Filmregissør Nour-Eddine Lakhmari tok sin utdanning i Frankrike og regisserte i voksen alder flere kort- og novellefilmer i Norge. Etter gjennombruddsfilmen, Korte Notater (1996), ble han et talent å se opp for. At han de neste årene skulle lage noen svakere kortfilmer som tok for seg minoritetsproblematikk, skyldes nok delvis forventninger om at han skulle gå inn i den rollen. Det var framfor alt denne jakten på sin historie som førte Lakhmari tilbake til fødelandet Marokko, først med den norsk-marokkanske co-produksjonen Blikket (2005), om fransk kolonialisme i Nord-Afrika, og så gjennom Casa Negra (2009). (Filmhuset ved Egil Ødegård er norsk coprodusent på begge filmer).

Sistnevnte ble første filmen i Lakhmaris unike trilogi om det moderne Marokko – med storbyen Casablanca som omdreiningspunkt.

Casa Negra kom samtidig med at Den arabiske våren ulmet i resten av Nord-Afrika. Her gikk Lakhmari løs på en rekke tabuer som sjelden slipper til i nordafrikansk film: alkohol, dopmisbruk, homofili, prostitusjon, vold mot kvinner, gatebarn. Filmen framprovoserte sterke reaksjoner i Marokko, og det muslimske brorskapet i landet anklaget ham for å snikinnføre norske verdier i det hovedsakelig muslimske landet. Men Lakhmaris film var blant de mest sette filmene på marokkanske kinoer det året, med over 350 000 solgte kinobilletter, og ble Marokkos kandidat til Oscar. Hans neste film, Zero (2012), ble også en festival- og publikumsuksess.

– Marokko holder på å forandre seg, sa Lakhmari da Rushprint intervjuet ham i 2013. – I begynnelsen var holdningen at jeg hadde en vestlig holdning til Marokko. Mitt perspektiv, mine kameravinkler var for ”norske”. Men Casa Negra tok landet med storm. Også mange innen maktapparatet har den som sin favorittfilm. I Zero er jeg kanskje enda krassere, men det virker som publikum er mer forberedt på det denne gangen. Kanskje begynner de å bli vant til meg, lo han.

Burnout, som har norsk kinopremiere neste uke, er den siste filmen i trilogien – og den er annerledes enn de forgående. Nok en gang er Filmhuset norsk coprodusent og på nytt ble filmen Marokkos Oscarkandidat.

“Filmen er forskjellig fra Casanegra og Zero i både stil og format, men det alle har til felles, er den kontrastrike storbyen Casablanca, som på mange måter representerer et slags mini-Marokko. I Burnout fortsetter Lakhmari sin realistiske skildring av metropolen og tar opp en rekke viktige sosiale problemer…», heter det i omtalen av den.

«Historien flettes sammen av tre hovedkarakterer fra forskjellige deler av klassesamfunnet og skildrer deres kamp for å overleve i sin sosiale, økonomiske og kulturelle situasjon. Gjennom disse parallelle historiene viser Lakhmari hvordan befolkningen i Marokko lever i totalt separate verdener, men at det likevel er store likheter blant de forskjellige miljøene når barrierene mellom dem brytes.»