En snøball av en tvillingskjebne

En snøball av en tvillingskjebne

”Vi har kjempet for at serien skal handle om det menneskelige. Å fortelle historien til de beste bransjefolka i verden gjorde at vi selv skjønte hva den handlet om”. Kristofer Hivju om veien fra friteater og tronekamp til seriedramaet «Twin» som sendes på NRK i august.

– Han er den hardeste duden, dreper for fote, spiser som en gris. Han er en badass og er i utgangspunktet en enorm trussel for seriens helter. Så ender han opp med å bli bestis med en som har vært fiende med slekten hans gjennom tusen år! Han er ikke interessert i makt, han vil bare ha det lugnt og lage barn med The Big Woman. Tormund har vist seg som en fyr med evne til forandring, blant alle de urokkelige drittsekkene i serien. Han har en fantastisk ark, den gir håp til verden.

På neste side av sommeren er Kristofer Hivju klar med NRK-serien Twin, der han spiller hovedrollen og er medskaper. Men vi måtte naturligvis en tur innom Game of Thrones og hans mest kjente rolle. Og til hvordan karrieren begynte i 1997, med uforpliktende underholdning i skolerevyen til Hartvig Nissen.

NYBRUTALISME

Så ble det, på alle måter, mer alvorlig: Friteatergrupper som drev med «beinhard nybrutalisme», blant annet med tekster av Odd Nerdrum og grusom vold, før det det ble utdanning på russisk teaterskole i Danmark og seks år med tradisjonelt institusjonsteater – Shakespeare, Ibsen, Kristin Lavrandsdatter – i Trondheim. Film var alltid drømmen og billetten til en internasjonal karriere ble det nokså hjemmesnekrede torpedo-dramaet Flax (2008), finansiert av overskudd fra friteaterlivet. Den vant 20th Fox’ kortfilmfestival, med en jury bestående av Robert Rodriguez, Christopher Nolan og Ridley Scott og var kjekk og vise da det ble innkalt til audition for The Thing i 2010. Siden har det blitt roller i storfilmer som After Earth (2013) og The Fate of the Furious (2017), med skandinaviske produksjoner imellom (deriblant syv Beck-filmer).

Med Twin debuterer Hivju straks som serieskaper sammen med Kristofer Metcalfe som har hatt hovedansvaret. Prosjektet fikk sin unnfangelse allerede tidlig på 2000-tallet, i det øyeblikket de to traff hverandre på fest.

– I løpet av den kvelden oppkonstruerte vi og laget pitcher til to og en halv spillefilm. Det var en akutt forelskelse i det å dikte opp fortellinger sammen. Vi er som yin og yang: Det jeg uttrykker med øynene, kan han formulere med ord. Vi bodde i kollektiv, en enorm villa med strandlinje på Ulvøya. Vi var en variert gjeng med musikere, malere, landbrukere, ja – det meste. Vi levde glade dager, som brødre.

«Tormund har vist seg som en fyr med evne til forandring, blant alle de urokkelige drittsekkene i serien. Han har en fantastisk ark, den gir håp til verden»

TRØNDERWESTERN

Hivju og Metcalfe bestemte seg for å lage Closework, som ble vist i Grimstad i 2005. Den «skjebnesvangre førstefilmen» gjorde at Hivju utviklet kjærligheten til å spille foran kamera, og til hele produksjonsprosessen, etterarbeid inkludert.

– Det var motiverende at filmen reiste verden rundt og ble vist på sykt mange tv-kanaler, selv om vi ikke tjente en krone på den. På settet til The Thing kom en brannmann, en sikkerhetsfyr med et kamera bort til Joel Edgerton, Mary Elizabeth Winstead og meg. Det var meg han ville ta selfie med, han var fan av Closework!

Kompisenes andrefilm Predikanten er en direkte forløper til høstens NRK-serie om tvillinger. Det var en filmskoleproduksjon sammen med Gisle Melhus, en trøndersk western med prester og spritsmuglere.

– Jeg hadde hovedrollene: Hivju 1 er en forbryter i fengsel, Hivju 2 en prest som trues på livet. Hivju 1 rømmer fra fengslet for å redde tvillingbroren, men han er død og da bytter han klær så han slipper unna politiet. Forbryteren vandrer fornøyd inn i Trøndelags-solnedgangen med prestekappe og en hagle.

TVILLINGSKJEBNEN

En dør åpnet seg mange år senere, da Hivju var på fylla med en toppsjef i HBO.

– Han ville lage noe med meg og jeg sa jeg hadde masse på lager og vi avtalte et møte neste dag. Jeg løp hjem og ringte Metcalfe temmelig bedugget: «Vi har en avtale i morgen! Men HVA SKAL VI PITCHE?»

Løsningen ble å flytte Predikanten til moderne tider, å lage en samtidsproduksjon om en mann som tar over den avdøde tvillingbrorens liv og må holde det skjult for alle bortsett fra for enken.

Hovedpersonen Erik er en (uansvarlig) surferboms som skylder penger og lever i campingbil, han har ikke utviklet seg på femten år. Nå må han ta over livet til en streit, Volvo-kjørende familiefar, som riktignok har noen mørke hemmeligheter. Hva skjer når femåringen har tissa i buksa og Erik, som aldri har tatt ansvar, må hjelpe?

– Ideen har mange lag. Å være et menneske du ikke er, å leve opp til egne og andres forventninger. Historien er som en ekstremt avansert algebra-ligning, det er ikke en krim eller en komedie, vi tar premisset på alvor.

Vil ville at serien skulle ha et element av popcorn, men dette er først og fremst en historie om en familie, om rollefigurer man blir glad i, folk som er i vanskeligheter.

«WHAT IF HE’S THE PRESIDENT?”

Utgangspunktet var tabloid, med store bokstaver. Hivju forklarer med trailerstemme:

– TWO TWIN BROTHERS. THEY’RE CRIMINALS! ONE DIES! Det var narkokartell og russisk mafia. Men historien har vokst med oss, nå er vi fedre, eldre og visere. Vi har kjempet for at serien skal handle om det menneskelige. Finansiering er et vanvittig løp, vi har pitcha til halve Los Angeles, møtt de beste i bransjen, vi har sittet i digre mansions med folk som har laget seriene vi alltid har elsket. Å fortelle historien til de beste bransjefolka i verden gjorde at vi selv skjønte hva den handlet om. De kom også med masse ideer til oss, både strukturelt og mindre, tekniske detaljer.

Hivju og Metcalfe fulgte rådene til manusguruen Blake Snyder, serie-ideen ble kommunisert til tanter og nevøer, folk på bussen og profesjonelle fagfolk for å gjøre den så klar og forståelig som mulig. Hjemme i Norge tok Metcalfe prosjektet til en NRK-pitch, med bagasjen full av LA-tankegang. Han skapte interesse og serieskaperne måtte velge:

– Det var stor interesse fra mange i Amerika også, men det var litt sånn: «What if he’s the president?» eller at handlingen måtte foregå i Alaska. Det orket vi ikke.

«TRYNET FULLT AV BLOD»

Dermed kom Nordisk film med veteran Aage Aaberge på banen, sammen med Mammon-produsent Vegard Stenberg Eriksen fra NRK og Hivjus kone Gry Molvær Hivju. Sigurd Mikal Karoliussen har vært hovedprodusent.

– De har kjempet for prosjektet, og Gry har vært en uvurderlig ressurs. Vi fikk et svært rammeverk til å lage det vi ville lage. Metcalfe ledet og skrev prosjektet mens jeg fikk ideer mellom Thrones-tagningene. Jeg kunne drepe en zombie og ringe til Kristoffer med trynet fullt av blod etterpå. GoT-folka ga oss dessuten god bistand til serien, vi fikk flinke folk til å lese manus og komme med tilbakemeldinger. Vi har lyttet til alle vi har møtt.

Mest utfordrende var manuset til piloten og den påfølgende episoden, å få premisset til å sitte:

– En mann tar over tvillingbrorens liv, kun kona vet. Hvordan i helvete kan det funke? Det er utrolig mange problemstillinger. Og hvordan ender han der? Halvparten av alt arbeidet har handlet om å naile de første episodene. Når Erik senere kjører femåringen til barnehagen og er inne i sitt nye liv, koste vi oss med historiefortellingen, med de små dramaene.

Rebekka Nystabakk og Hivju i «Twin»

JORDBALL

Twin-innspillingen i Oslo og Lofoten ble bremset av GoT-opptak som ble fire måneder lenger enn planlagt pluss at det kom streik i Norge.

Hivju beskriver seg som prosjektets eksentriske onkel, mens Kristoffer Metcalfe er kapteinen som har ledet det fra dag til dag -«tvillingenes foreldre». Det vanker gode ord om medregissør Erika Calmeyer og skuespillerne, ikke minst Rebekka Nystabakk i den andre hovedrollen, beskrives som glitrende, uoppdagede stortalenter.

Hvor tett på den originale ideen er de åtte ferdiginnspilte episodene?

– Produksjonen har vært en rullende snøball, eller snarere jordball, med utvekster, grener, blomster og laurbær, en enorm gartneri-ball som bare har rullet og vokst. Alle historier har et første samleie, en lang graviditet etterfulgt av oppdragelse før de er myndige og kan sendes på tv. Det magiske er to kompiser som drømmer om karakterer som betyr noe for dem, figurer som forteller hvor fint og vanskelig det er å være menneske – at denne historien nå finnes på tape og skal sendes ut i verden. Så sant ikke NRK brenner ned.

En snøball av en tvillingskjebne

En snøball av en tvillingskjebne

”Vi har kjempet for at serien skal handle om det menneskelige. Å fortelle historien til de beste bransjefolka i verden gjorde at vi selv skjønte hva den handlet om”. Kristofer Hivju om veien fra friteater og tronekamp til seriedramaet «Twin» som sendes på NRK i august.

– Han er den hardeste duden, dreper for fote, spiser som en gris. Han er en badass og er i utgangspunktet en enorm trussel for seriens helter. Så ender han opp med å bli bestis med en som har vært fiende med slekten hans gjennom tusen år! Han er ikke interessert i makt, han vil bare ha det lugnt og lage barn med The Big Woman. Tormund har vist seg som en fyr med evne til forandring, blant alle de urokkelige drittsekkene i serien. Han har en fantastisk ark, den gir håp til verden.

På neste side av sommeren er Kristofer Hivju klar med NRK-serien Twin, der han spiller hovedrollen og er medskaper. Men vi måtte naturligvis en tur innom Game of Thrones og hans mest kjente rolle. Og til hvordan karrieren begynte i 1997, med uforpliktende underholdning i skolerevyen til Hartvig Nissen.

NYBRUTALISME

Så ble det, på alle måter, mer alvorlig: Friteatergrupper som drev med «beinhard nybrutalisme», blant annet med tekster av Odd Nerdrum og grusom vold, før det det ble utdanning på russisk teaterskole i Danmark og seks år med tradisjonelt institusjonsteater – Shakespeare, Ibsen, Kristin Lavrandsdatter – i Trondheim. Film var alltid drømmen og billetten til en internasjonal karriere ble det nokså hjemmesnekrede torpedo-dramaet Flax (2008), finansiert av overskudd fra friteaterlivet. Den vant 20th Fox’ kortfilmfestival, med en jury bestående av Robert Rodriguez, Christopher Nolan og Ridley Scott og var kjekk og vise da det ble innkalt til audition for The Thing i 2010. Siden har det blitt roller i storfilmer som After Earth (2013) og The Fate of the Furious (2017), med skandinaviske produksjoner imellom (deriblant syv Beck-filmer).

Med Twin debuterer Hivju straks som serieskaper sammen med Kristofer Metcalfe som har hatt hovedansvaret. Prosjektet fikk sin unnfangelse allerede tidlig på 2000-tallet, i det øyeblikket de to traff hverandre på fest.

– I løpet av den kvelden oppkonstruerte vi og laget pitcher til to og en halv spillefilm. Det var en akutt forelskelse i det å dikte opp fortellinger sammen. Vi er som yin og yang: Det jeg uttrykker med øynene, kan han formulere med ord. Vi bodde i kollektiv, en enorm villa med strandlinje på Ulvøya. Vi var en variert gjeng med musikere, malere, landbrukere, ja – det meste. Vi levde glade dager, som brødre.

«Tormund har vist seg som en fyr med evne til forandring, blant alle de urokkelige drittsekkene i serien. Han har en fantastisk ark, den gir håp til verden»

TRØNDERWESTERN

Hivju og Metcalfe bestemte seg for å lage Closework, som ble vist i Grimstad i 2005. Den «skjebnesvangre førstefilmen» gjorde at Hivju utviklet kjærligheten til å spille foran kamera, og til hele produksjonsprosessen, etterarbeid inkludert.

– Det var motiverende at filmen reiste verden rundt og ble vist på sykt mange tv-kanaler, selv om vi ikke tjente en krone på den. På settet til The Thing kom en brannmann, en sikkerhetsfyr med et kamera bort til Joel Edgerton, Mary Elizabeth Winstead og meg. Det var meg han ville ta selfie med, han var fan av Closework!

Kompisenes andrefilm Predikanten er en direkte forløper til høstens NRK-serie om tvillinger. Det var en filmskoleproduksjon sammen med Gisle Melhus, en trøndersk western med prester og spritsmuglere.

– Jeg hadde hovedrollene: Hivju 1 er en forbryter i fengsel, Hivju 2 en prest som trues på livet. Hivju 1 rømmer fra fengslet for å redde tvillingbroren, men han er død og da bytter han klær så han slipper unna politiet. Forbryteren vandrer fornøyd inn i Trøndelags-solnedgangen med prestekappe og en hagle.

TVILLINGSKJEBNEN

En dør åpnet seg mange år senere, da Hivju var på fylla med en toppsjef i HBO.

– Han ville lage noe med meg og jeg sa jeg hadde masse på lager og vi avtalte et møte neste dag. Jeg løp hjem og ringte Metcalfe temmelig bedugget: «Vi har en avtale i morgen! Men HVA SKAL VI PITCHE?»

Løsningen ble å flytte Predikanten til moderne tider, å lage en samtidsproduksjon om en mann som tar over den avdøde tvillingbrorens liv og må holde det skjult for alle bortsett fra for enken.

Hovedpersonen Erik er en (uansvarlig) surferboms som skylder penger og lever i campingbil, han har ikke utviklet seg på femten år. Nå må han ta over livet til en streit, Volvo-kjørende familiefar, som riktignok har noen mørke hemmeligheter. Hva skjer når femåringen har tissa i buksa og Erik, som aldri har tatt ansvar, må hjelpe?

– Ideen har mange lag. Å være et menneske du ikke er, å leve opp til egne og andres forventninger. Historien er som en ekstremt avansert algebra-ligning, det er ikke en krim eller en komedie, vi tar premisset på alvor.

Vil ville at serien skulle ha et element av popcorn, men dette er først og fremst en historie om en familie, om rollefigurer man blir glad i, folk som er i vanskeligheter.

«WHAT IF HE’S THE PRESIDENT?”

Utgangspunktet var tabloid, med store bokstaver. Hivju forklarer med trailerstemme:

– TWO TWIN BROTHERS. THEY’RE CRIMINALS! ONE DIES! Det var narkokartell og russisk mafia. Men historien har vokst med oss, nå er vi fedre, eldre og visere. Vi har kjempet for at serien skal handle om det menneskelige. Finansiering er et vanvittig løp, vi har pitcha til halve Los Angeles, møtt de beste i bransjen, vi har sittet i digre mansions med folk som har laget seriene vi alltid har elsket. Å fortelle historien til de beste bransjefolka i verden gjorde at vi selv skjønte hva den handlet om. De kom også med masse ideer til oss, både strukturelt og mindre, tekniske detaljer.

Hivju og Metcalfe fulgte rådene til manusguruen Blake Snyder, serie-ideen ble kommunisert til tanter og nevøer, folk på bussen og profesjonelle fagfolk for å gjøre den så klar og forståelig som mulig. Hjemme i Norge tok Metcalfe prosjektet til en NRK-pitch, med bagasjen full av LA-tankegang. Han skapte interesse og serieskaperne måtte velge:

– Det var stor interesse fra mange i Amerika også, men det var litt sånn: «What if he’s the president?» eller at handlingen måtte foregå i Alaska. Det orket vi ikke.

«TRYNET FULLT AV BLOD»

Dermed kom Nordisk film med veteran Aage Aaberge på banen, sammen med Mammon-produsent Vegard Stenberg Eriksen fra NRK og Hivjus kone Gry Molvær Hivju. Sigurd Mikal Karoliussen har vært hovedprodusent.

– De har kjempet for prosjektet, og Gry har vært en uvurderlig ressurs. Vi fikk et svært rammeverk til å lage det vi ville lage. Metcalfe ledet og skrev prosjektet mens jeg fikk ideer mellom Thrones-tagningene. Jeg kunne drepe en zombie og ringe til Kristoffer med trynet fullt av blod etterpå. GoT-folka ga oss dessuten god bistand til serien, vi fikk flinke folk til å lese manus og komme med tilbakemeldinger. Vi har lyttet til alle vi har møtt.

Mest utfordrende var manuset til piloten og den påfølgende episoden, å få premisset til å sitte:

– En mann tar over tvillingbrorens liv, kun kona vet. Hvordan i helvete kan det funke? Det er utrolig mange problemstillinger. Og hvordan ender han der? Halvparten av alt arbeidet har handlet om å naile de første episodene. Når Erik senere kjører femåringen til barnehagen og er inne i sitt nye liv, koste vi oss med historiefortellingen, med de små dramaene.

Rebekka Nystabakk og Hivju i «Twin»

JORDBALL

Twin-innspillingen i Oslo og Lofoten ble bremset av GoT-opptak som ble fire måneder lenger enn planlagt pluss at det kom streik i Norge.

Hivju beskriver seg som prosjektets eksentriske onkel, mens Kristoffer Metcalfe er kapteinen som har ledet det fra dag til dag -«tvillingenes foreldre». Det vanker gode ord om medregissør Erika Calmeyer og skuespillerne, ikke minst Rebekka Nystabakk i den andre hovedrollen, beskrives som glitrende, uoppdagede stortalenter.

Hvor tett på den originale ideen er de åtte ferdiginnspilte episodene?

– Produksjonen har vært en rullende snøball, eller snarere jordball, med utvekster, grener, blomster og laurbær, en enorm gartneri-ball som bare har rullet og vokst. Alle historier har et første samleie, en lang graviditet etterfulgt av oppdragelse før de er myndige og kan sendes på tv. Det magiske er to kompiser som drømmer om karakterer som betyr noe for dem, figurer som forteller hvor fint og vanskelig det er å være menneske – at denne historien nå finnes på tape og skal sendes ut i verden. Så sant ikke NRK brenner ned.

MENY