Foto: Jan Grue i Okkupert.

Det er The Guardian som i dag publiserte essayet av den norske forfatteren og professoren. Jan Grue har selv en funksjonsnedsettelse og har forsket mye på emnet og skrevet kritikerroste bøker om det. Men i teksten drar han også veksler på sin erfaring som skuespiller i den norske dramaserien Okkupert.

Grue tar utgangspunkt i den siste tidens debatter om hvordan forlag velger å retusjere innhold i litteratur som de mener ikke tåler (sam)tidens tann. Roald Dahls krasseste formuleringer er blitt slipt ned i kantene for å verne barn, og Ian Flemings sexisme og rasisme i bøkene om James Bond er også under revisjon.

Grue retter oppmerksomheten mot én lite påtalt tendens innenfor filmen: Hvordan funksjonsnedsettelser er blitt demonisert gjennom hele filmhistorien. James Bond-filmene har som kjent sitt skurkegalleriet av deformerte skikkelser. Men våre eventyrtradisjoner og myter er jo stappfulle av slike figurer. Som Grue skriver:

«This particular trope, wherein a character’s moral and physiological natures mirror each other, is as universal as it is ancient. It is reflected in the philosophy of Plato, in commonplaces like “a healthy mind in a healthy body”, and in the foundational texts of the cultural canon. In Buddhist tradition, too, disability has been construed as an impediment to understanding and enlightenment – and even, for some, as a punishment for actions in a past life.»

Grue skriver kunnskapsrikt, med interessante og personlige observasjoner. Han gir oss tankevekkende betraktninger som går dypere enn det meste som er skrevet om problematikken.

Det mest interessante for norsk films del er avsnittet der han gjenforteller sin opplevelse av å spille i serien Okkupert. Rollefiguren var ment som en assistent til statsministeren, men skulle vokse til noe enda større og «demonisk»:

«As the drafts progressed, he – spoiler alert! – turned into a villain. He became the head of an unscrupulous consultancy, vaguely reminiscent of Cambridge Analytica, promising to deliver the parliamentary election – before proceeding to collaborate with various shadowy characters who threw acid at the prime minister’s political enemies.»

«Whether the change in Ivar’s character was accidental or a result of the writers coming to appreciate my villainous nature I will never know. But for whatever reason, he joined the ranks of Dr Strangelove and the usual wheelchair-using baddies. When I pointed this out to one of the other actors, she seemed thoroughly surprised. “Oh, I never thought of that. He just seemed to be written as a sort of classically cerebral, calculating villain. That sort of type.”

Grue skriver videre: «Well, yes. That sort of type. Cerebral, calculating. Compensating, perhaps, for some essential inner flaw. Concealing, possibly, his hatred of able-bodied humanity. We know the type.»

Grue retter ikke nødvendigvis kritikk mot serieskapernes fortellergrep, men viser hvor naturlig det faller å bruke funksjonsnedsettelse for å skape uro og spenning. Film er fysisk, ytre handling, som ofte skal formidles raskt og effektivt. Da er det fristende å velge den korteste veien til hva man ønsker å formidle.

Grue gir forøvrig teamet bak Okkupert godkjent stempel for hvordan innspillingen i Litauen ble tilrettelagt for ham med funksjonsnedsettelse. Og han gjenforteller en interessant utveksling med regissøren Erik Skjoldbjærg om et rollestol-problem i episoden som de til slutt fant en løsning på.

Les hele essayet

Teksten står også i en kraftig nedkortet versjon i Aftenposten.