En av filmens giganter er gått bort

En av filmens giganter er gått bort

Jean-Luc Godard var en av filmens revolusjonære rebeller som fornyet filmkunsten med klassikere som «Til siste åndedrag».

Det er den franske avisen Libération som melder om at den franske filmlegenden er gått bort, i en alder av 91 år.

Det skjedde etter assistert selvmord. «Godard valgte lovlig assistanse i Sveits for å forlate livet frivillig etter «flere funksjonsnedsettende sykdomsårsaker», sier Godards juridiske rådgiver til nyhetsbyrået AFP.

Jean Luc-Godard slo spektakulært igjennom med nybølge-klassikeren Til siste åndedrag i 1960, og skulle som ingen andre pushe filmkunsten i nye retninger i løpet av 1960- og 70-tallet. Hans filmografi i denne perioden er det få som kan matche med hensyn til originalitet, kulturell relevans og produktivitet. Han var en del av det store modernistiske omslaget innen filmkunsten på 1960-tallet, på randen av en ny postmodernisme. Han kompliserte filmgrammatikken ved å la montasjen komme i forgrunnen og bryte med filmens ABC. «En film skal ha en begynnelse, midte og slutt», sa han. «Men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen».

Med filmer som Vivre sa Vie (1962), Le Mépris (1963), Bande à Part (1964), Pierrot le Fou (1965) og Weekend (1967) satte Godard ikke bare preg på sin egen tid, men skulle bane veien for en ny måte å lage film på. Hans «partner in crime», Anna Karina, ble ved siden av Jean-Pierre Léaud nybølgefilmens fremste skuespillerprofil. Mange mente at filmkunsten først med Godard og den franske nybølgen ble moden på en måte som kunne måle seg med litteraturen eller maleriets kompleksitet. I dag er det vanskelig å forestille seg for eksempel Quentin Tarantino uten Godards innflytelse.

Godards relevans skulle ikke vare evig. Han ble stadig mer radikal utover 1970- og 80-tallet og ble marginalisert. Hans overgang til maoismen og ekstrem politisk retorikk gjorde filmene vanskeligere tilgjengelig – og vanskeligere å sette pris på (han er også blitt anklaget for antisemittisme etter flere drøye uttalelser).

Etter årtusenskiftet fant han en ny giv gjennom videoformatet og gjorde seg mer relevant for et litt større publikum. Han var kanskje ikke tydelig nok for et massepublikum, men deltok på de store europeiske festivalene med en rekke strålende utforskninger av filmens nye digitale muligheter. Goodbye to Language ble kåret til årets beste film av amerikanske kritikere i 2014.

I Frankrike er han regnet som et nasjonalt ikon. Det er til og med laget en film om hans liv i perioden 1967-68, Redoubtable (2018), da han var på høyden av karrieren. Filmen gjenspeiler den franske offentlighetens ambivalens overfor Godard. De elsket hans mest kjente filmer, men fikk ofte hans uttalelser i vrangstrupen. Men én ting kan de nok være enig med ham om: I kinomørket er vi alle like.

En av filmens giganter er gått bort

En av filmens giganter er gått bort

Jean-Luc Godard var en av filmens revolusjonære rebeller som fornyet filmkunsten med klassikere som «Til siste åndedrag».

Det er den franske avisen Libération som melder om at den franske filmlegenden er gått bort, i en alder av 91 år.

Det skjedde etter assistert selvmord. «Godard valgte lovlig assistanse i Sveits for å forlate livet frivillig etter «flere funksjonsnedsettende sykdomsårsaker», sier Godards juridiske rådgiver til nyhetsbyrået AFP.

Jean Luc-Godard slo spektakulært igjennom med nybølge-klassikeren Til siste åndedrag i 1960, og skulle som ingen andre pushe filmkunsten i nye retninger i løpet av 1960- og 70-tallet. Hans filmografi i denne perioden er det få som kan matche med hensyn til originalitet, kulturell relevans og produktivitet. Han var en del av det store modernistiske omslaget innen filmkunsten på 1960-tallet, på randen av en ny postmodernisme. Han kompliserte filmgrammatikken ved å la montasjen komme i forgrunnen og bryte med filmens ABC. «En film skal ha en begynnelse, midte og slutt», sa han. «Men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen».

Med filmer som Vivre sa Vie (1962), Le Mépris (1963), Bande à Part (1964), Pierrot le Fou (1965) og Weekend (1967) satte Godard ikke bare preg på sin egen tid, men skulle bane veien for en ny måte å lage film på. Hans «partner in crime», Anna Karina, ble ved siden av Jean-Pierre Léaud nybølgefilmens fremste skuespillerprofil. Mange mente at filmkunsten først med Godard og den franske nybølgen ble moden på en måte som kunne måle seg med litteraturen eller maleriets kompleksitet. I dag er det vanskelig å forestille seg for eksempel Quentin Tarantino uten Godards innflytelse.

Godards relevans skulle ikke vare evig. Han ble stadig mer radikal utover 1970- og 80-tallet og ble marginalisert. Hans overgang til maoismen og ekstrem politisk retorikk gjorde filmene vanskeligere tilgjengelig – og vanskeligere å sette pris på (han er også blitt anklaget for antisemittisme etter flere drøye uttalelser).

Etter årtusenskiftet fant han en ny giv gjennom videoformatet og gjorde seg mer relevant for et litt større publikum. Han var kanskje ikke tydelig nok for et massepublikum, men deltok på de store europeiske festivalene med en rekke strålende utforskninger av filmens nye digitale muligheter. Goodbye to Language ble kåret til årets beste film av amerikanske kritikere i 2014.

I Frankrike er han regnet som et nasjonalt ikon. Det er til og med laget en film om hans liv i perioden 1967-68, Redoubtable (2018), da han var på høyden av karrieren. Filmen gjenspeiler den franske offentlighetens ambivalens overfor Godard. De elsket hans mest kjente filmer, men fikk ofte hans uttalelser i vrangstrupen. Men én ting kan de nok være enig med ham om: I kinomørket er vi alle like.

MENY