Foto: Berlinalen under tidligere og mer normale år

Ingen norske langfilmer, dokumentarer eller serier deltar i det offisielle programmet under årets Berlinale. Etter de siste årenes internasjonale suksess på festivaler som nettopp Berlinalen og Cannes, framstår det som noe av et antiklimaks. Vi hadde i det lengste håpet at en norsk barnefilm ville bli tatt ut til Generation-programmet.

Eneste norske innslaget vi kan se er serieprosjektet Nowheresville som skal delta på corproduksjonsmarkedet, Co-Pro-series. Det er serieskaperne Caroline B. Arnesen og Rebecca W. Kjellmann i Hummelfilm som står bak prosjektet som er i startfasen og skal presenteres online for mulige samprodusenter.

Foreløpig er også den norske representasjonen i markedet forsvinnende liten. Det er i kontrast til i fjor da både Verdens verste menneske, Nordsjøen, Den største forbrytelsen og Utvandrarna ble solgt til en rekke territorier i kjølvannet av visninger der.

Noe av årsaken til det norske fraværet finner vi i nedskaleringen av festivalen.

I år vil Berlinalen finne sted med 50 prosent av normal setekapasitet. Alle fester og arrangementer er avlyst, og et strengt smitteregime er innført. Det blir ingen mulighet til å holde stands, kinovisninger, møter, mottakelser, happy hour eller lignende i år. Sannsynligvis kreves vaksinepass med tre doser, eller daglige Covid-tester, for å slippe inn på kinoene, slik praksisen nå er i resten av Berlin.

Da frister det kanskje ikke å reise.

Blant norske produsenter er det få som i år tar veien til Berlin. Så å si alle vi har vært i kontakt med har valgt å bli hjemme. Noen har ikke prosjekter som er klare for å presenteres, andre hadde håpet på en offisiell deltakelse, mens noen har droppet samproduksjonsmarkedet fordi det ikke kan foregå fysisk. «Jeg dropper Berlin i år og fokuserer på andre produksjoner som er i henholdsvis etterarbeid og forarbeid», skriver en sentral produsent i en epost til Rushprint.

Det er usikkert om Norsk filminstitutt, som alltid har vært på festivalen, kommer til å sende noen av sine ansatte. Blant distributørene er det et par stykker som våger seg nedover, for å kunne se fysisk film og ta noen viktige møter ansikt til ansikt.

«Det blir bare onlinemøter og kanskje noe shopping på oss. Men det skyldes også at vi har endel filmer som kommer på festivaler senere i år,» skriver en distributør i en epost. En annen er litt mer optimistisk: «Jeg har tenkt meg noen dager til Berlin. Selv om EMF flytter online så har både produsenter, selgere, kjøpere og festivaler ytret et sterkt ønske om å se filmer fysisk under festivalen. Flere selgere sier de vil reise til Berlin og ha «uformelle» møter med distributører på f.eks kafeer…»

Selv om det norske fraværet av konkrete produksjoner delvis skyldes ekstraordinære omstendigheter, må man kunne stille spørsmålet om den norske framgangen fra de siste par årene allerede er på hell. Er det ingen filmer i 2022 som kan videreføre den internasjonale profilen vi fikk 2021? Det er selvsagt for tidlig å svare på det. Men det totale fraværet på Berlinalen og i Sundance – de to internasjonale festivalene som for alvor setter tonen for resten av filmåret – vitner om en laber start. Vi har heller ikke foreløpig noen åpenbare kandidater til Cannes. Men vi krysser fingrene.