner trøst i katten sin. En dag går en levering galt, og katten kommer på avveie. Kiki begir seg ut på en jakt som krever langt mer av henne enn hva en magisk sopelime kan bistå med.

Miyazaki har sagt at filmen gjenspeiler den konflikten mellom uavhengighet og troskap som japanske tenåringsjenter ofte strever med.

Han skildrer Kikis videre reise med sterke og ildfulle symboler. Nok en gang blir heltinnen i filmen oppsøkt av en gutt som drømmer om å bli flyver, og som beundrer hennes evner.

«Porco Rosso» (1992)

En litt atypisk Miyazaki-film der hovedpersonen ikke er jente, og der handlingen utspiller seg i en konkret geografisk og historisk setting.

Filmen utspiller seg få år etter at Mussolini har tatt makten i Italia. En stjernepilot fra første verdenskrig blir en dag på uforklarlig vis forvandlet til en gris. Porco Rosso er likevel ikke et «fascistsvin». Han har brutt med myndighetene og opererer som en uavhengig dusørjeger med sin egen moralkodeks. Når myndighetene vil ha ham til å fly i deres tjeneste igjen, faller replikken som er blitt udødelig: «Takk for tilbudet, men jeg vil heller være en gris enn en fascist».

«Prinsesse Mononoke» (1997)

Prinsesse Mononoke er Miyazakis mest voldelige film og regnes som hans første mesterverk. Her vender han som så mange ganger tilbake til menneskehetens rovdrift på naturen og katastrofen det utløser.

Denne gangen er prinsessen mer merket av volden, og rollegalleriet er svært komplekst. Den mest interessante rollefiguren er kanskje Lady Eboshi – animasjonshistoriens råeste (anti-)heltinne – som i et forsøk på å bryte med fortiden innfører et slags opplyst matriarkat.

Filmen er som Lady Eboshi vakker og brutal, og filmens visuelle klimaks er et av animasjonshistoriens høydepunkter.

 

«Chihiro og heksene» (2001)

Filmen ble Miyazakis store internasjonale gjennombrudd og vant Oscar for beste animasjonsfilm i 2002 og Gullbjørnen under Berlinalen.

Chihiro er en 10-årig jente som holder på å flytte til en ny by sammen med foreldrene. Når de stanser ved en nedlagt underholdningspark, forviller hun seg inn i et parallelt univers der det er drømmene og marerittets logikk som råder.

I 2016 ble filmen kåret til den fjerde beste filmen i det 21. århundre av 177 internasjonale kritikere – den høyeste rangerte animasjonsfilmen noensinne.

«Det levende slottet» (2004)

I likhet med Chihiro ble filmen en formidabel internasjonal suksess som befestet Miyazakis ry som en makeløs forteller for barn.

Denne gangen består hovedrollen av en ung kvinne som blir forhekset og forvandles til en gammel kvinne – noe som viser seg å være en frigjørende opplevelse for henne. Også her lurer krigen i bakgrunnen. Hun kommer i kontakt med en trollmann som har kommet på kant med kongen fordi han ikke vil kjempe i krigen.

Miyazaki har selv sagt at filmen var en reaksjon på den amerikanske invasjonen av Irak.

«Ponyo på klippen ved havet» (2008)

Miyazaki gir oss sin egen vri på H. C. Andersens Den lille havfruen i form av en gullfisk som blir kastet på land etter et ublidt møte med en fisketråler. Heldigvis blir Ponyo reddet av femåringen Sosuke, som sverger på å beskytte henne. Det er ingen enkel sak. Ponyo ønsker å forvandle seg til en jente, og det skjer selvsagt ikke uten komplikasjoner.

Filmens fantasifulle undersjøiske scener bærer Miyazakis umiskjennelige signatur, og han avslutter med en tsunami. Det er relasjonen mellom gutten og fisken som vil bli jente, som imponerer. Her er det som om Miyazaki kan trylle frem vår identifikasjon med de mest eksotiske og usannsynlige skapninger.

«Vinden stiger» (2013)

Den nest siste filmen til Hayao Miyazaki er en feiring av teknologien som virkeliggjør våre drømmer – og en advarsel. Her møter vi en unggutt som drømmer om å konstruere fantastiske flyvemaskiner som kan måle seg med den italienske flydesigneren Capronis konstruksjoner. Han ender opp med å utvikle jagerfly som bringer død og fordervelse over Japans fiender.

Tittelen er hentet fra et dikt av Paul Valery, som handler om å kunne gå videre, selv etter katastrofen. For japanerne har denne holdningen spesiell relevans med tanke på alle de katastrofene som har hjemsøkt dem. Her er det et av de store jordskjelvene i Japan, som fant sted i Kanto-provinsen i 1923, som Miyazaki gjenskaper med visjonære, apokalyptiske bilder.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY