Tar fram både pisk og gulrot for å lokke strømmetjenestene

Tar fram både pisk og gulrot for å lokke strømmetjenestene

Det kan bli det viktigste regulatoriske grepet de siste ti årene, mener Elisabeth Sjaastad og Åse Kringstad om kulturministerens nye planer om en medfinansieringsordning for strømmetjenestene.

I et forslag som ble sendt ut på høring på fredag, går kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) inn for at alle strømmetjenester blir pliktige til å investere minst fem prosent av omsetningen i norske produksjoner. Ifølge utkastet vil en slik bidragsplikt utgjøre 222 millioner kroner pr. år, melder Aftenposten.

Trettebergstuen har lenge vurdert mulige tiltak overfor strømmetjenestenes voksende dominans, og bransjen har etterspurt det.

– Medievanene våre dreier seg mer og mer mot disse plattformene. De er på en måte seg selv nok, de retter seg mot det som er lønnsomt og det de vet fungerer, og i mindre grad mot den bredden vi mener er kulturpolitisk ønskelig, sa ministeren nylig.

EU har åpnet for slike inngrep og 11 land har allerede innført dem. Nå planlegger norske myndigheter å gjøre noe lignende, men med en egen variant. I stedet for en avgift som myndighetene kan investere i produksjoner, legger begge de skisserte norske alternativene vekt på å stimulere direkte investeringer i norsk innhold. Gulroten for plattformene er at de beholder noe av eiendomsretten til innholdet, og kan tjene penger på det.

Det første alternativet innebærer at strømmeplattformene får en plikt til å bruke fem prosent av omsetningen sin på norskspråklig innhold. Det betyr rundt 222 millioner kroner til norske produksjoner årlig. Det andre alternativet kombinerer en investeringsplikt med en bidragsplikt. Dersom plattformene av en eller annen grunn ikke investerer betydelige beløp i norskspråklig innhold, kommer «pisken» fram: En bidragsplikt til Filmfondet på inntil fem prosent av omsetningen, melder Aftenposten.

Overfor Rushprint uttrykker både Norsk filmforbund og Virke produsentforeningen begeistring for forslaget. Verken Elisabeth Sjaastad eller Åse Kringstad nøler med å kalle det et av de viktigste grepene på det audiovisuelle feltet dette tiåret. I en felles uttalelse til Rushprint, noe som ikke kommer ofte fra to forhandlingstekniske motstandere, sier de følgende:

«Det at vi nå endelig skal få på plass en medfinansieringsløsning, er det viktigste regulatoriske grepet som har skjedd på det audiovisuelle feltet det siste ti årene! Dette har vi etterlyst i en årrekke, så det er veldig bra at kulturministeren nå legger fram høringssak på dette. Det vi kommer til å være opptatt av i høringen er å sørge for at dette blir en ordning som bygget bransje og ivaretar kulturpolitiske mål, at rettigheter kan bli værende hos norske uavhengige produsenter og rettighetshavere, at investeringer i norsk innhold må passere samme kulturtest som prosjekter som får tilskudd fra filmfondet, og at det kan være rom for å se på ulike måter å forvalte midler fra ordningen på, både nasjonalt og regionalt. Og så er det svært viktig at dette nå ikke blir en sovepute for politikerne – medfinansieringsansvaret som ordning må komme i tillegg til økte bevilgninger til filmfondet og regionale filmvirksomheter, og ikke i stedet for.»

Tar fram både pisk og gulrot for å lokke strømmetjenestene

Tar fram både pisk og gulrot for å lokke strømmetjenestene

Det kan bli det viktigste regulatoriske grepet de siste ti årene, mener Elisabeth Sjaastad og Åse Kringstad om kulturministerens nye planer om en medfinansieringsordning for strømmetjenestene.

I et forslag som ble sendt ut på høring på fredag, går kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) inn for at alle strømmetjenester blir pliktige til å investere minst fem prosent av omsetningen i norske produksjoner. Ifølge utkastet vil en slik bidragsplikt utgjøre 222 millioner kroner pr. år, melder Aftenposten.

Trettebergstuen har lenge vurdert mulige tiltak overfor strømmetjenestenes voksende dominans, og bransjen har etterspurt det.

– Medievanene våre dreier seg mer og mer mot disse plattformene. De er på en måte seg selv nok, de retter seg mot det som er lønnsomt og det de vet fungerer, og i mindre grad mot den bredden vi mener er kulturpolitisk ønskelig, sa ministeren nylig.

EU har åpnet for slike inngrep og 11 land har allerede innført dem. Nå planlegger norske myndigheter å gjøre noe lignende, men med en egen variant. I stedet for en avgift som myndighetene kan investere i produksjoner, legger begge de skisserte norske alternativene vekt på å stimulere direkte investeringer i norsk innhold. Gulroten for plattformene er at de beholder noe av eiendomsretten til innholdet, og kan tjene penger på det.

Det første alternativet innebærer at strømmeplattformene får en plikt til å bruke fem prosent av omsetningen sin på norskspråklig innhold. Det betyr rundt 222 millioner kroner til norske produksjoner årlig. Det andre alternativet kombinerer en investeringsplikt med en bidragsplikt. Dersom plattformene av en eller annen grunn ikke investerer betydelige beløp i norskspråklig innhold, kommer «pisken» fram: En bidragsplikt til Filmfondet på inntil fem prosent av omsetningen, melder Aftenposten.

Overfor Rushprint uttrykker både Norsk filmforbund og Virke produsentforeningen begeistring for forslaget. Verken Elisabeth Sjaastad eller Åse Kringstad nøler med å kalle det et av de viktigste grepene på det audiovisuelle feltet dette tiåret. I en felles uttalelse til Rushprint, noe som ikke kommer ofte fra to forhandlingstekniske motstandere, sier de følgende:

«Det at vi nå endelig skal få på plass en medfinansieringsløsning, er det viktigste regulatoriske grepet som har skjedd på det audiovisuelle feltet det siste ti årene! Dette har vi etterlyst i en årrekke, så det er veldig bra at kulturministeren nå legger fram høringssak på dette. Det vi kommer til å være opptatt av i høringen er å sørge for at dette blir en ordning som bygget bransje og ivaretar kulturpolitiske mål, at rettigheter kan bli værende hos norske uavhengige produsenter og rettighetshavere, at investeringer i norsk innhold må passere samme kulturtest som prosjekter som får tilskudd fra filmfondet, og at det kan være rom for å se på ulike måter å forvalte midler fra ordningen på, både nasjonalt og regionalt. Og så er det svært viktig at dette nå ikke blir en sovepute for politikerne – medfinansieringsansvaret som ordning må komme i tillegg til økte bevilgninger til filmfondet og regionale filmvirksomheter, og ikke i stedet for.»

MENY