Sjekk ut den nye teaseren fra Roy Anderssons Venezia-deltaker «Om det uendelige». Vi har også hentet fram et intervju med Kalle Boman der han forteller om samarbeidet med Andersson på filmen.

Roy Andersson er den eneste nordiske kandidaten til å konkurrere om Gulløven i hovedkonkurransen i Venezia med Om det uendelige. Han er ingen nykommer til festivalen, som i 2014 ga ham Gulløven for En due satt på en gren og funderte over tilværelsen – også det en film som norske Håkon Øverås og 4 ½ Fiksjon var coprodusent på (det er gjort flere opptak i Norge).
Sent i går kveld slapp produsenten en teaser til filmen, og selv om den er kort, kan det ikke være noen tvil: dette har Anderssons maleriske stempel fra det første sekundet.
Filmprosjektet er i tidligere meldinger fra produsenten beskrevet ganske vidløftig: ”Et flott galleri av bevegelige bilder, som lar oss le, kjenne empati og skape ettertanke – et kaleidoskop av livets absurditeter og skjønnhet. Som et overflod av liv minner Om det uendelige oss om skjørheten og skjønnheten i vår eksistens…».
Og ja, også teaseren vitner om denne skjørheten, og hvor lite mennesket er, men med Anderssons karakteristiske utfyllende «pensel».
Allerede i 2015 kunne Andersson fortelle Rushprint om prosjektet: Han ville den gang ta utgangspunkt i «1001 Natt», med disse klassiske fortellingene som inspirasjon.
(les mer etter teaseren om Kalle Bomans samarbeid med Andersson på «Om det uendelige»)
Den svenske ”jordfaren” Kalle Boman kunne for to år siden fortelle om sitt samarbeid med Andersson på Om det uendelige. Han er kanskje mest kjent som en slags åndelig og dramaturgisk veileder for Ruben Östlund, men har også fylt en liknende funksjon overfor Andersson i mange år.
– Vi arbeider gjennom dialoger. I går traff jeg Roy og Johan Carlsson, og da så vi på en sekvens som Roy hadde laget, og en som han skal lage. Filmen skal være ferdig om noen år. Scenene er ikke plassert i rekkefølgen, og vi diskuterte hva som skjer om vi plasserer den her eller her, eller med denne type musikk. Gjennom betraktningen får man ideer. Vi sitter ved redigeringspulten og ser på alternativer: Hva skjer om vi gjør den kortere, og legger den før eller etter det og det? Må scenen ha en innledning? Kan den slutte abrupt? Det er en dialog om hva som kan skape ytterligere energi. Vi diskuterer også de scenene som ikke er laget ennå og tenker på nye innfallsvinkler: Kanskje den ikke handler om det, men det her?
Hva gjaldt det konkret?
– Vi så på skuespillere, for å velge den ene riktige personen og den sterkeste konstellasjonen. Roy gjør gjerne tester med tre eller fire personer. Roy jobber egentlig veldig klassisk. Ser man for eksempel på Chaplin og hvordan hans filmer vokste fram, så er det likheter. Man bytter ut og jobber seg fram, også tekstmessig når det gjelder dialog. Og bildet bestemmer rommet. Det kan ikke beskrives, men handler om små centimenter, så man prøver ut kameraet.
Hvor langt i prosessen er den nye filmen?
– Han har nå ferdig over 20 minutter. Kameraet er stadig statisk, med noen få bevegelser. Roy har det ikke som prinsipp. Han er ikke fundamentalist. Men han arbeider med det kompliserte med bildekanten. Roys arbeid har vokst fram gjennom det analoge. Det digitale åpner andre muligheter, og han utvikler stadig sin metode. Noen scener skytes med greenscreen. Før ble all dekor laget på grunn av det analoge. Nå blir det annerledes. Man kan justere ting i etterkant, som en stillbildefotograf. Det er spor av dette i En Due…, men mer av dette nå. Det nærmer seg maleriet, hvor man kan justere i deler av bildet.
Hvordan henger den sammen med foregående «trilogien»?
– Roy sier at de tre er skisser til den her. Om det uendelige, heter den og skal ha premiere i 2019, tror jeg.
Roy Andersson er den eneste nordiske kandidaten til å konkurrere om Gulløven i hovedkonkurransen i Venezia med Om det uendelige. Han er ingen nykommer til festivalen, som i 2014 ga ham Gulløven for En due satt på en gren og funderte over tilværelsen – også det en film som norske Håkon Øverås og 4 ½ Fiksjon var coprodusent på (det er gjort flere opptak i Norge).
Sent i går kveld slapp produsenten en teaser til filmen, og selv om den er kort, kan det ikke være noen tvil: dette har Anderssons maleriske stempel fra det første sekundet.
Filmprosjektet er i tidligere meldinger fra produsenten beskrevet ganske vidløftig: ”Et flott galleri av bevegelige bilder, som lar oss le, kjenne empati og skape ettertanke – et kaleidoskop av livets absurditeter og skjønnhet. Som et overflod av liv minner Om det uendelige oss om skjørheten og skjønnheten i vår eksistens…».
Og ja, også teaseren vitner om denne skjørheten, og hvor lite mennesket er, men med Anderssons karakteristiske utfyllende «pensel».
Allerede i 2015 kunne Andersson fortelle Rushprint om prosjektet: Han ville den gang ta utgangspunkt i «1001 Natt», med disse klassiske fortellingene som inspirasjon.
(les mer etter teaseren om Kalle Bomans samarbeid med Andersson på «Om det uendelige»)
Den svenske ”jordfaren” Kalle Boman kunne for to år siden fortelle om sitt samarbeid med Andersson på Om det uendelige. Han er kanskje mest kjent som en slags åndelig og dramaturgisk veileder for Ruben Östlund, men har også fylt en liknende funksjon overfor Andersson i mange år.
– Vi arbeider gjennom dialoger. I går traff jeg Roy og Johan Carlsson, og da så vi på en sekvens som Roy hadde laget, og en som han skal lage. Filmen skal være ferdig om noen år. Scenene er ikke plassert i rekkefølgen, og vi diskuterte hva som skjer om vi plasserer den her eller her, eller med denne type musikk. Gjennom betraktningen får man ideer. Vi sitter ved redigeringspulten og ser på alternativer: Hva skjer om vi gjør den kortere, og legger den før eller etter det og det? Må scenen ha en innledning? Kan den slutte abrupt? Det er en dialog om hva som kan skape ytterligere energi. Vi diskuterer også de scenene som ikke er laget ennå og tenker på nye innfallsvinkler: Kanskje den ikke handler om det, men det her?
Hva gjaldt det konkret?
– Vi så på skuespillere, for å velge den ene riktige personen og den sterkeste konstellasjonen. Roy gjør gjerne tester med tre eller fire personer. Roy jobber egentlig veldig klassisk. Ser man for eksempel på Chaplin og hvordan hans filmer vokste fram, så er det likheter. Man bytter ut og jobber seg fram, også tekstmessig når det gjelder dialog. Og bildet bestemmer rommet. Det kan ikke beskrives, men handler om små centimenter, så man prøver ut kameraet.
Hvor langt i prosessen er den nye filmen?
– Han har nå ferdig over 20 minutter. Kameraet er stadig statisk, med noen få bevegelser. Roy har det ikke som prinsipp. Han er ikke fundamentalist. Men han arbeider med det kompliserte med bildekanten. Roys arbeid har vokst fram gjennom det analoge. Det digitale åpner andre muligheter, og han utvikler stadig sin metode. Noen scener skytes med greenscreen. Før ble all dekor laget på grunn av det analoge. Nå blir det annerledes. Man kan justere ting i etterkant, som en stillbildefotograf. Det er spor av dette i En Due…, men mer av dette nå. Det nærmer seg maleriet, hvor man kan justere i deler av bildet.
Hvordan henger den sammen med foregående «trilogien»?
– Roy sier at de tre er skisser til den her. Om det uendelige, heter den og skal ha premiere i 2019, tror jeg.