Vi ser det stadig vekk: filmer som kom og forsvant fra kino får et nytt liv hos strømmetjenestene. Tidligere handlet det kanskje om smalere arthousefilmer som ikke fikk tid og plass nok på kino, og som fyller hullene i sin nisje via strømming. Eller lokale kinosuksesser i en liten språkgruppe (som Troll og Krigsseileren her hjemme) som når et langt større publikum internasjonalt via strømming.

Men vi ser også en tendens der filmer som ble slaktet etter kinopremieren får en ny vår på strømming. Det siste eksemplet er adaptasjonen av Jo Nesbøs Snømannen som fikk ganske hard medfart da den kom på kino. Norske og utenlandske anmeldere var brutale og filmen har fortsatt bare 6 prosent kritikerscore og 18 prosent publikumscore hos Rotten Tomatoes.

Nå gikk ikke Snømannen dårlig på kino i Norge. Etter en sterk åpning med 96 000 besøkende åpningshelgen, falt den ganske markant de neste ukene etter som ryktene om den spredte seg. Men interessen var der. I USA gikk den derimot ganske dårlig på kino. Derfor kom det som en stor overraskelse på mange at filmen denne uken krøp opp på førsteplassen over de mest sette filmene på Netflix i USA.

Matt Singer hos ScreenRush kaller det «a curious turn of events»:

«Six years after The Snowman opened in theaters to terrible reviews from critics and equally bad box office — it earned just $6.7 million in the U.S — the chilly detective thriller starring Michael Fassbender is now not only on Netflix, it is the number one film on the entire service. So why is this movie, which is possibly even sillier (and more clumsily assembled) than I have made it sound, the top film on Netflix at the moment? This is a strange phenomenon of the streaming service which demands further investigation…»

Singer gir ikke noe svar på hvorfor nettopp Snømannen helt uventet har nådd til topps. Men han peker på at dette ikke er så uvanlig som vi kanskje tror – at middelmådige eller elendige sjangerfilmer som kritikerne og publikum ikke ga en sjanse da de første ble sluppet på kino, får en ny sjanse av sofasitterne. De ser bildet av Fassbender, navnet til Jo Nesbø og kanskje noe om «nordic noir» (om det begrepet fortsatt brukes) – og mer skal ikke til.

Noen ganger er en mislykket film helt allright å se på tv-skjermen. Og Snømannen var akkurat sånn passe mislykket. Den var ikke nødvendigvis den katastrofen enkelte kritikere ville ha den til. Problemet var at regissør Tomas Alfredson ikke maktet å gjenskape spenningen fra Nesbøs krimroman eller så ut til å bry seg om de kulturelle nyansene fra boka. Den morbide humoren og de berikende samfunnskommentarene ble redusert til flotte bilder av kjente norske landemerker og snølandskapet tok helt over. Filmen snødde rett og slett ned.