Blant kannibaler og massemordere.

Blant kannibaler og massemordere.

To av vinterens mest kontroversielle filmer, «Bone and all» og «Nitram», leder til spørsmålet: Hva kan filmkunsten tilføre to kannibaler og en massemorder? Trenger vi egentlig mer empati for og utforsking av begge avgrunner?

Den italienske regissøren Luca Guadagnino har en forkjærlighet for å veksle mellom det klassiske og det provokativt okkulte. Her til lands er han mest kjent for Call Me By Your Name, en sjelden konvensjonell oppvekstfilm for ham å være. I den filmen fortolket Timothée Chalamet en tenårings gryende homofile seksualitet i 80-tallets Italia, en prestasjon som ga ham en fortjent Oscarnominasjon. I denne filmen er vi tilbake i 80-tallet, med Chalamet som tenåring på drift, men noe er grunnleggende annerledes. Lee er nemlig kannibal. Sammen med sin partner in crime, 18-årige Maren (Taylor Russel), reiser de gjennom midtvesten som en slags horrorutgave av Bonnie & Clyde. Vi vet ikke hvordan man blir kannibal i dette universet, bortsett at man er født sånn. Guadagninos kongstanke er å gjøre de så sensitive og normale som mulig, for at vi skal se dem så lite fordomsfullt som mulig. Og det får han til. Du har aldri sett en horrorfilm der overgriperne slipper så lett unna ditt eget dømmende blikk. Og det er kanskje det mest interessante ved filmen.

Kannibalers ensomhet

Det er ikke tilfeldig at Lee og Maren møter hverandre på landeveien. Alle spiserne, som de heter, kan få ferten av hverandre, noen ganger på lange avstander. Det er ikke mange av dem, men de treffer tre andre på veien, av den mer heslige sorten. En av dem er Sully (Mark Rylance) som etter å ha delt et måltid med Maren blir besatt av henne. Sully er både patetisk og farlig, en ensom sjel som viser Lee og Maren hva som venter dem ved enden av livet som kannibaler. Lee reflekterer ikke over det, men det gjør Maren. Hun drømmer om å leve et normalt liv, om å ha kontroll på sin hunger, og overbeviser Lee om at det kan være mulig. Men først må hun finne ut hva som skjedde med moren, som også var en spiser. Og der ligger det selvsagt et vendepunkt.

Ikke for sarte sjeler

Vi har sett mange amerikanske road movies om to elskende som får en tragisk skjebne på sin vei gjennom et midtvesten der volden alltid ligger på lur. Guadagnino jobber ekstra hardt for at vi skal like Lee og Maren. Chalamet og Russel har en unektelig god kjemi, de er ofte rørende når de ikke gir etter for sin natur. Filmskaperne dveler heller ikke unødvendig lenge ved kannibalismen. Men disse scenene er såpass motbydelige at jeg vil anbefale alle sarte sjeler om å styre unna. Så kan man spørre seg om hvorfor Guadagnino har villet lage denne filmen. Han har åpenbart ikke villet lage en sjokkdrevet horrorfilm. Han har for «god smak» til det. Likevel virker han altfor pirret av selve premisset om å teste hvor langt vi er villig til å strekke oss i vår empati med to kannibaler.

Så mye mer er det egentlig ikke å hente. I The Road ble mennesker kannibaler av nødvendighet; i Only Lovers Left Alive fikk vampyrmyten en ny og spennende vri. I denne filmen får vi en ny vri på kannibalfilmen, men den stikker ikke særlig dypt. Kannibalismen bare eksisterer som en naturgitt sult, men forklares eller utdypes ikke. Guadagnino kan heller ikke støtte seg på den rike mytologien som omslutter vampyrer og zombier i populærkulturen. Derfor falmet filmen fortere enn jeg hadde trodd, etter den innledende rystelsen. Det nye og sjokkerende grepet vil kanskje gi filmen plass i filmhistorien. Men den vil ikke havne på min tyve på topp-liste for dette året.

Behersket om det ufattelige

Den australske spillefilmen Nitram er basert på det som ledet fram til skytemassakren ved Port Arthur på Tasmania i 1996. Da henrettet Martin Bryant 35 mennesker og skadet 23 med automatvåpen han fikk kjøpt over disk uten våpenlisens. Regissør Justin Kurzel anvender her i stor grad fri diktning og nevner ikke gjerningspersonen med navn. Likevel klipper han inn et opptak av Bryant fra 1979 da han er innlagt på sykehus for brannskader etter en fyrverkeri-ulykke. Han blir intervjuet av australsk fjernsyn som spør om han heretter vil være forsiktig med å leke med fyrverkeri. Svaret er kontant nei. Vi blir altså bedt om å sidestille filmen med det som skjedde i virkeligheten – samtidig som den bare er basert på denne virkeligheten. Det er ikke uproblematisk. Men før jeg utdyper det, vil jeg berømme Kurzel for at han ikke har laget den filmen jeg mest av alt fryktet at han skulle lage. Flere av hans tidligere filmer har vært basert på grufulle voldshandlinger, deriblant The Snowtown Murders og The True history of the Kelly Gang. Og der har han ikke holdt noe tilbake. Men denne gangen er han nærmest kysk i sin omgang med volden. Han vet at vi vet hva som blir det endelige utfallet. Så er spørsmålet om han makter å gi oss noen innsikter i hvordan det ufattelige kunne skje.

Foreldrenes perspektiv

Vi møter Nitram, som hovedpersonen kalles, i ulike faser av tidlig voksen alder. Han bor fortsatt hjemme hos foreldrene som anstrenger seg maksimalt for å dempe sønnens utagerende oppførsel. Ønsker Nitram seg noe, så vil han ha det. Da får det ikke hjelpe hva andre synes. Den lokale psykiateren skriver ut tunge medisiner og ser til at han får en slags uføretrygd. Men ingen kan forutsi hva som vil komme. Nitram får en venninne, en 54 år gammel lokal eksentrisk millionær (Essie Davis) som gir ham en følelse av nyvunnen frihet. Hun kjøper ham en bil, selv om han ikke har førerkort. Etter en stund dør hun i en ulykke i den samme bilen. Gradvis lukker det seg et mørke rundt Nitram, men vi får aldri noe klart inntrykk av hvordan han har det inni seg. Moren, spilt av den enestående Judy Davis, er den som best formidler omkostningene av å ha et barn med manglende empatiske evner. Jeg har ikke sett en fiksjonsfilm som med samme innlevelse skildrer slitasjen de nærmeste utsettes for over mange år ved å ha så utsatte barn. Både Davies og Anthony LaPaglia i rollen som faren får fram hvor menneskelig det er å feile og håpe på det beste under så krevende omstendigheter.

Råsterkt ensemble

Kurzel unngår å psykologisere og komme med enkle forklaringer. Filmen har på den måten mange fellestrekk med Gus vant Sants Gullpalmevinner fra 1999, Elephant. Det var også en ganske fri gjendiktning av et forløp til en grufull massakre, senere kjent som Columbinemassakren. Gus van Sant valgte å skildre udåden, men på en skånsom måte. Kurzel stanser før vi kommer så langt, som en erkjennelse av at en grafisk gjengivelse ikke vil kunne tilføre noe av verdi. Han lar Caleb Landry Jones bære filmen på sine skuldre, i en rolleprestasjon som helt fortjent ble prist i Cannes i fjor. Det er noe nesten fryktinngytende presist og overbevisende ved samspillet mellom Jonas og de andre skuespillerne. Det er kort sagt et vanvittig begavet ensemble. Men rettferdiggjør det at filmen er laget? Får vi noen innsikter som skaper større forståelse og empati, eller på noen måter gir de etterlatte og ofrene en lise? Det er jeg usikker på. Det ble altfor fristende for Kurzel klippe inn det nevnte arkivopptaket i starten, fordi det står perfekt til resten. Men det grepet forplikter ham til å gå dypere enn han er istand til her. Det er filmens paradoks.


Begge disse omtalene er tidligere publisert i Aftenposten.


 

Blant kannibaler og massemordere.

Blant kannibaler og massemordere.

To av vinterens mest kontroversielle filmer, «Bone and all» og «Nitram», leder til spørsmålet: Hva kan filmkunsten tilføre to kannibaler og en massemorder? Trenger vi egentlig mer empati for og utforsking av begge avgrunner?

Den italienske regissøren Luca Guadagnino har en forkjærlighet for å veksle mellom det klassiske og det provokativt okkulte. Her til lands er han mest kjent for Call Me By Your Name, en sjelden konvensjonell oppvekstfilm for ham å være. I den filmen fortolket Timothée Chalamet en tenårings gryende homofile seksualitet i 80-tallets Italia, en prestasjon som ga ham en fortjent Oscarnominasjon. I denne filmen er vi tilbake i 80-tallet, med Chalamet som tenåring på drift, men noe er grunnleggende annerledes. Lee er nemlig kannibal. Sammen med sin partner in crime, 18-årige Maren (Taylor Russel), reiser de gjennom midtvesten som en slags horrorutgave av Bonnie & Clyde. Vi vet ikke hvordan man blir kannibal i dette universet, bortsett at man er født sånn. Guadagninos kongstanke er å gjøre de så sensitive og normale som mulig, for at vi skal se dem så lite fordomsfullt som mulig. Og det får han til. Du har aldri sett en horrorfilm der overgriperne slipper så lett unna ditt eget dømmende blikk. Og det er kanskje det mest interessante ved filmen.

Kannibalers ensomhet

Det er ikke tilfeldig at Lee og Maren møter hverandre på landeveien. Alle spiserne, som de heter, kan få ferten av hverandre, noen ganger på lange avstander. Det er ikke mange av dem, men de treffer tre andre på veien, av den mer heslige sorten. En av dem er Sully (Mark Rylance) som etter å ha delt et måltid med Maren blir besatt av henne. Sully er både patetisk og farlig, en ensom sjel som viser Lee og Maren hva som venter dem ved enden av livet som kannibaler. Lee reflekterer ikke over det, men det gjør Maren. Hun drømmer om å leve et normalt liv, om å ha kontroll på sin hunger, og overbeviser Lee om at det kan være mulig. Men først må hun finne ut hva som skjedde med moren, som også var en spiser. Og der ligger det selvsagt et vendepunkt.

Ikke for sarte sjeler

Vi har sett mange amerikanske road movies om to elskende som får en tragisk skjebne på sin vei gjennom et midtvesten der volden alltid ligger på lur. Guadagnino jobber ekstra hardt for at vi skal like Lee og Maren. Chalamet og Russel har en unektelig god kjemi, de er ofte rørende når de ikke gir etter for sin natur. Filmskaperne dveler heller ikke unødvendig lenge ved kannibalismen. Men disse scenene er såpass motbydelige at jeg vil anbefale alle sarte sjeler om å styre unna. Så kan man spørre seg om hvorfor Guadagnino har villet lage denne filmen. Han har åpenbart ikke villet lage en sjokkdrevet horrorfilm. Han har for «god smak» til det. Likevel virker han altfor pirret av selve premisset om å teste hvor langt vi er villig til å strekke oss i vår empati med to kannibaler.

Så mye mer er det egentlig ikke å hente. I The Road ble mennesker kannibaler av nødvendighet; i Only Lovers Left Alive fikk vampyrmyten en ny og spennende vri. I denne filmen får vi en ny vri på kannibalfilmen, men den stikker ikke særlig dypt. Kannibalismen bare eksisterer som en naturgitt sult, men forklares eller utdypes ikke. Guadagnino kan heller ikke støtte seg på den rike mytologien som omslutter vampyrer og zombier i populærkulturen. Derfor falmet filmen fortere enn jeg hadde trodd, etter den innledende rystelsen. Det nye og sjokkerende grepet vil kanskje gi filmen plass i filmhistorien. Men den vil ikke havne på min tyve på topp-liste for dette året.

Behersket om det ufattelige

Den australske spillefilmen Nitram er basert på det som ledet fram til skytemassakren ved Port Arthur på Tasmania i 1996. Da henrettet Martin Bryant 35 mennesker og skadet 23 med automatvåpen han fikk kjøpt over disk uten våpenlisens. Regissør Justin Kurzel anvender her i stor grad fri diktning og nevner ikke gjerningspersonen med navn. Likevel klipper han inn et opptak av Bryant fra 1979 da han er innlagt på sykehus for brannskader etter en fyrverkeri-ulykke. Han blir intervjuet av australsk fjernsyn som spør om han heretter vil være forsiktig med å leke med fyrverkeri. Svaret er kontant nei. Vi blir altså bedt om å sidestille filmen med det som skjedde i virkeligheten – samtidig som den bare er basert på denne virkeligheten. Det er ikke uproblematisk. Men før jeg utdyper det, vil jeg berømme Kurzel for at han ikke har laget den filmen jeg mest av alt fryktet at han skulle lage. Flere av hans tidligere filmer har vært basert på grufulle voldshandlinger, deriblant The Snowtown Murders og The True history of the Kelly Gang. Og der har han ikke holdt noe tilbake. Men denne gangen er han nærmest kysk i sin omgang med volden. Han vet at vi vet hva som blir det endelige utfallet. Så er spørsmålet om han makter å gi oss noen innsikter i hvordan det ufattelige kunne skje.

Foreldrenes perspektiv

Vi møter Nitram, som hovedpersonen kalles, i ulike faser av tidlig voksen alder. Han bor fortsatt hjemme hos foreldrene som anstrenger seg maksimalt for å dempe sønnens utagerende oppførsel. Ønsker Nitram seg noe, så vil han ha det. Da får det ikke hjelpe hva andre synes. Den lokale psykiateren skriver ut tunge medisiner og ser til at han får en slags uføretrygd. Men ingen kan forutsi hva som vil komme. Nitram får en venninne, en 54 år gammel lokal eksentrisk millionær (Essie Davis) som gir ham en følelse av nyvunnen frihet. Hun kjøper ham en bil, selv om han ikke har førerkort. Etter en stund dør hun i en ulykke i den samme bilen. Gradvis lukker det seg et mørke rundt Nitram, men vi får aldri noe klart inntrykk av hvordan han har det inni seg. Moren, spilt av den enestående Judy Davis, er den som best formidler omkostningene av å ha et barn med manglende empatiske evner. Jeg har ikke sett en fiksjonsfilm som med samme innlevelse skildrer slitasjen de nærmeste utsettes for over mange år ved å ha så utsatte barn. Både Davies og Anthony LaPaglia i rollen som faren får fram hvor menneskelig det er å feile og håpe på det beste under så krevende omstendigheter.

Råsterkt ensemble

Kurzel unngår å psykologisere og komme med enkle forklaringer. Filmen har på den måten mange fellestrekk med Gus vant Sants Gullpalmevinner fra 1999, Elephant. Det var også en ganske fri gjendiktning av et forløp til en grufull massakre, senere kjent som Columbinemassakren. Gus van Sant valgte å skildre udåden, men på en skånsom måte. Kurzel stanser før vi kommer så langt, som en erkjennelse av at en grafisk gjengivelse ikke vil kunne tilføre noe av verdi. Han lar Caleb Landry Jones bære filmen på sine skuldre, i en rolleprestasjon som helt fortjent ble prist i Cannes i fjor. Det er noe nesten fryktinngytende presist og overbevisende ved samspillet mellom Jonas og de andre skuespillerne. Det er kort sagt et vanvittig begavet ensemble. Men rettferdiggjør det at filmen er laget? Får vi noen innsikter som skaper større forståelse og empati, eller på noen måter gir de etterlatte og ofrene en lise? Det er jeg usikker på. Det ble altfor fristende for Kurzel klippe inn det nevnte arkivopptaket i starten, fordi det står perfekt til resten. Men det grepet forplikter ham til å gå dypere enn han er istand til her. Det er filmens paradoks.


Begge disse omtalene er tidligere publisert i Aftenposten.


 

MENY