Sonisk musikkfilmfestival er den første i sitt slag, fastslår initiativtakerne. Syv entusiaster fra musikk- og filmmiljøet i Trondheim og Oslo har tatt initiativet til en festival «for og av musikkelskere» på det nyoppussede Cinemateket i Trondheim.

Neste helg vil Sonisk presentere ni langfilmer og seks kortfilmer. Programmet er satt sammen av nye dokumentarer, etablerte klassikere og en eksklusiv norgespremiere. Her vises konsertklassikeren Stop Making Sense side om side med Bukta Sessions – en serie live musikkvideoinnspillinger fra Bukta-festivalen.

– Etter utallige diskusjoner om musikkdokumentarer på sene kvelder med venner var det noen som kasta ut tanken om at vi burde lage en festival. Da Svein Inge Sæther hos Cinemateket likte ideen var det ingen vei tilbake, forteller styreleder Robert Hoven.

– Vi ønsker å fylle Olavshallen med musikk, film, platemesser, quiz og konserter i årene som kommer, sier festivalsjef Knut Martin Kristensen. Festivalen er tuftet på idealisme. Vi skal bygge stein på stein, men vi har ambisjoner om å være en viktig europeisk musikkfilmfestival i fremtiden.

Rushprint tok kontakt med Ida Madsen Hestman, en av tre styremedlemmer som også sitter i programutvalget, samt representerer TBA som er en samarbeidspartner. Hun håper at festivalen blant annet kan bidra med større interesse for og diskusjon rundt musikkdokumentaren som format.

– Det er mange dokumentarer om musikk på strømmetjenestene om dagen, men vi ser en tendens som er litt satt, der flere kjører det samme formatet, som ikke utfordrer formspråket noe særlig.

– Ser du på Netflix i dag, så er det en tendens der det går i «artister forteller sin historie»-formatet, som kan bli ganske forutsigbart, ikke bare innholdsmessig, også fra et journalistisk perspektiv.

Mange av filmene i programmet utfordrer konvensjonelle formater.

– Flere bærer preg av å være uavhengige prosjekter. Vi har blant annet tatt med en tidligere film av Brett Morgen i anledning at han i år regisserte David Bowie-filmen Moonage Daydream. Denne er et godt eksempel på en film som er god på å forene artistens indre liv, kunst og musikk visuelt, gjennom montasjer, kollasjer og animasjoner, og ved å etablere en stemning som jeg opplever speiler artisten og personen Kurt Cobain. Filmen Anonymous Club maler et rått og intimt bilde på 16mm-film av den gåtefulle singer-songwriteren og anti-influenceren Courtney Barnett. Så viser vi også Jean-Luc Godards kontroversielle og ukonvensjonelle film med The Rolling Stones, og vi får et sterkt portrett av Sinead O’Connor i Nothing Compares som er åpningsfilmen vår, og som vi viser i samarbeid med BIFF.

Les mer om programmet