Joachim Trier og Eskil Vogt skal vise Oslo-trilogien på Lincoln Center i New York, ved siden av et kuratert program de har satt sammen – med blant annet Erik Løchens «Motforestilling».
Trier og Vogt med eget kuratert program i New York
Foto fra «Hiroshima mon Amour»
Verdens verste menneske får amerikansk premiere 4.februar. I tilknytning til premieren vises også de to andre filmene i den såkalte Oslo-trilogien, Reprise og Oslo 31.august. Selv om Trier og Vogt aldri planla å lage en trilogi, er den etter hvert blitt stående som det. Trilogien utgjør i følge Lincoln Center “lyrical, unflinching meditations on memory, self-knowledge, and the mutability of identity in today’s Europe.”
Ved siden av de tre filmene har Trier og Vogt, i samarbeid med distributøren Neon, også kuratert et lite knippe filmer som på ulike måter har influert dem.
Her finner vi den samme eklektiske miksen av Hollywoods mainstreamfilm og arthouse-klassikere som vi kan se spor etter i Triers filmatiske univers. De har valgt en «utypisk» Martin Scorsese-film, epokedramaet Uskyldens Tid, med Daniel Day-Lewis og Winona Ryder i sentrale roller. Men så følger kontrastene på rekke og rad: På ene siden franske arthouse-klassikere som Den grønne strålen og Hiroshima mon Amour, på andre siden amerikanske mainstream-hjørnesteiner som The Breakfast Club og Philadelphia Story. Men de europeiske aueturene er i flertall: New York-publikummet får også se Cléo from 5 to 7 av Agnès Varda, den mindre kjente Wings av russiske Larisa Shepitko og Arnaud Desplechins «sex-farse» My Sex Life… or How I Got into an Argument.
Trier og Vogt benytter også anledningen til å fronte en norsk klassiker, Erik Løchens Motforestilling. Filmen kom 13 år etter Løchens gjennombruddsfilm, Jakten (1959) som også tidligere er vist ved Lincoln Center. Filmen tar utgangspunkt i en filminnspilling, og er omtalt som «en kinesisk eske som biter seg selv i halen». Motforestilling var inspirert av sekstitallets frie lek med form i europeisk film. Da Rushprint i 2011 kåret tidenes norske film, ved hjelp av kritikere og kuratorer, havnet Motforestilling på en 6. plass (mens Jakten tronet øverst). Den gangen skrev vi følgende om filmen:
«Løchens mest eksperimentelle film der han som i Jakten leker med våre forventninger og forestillinger om hva virkelighet er for noe. Det er en film om en filmregissør som lager en film og om skuespillerne som medvirker. Filmens tre handlingsplan – opptakene, selve filmen og en kjærlighetsaffære mellom to av skuespillerne – veves inn i hverandre og det blir etter hvert umulig å si hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Filmen består av fem akter, og Løchen mente man kunne se filmen i den akt-rekkefølgen man selv ønsket. Dermed oppstår 120 ulike måter å se filmen på. «
Trier og Vogt med eget kuratert program i New York
Joachim Trier og Eskil Vogt skal vise Oslo-trilogien på Lincoln Center i New York, ved siden av et kuratert program de har satt sammen – med blant annet Erik Løchens «Motforestilling».
Foto fra «Hiroshima mon Amour»
Verdens verste menneske får amerikansk premiere 4.februar. I tilknytning til premieren vises også de to andre filmene i den såkalte Oslo-trilogien, Reprise og Oslo 31.august. Selv om Trier og Vogt aldri planla å lage en trilogi, er den etter hvert blitt stående som det. Trilogien utgjør i følge Lincoln Center “lyrical, unflinching meditations on memory, self-knowledge, and the mutability of identity in today’s Europe.”
Ved siden av de tre filmene har Trier og Vogt, i samarbeid med distributøren Neon, også kuratert et lite knippe filmer som på ulike måter har influert dem.
Her finner vi den samme eklektiske miksen av Hollywoods mainstreamfilm og arthouse-klassikere som vi kan se spor etter i Triers filmatiske univers. De har valgt en «utypisk» Martin Scorsese-film, epokedramaet Uskyldens Tid, med Daniel Day-Lewis og Winona Ryder i sentrale roller. Men så følger kontrastene på rekke og rad: På ene siden franske arthouse-klassikere som Den grønne strålen og Hiroshima mon Amour, på andre siden amerikanske mainstream-hjørnesteiner som The Breakfast Club og Philadelphia Story. Men de europeiske aueturene er i flertall: New York-publikummet får også se Cléo from 5 to 7 av Agnès Varda, den mindre kjente Wings av russiske Larisa Shepitko og Arnaud Desplechins «sex-farse» My Sex Life… or How I Got into an Argument.
Trier og Vogt benytter også anledningen til å fronte en norsk klassiker, Erik Løchens Motforestilling. Filmen kom 13 år etter Løchens gjennombruddsfilm, Jakten (1959) som også tidligere er vist ved Lincoln Center. Filmen tar utgangspunkt i en filminnspilling, og er omtalt som «en kinesisk eske som biter seg selv i halen». Motforestilling var inspirert av sekstitallets frie lek med form i europeisk film. Da Rushprint i 2011 kåret tidenes norske film, ved hjelp av kritikere og kuratorer, havnet Motforestilling på en 6. plass (mens Jakten tronet øverst). Den gangen skrev vi følgende om filmen:
«Løchens mest eksperimentelle film der han som i Jakten leker med våre forventninger og forestillinger om hva virkelighet er for noe. Det er en film om en filmregissør som lager en film og om skuespillerne som medvirker. Filmens tre handlingsplan – opptakene, selve filmen og en kjærlighetsaffære mellom to av skuespillerne – veves inn i hverandre og det blir etter hvert umulig å si hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Filmen består av fem akter, og Løchen mente man kunne se filmen i den akt-rekkefølgen man selv ønsket. Dermed oppstår 120 ulike måter å se filmen på. «
Les også
- «Den siste våren» kan vinne europeisk filmpris.
- Signaturpitch og kortfilmkonvent i Trondheim.
- Oslolosen gjenoppstår i uvant setting.
- «Vi kunne gi litt faen og trengte ikke være så flinke.» (+)
- Filmkraft med historisk pitchekonkurranse for langfilm.
- Film fra «Fjøset».
- Er ikke grammatikken viktig for filmspråket?
- To Finnmarksveteraner om hverandre. (+)
- Rose d’Or til «Kuppel 16».
- – Publikum tåler mer enn jeg trodde. (+)