– Det er penger å hente i VOD for den som er villig til å lete, mener Wendy Bernfeld, grunnlegger av det internasjonale konsulentselskapet Rights Stuff. – Det har nå åpnet seg mange nye dører for norsk film.
Wendy Bernfeld har jobbet med digital filmdistribusjon i over femten år. Selskapet Rights Stuff tilbyr sine kunder kompetanse innenfor innholdsstrategi og lisensiering, inkludert oppkjøp av innhold, distribusjon og utvikling av blant annet Video on Demand (VOD) for digitale og tradisjonelle medier. Som konsulent for ulike plattformer, agenter og distributører har hun ofte hjulpet ulike leverandører av VOD-tjenester med innkjøp av film. Hun forteller at i de første tolv årene var det nesten ingen penger å hente, verken for de store eller de små aktørene. Nå har det snudd, og de siste tre årene har det vært gode muligheter for inntjening for den som gjør jobben riktig.
– Salgsagenter og distributør tar gjerne alle rettigheter i en region og blir sittende på de digitale avtalene uten å gjøre så mye med dem. De siste årene har de kanskje gjort et forsøk på å selge til Netflix og iTunes, og noen har kanskje også lyktes. Men så stopper de opp og tror de har gjort seg ferdig med det digitale.
Bernfelds hovedbudskap når hun møtte deler av den norske bransjen i Tromsø tidligere i år, var nettopp å se forbi iTunes, Google, Xbox, Amazon og Netflix – selskapene som regnes som de fem store. Særlig siden disse sjelden er særlig interesserte i lokale filmer eller det som oppfattes som arthouse eller «foreign».
– Netflix er bare opptatt av de landene de skal lanseres i. Når de skal vise seg fram, kjøper de filmer fra det aktuelle stedet. Men så slutter de med dette og kjøper ikke lokalt igjen før de første avtalene går ut. Derfor må filmskapere som kommer fra mindre nasjoner eller jobber med smalere filmer, se utover de store aktørene, og da vil de ifølge Bernfeld se at det er mange muligheter.
– Det finnes tusenvis av VOD-plattformer for europeisk film. Det tallet er kanskje ikke så relevant ettersom mange av dem ikke tjener penger, men internasjonalt vil jeg anta at det er minst hundre som er levedyktige. Av dem igjen er det kanskje mellom femti og tjuefem som er aktuelle kjøpere for den enkelte filmen.
– Det avgjørende er at det er verdt det, for bare fem år siden ville det vært mye vanskeligere og mindre penger å tjene. Nå er det noen som vil ha eldre filmer, noen som vil ha utenlandske filmer, noen som vil ha spesifikke sjangre – og det åpner mange dører for norske filmer internasjonalt. Jeg prøver å fortelle hvordan man kan maksimere inntektene. Ofte snakker agenter, distributører og andre om VOD som om det er én ting. Uttalelser som «Gi meg VOD-rettighetene» og slikt, men det er mye mer sammensatt en som så.
Strømmemarkedet deler seg i hovedsak i tre modeller, ifølge Bernfeld. Transaction Video on Demand (TVOD) er iTunes-varianten der man betaler for hver visning. Subscription Video on Demand (SVOD) er Netflix-varianten med et abonnement, mens ADVOD er en tjeneste finansiert med reklame, der seeren ikke betaler. Det er særlig SVOD-tjenestene Bernfeld mener kan gi gode penger til produsentene.
– TVOD og ADVOD gir ikke så stor avkastning, men i SVOD-markedet finnes det penger. Det er tv-kanalene og deres tilknyttede tjenester, og det er de store selvstendige strømmetjenestene som Netflix og Amazon. Men også mange fine nisjetjenester dukker opp innenfor dette markedet.
Bernfeld trekker blant annet fram Nordisk Films tjeneste «Min Kino», som finnes i Norge, Sverige og Danmark. «Min Kino» har en lavere pris enn de brede tjenestene som Netflix, og de tilbyr utelukkende film og tv-serier rettet mot barn opptil 8-årsalderen. Inntjeningen fra SVOD er som oftest også en fast sum som produsenter og distributører kan regne med, det er ikke usikkerhet knyttet til hvordan filmen gjør det på den enkelte plattform. Enkelte TVOD tilbydere, som iTunes, krever at distributøren selv bekoster klargjøringen av filmen. Med lite utleie, og kanskje mange involvert i distribusjonen, er det ikke sikkert det blir overskudd i det hele tatt.
Vil du leste hele artikkelen? Tegn abonnement på papirutgaven og få den tilsendt på kjøpet.
Wendy Bernfeld har jobbet med digital filmdistribusjon i over femten år. Selskapet Rights Stuff tilbyr sine kunder kompetanse innenfor innholdsstrategi og lisensiering, inkludert oppkjøp av innhold, distribusjon og utvikling av blant annet Video on Demand (VOD) for digitale og tradisjonelle medier. Som konsulent for ulike plattformer, agenter og distributører har hun ofte hjulpet ulike leverandører av VOD-tjenester med innkjøp av film. Hun forteller at i de første tolv årene var det nesten ingen penger å hente, verken for de store eller de små aktørene. Nå har det snudd, og de siste tre årene har det vært gode muligheter for inntjening for den som gjør jobben riktig.
– Salgsagenter og distributør tar gjerne alle rettigheter i en region og blir sittende på de digitale avtalene uten å gjøre så mye med dem. De siste årene har de kanskje gjort et forsøk på å selge til Netflix og iTunes, og noen har kanskje også lyktes. Men så stopper de opp og tror de har gjort seg ferdig med det digitale.
Bernfelds hovedbudskap når hun møtte deler av den norske bransjen i Tromsø tidligere i år, var nettopp å se forbi iTunes, Google, Xbox, Amazon og Netflix – selskapene som regnes som de fem store. Særlig siden disse sjelden er særlig interesserte i lokale filmer eller det som oppfattes som arthouse eller «foreign».
– Netflix er bare opptatt av de landene de skal lanseres i. Når de skal vise seg fram, kjøper de filmer fra det aktuelle stedet. Men så slutter de med dette og kjøper ikke lokalt igjen før de første avtalene går ut. Derfor må filmskapere som kommer fra mindre nasjoner eller jobber med smalere filmer, se utover de store aktørene, og da vil de ifølge Bernfeld se at det er mange muligheter.
– Det finnes tusenvis av VOD-plattformer for europeisk film. Det tallet er kanskje ikke så relevant ettersom mange av dem ikke tjener penger, men internasjonalt vil jeg anta at det er minst hundre som er levedyktige. Av dem igjen er det kanskje mellom femti og tjuefem som er aktuelle kjøpere for den enkelte filmen.
– Det avgjørende er at det er verdt det, for bare fem år siden ville det vært mye vanskeligere og mindre penger å tjene. Nå er det noen som vil ha eldre filmer, noen som vil ha utenlandske filmer, noen som vil ha spesifikke sjangre – og det åpner mange dører for norske filmer internasjonalt. Jeg prøver å fortelle hvordan man kan maksimere inntektene. Ofte snakker agenter, distributører og andre om VOD som om det er én ting. Uttalelser som «Gi meg VOD-rettighetene» og slikt, men det er mye mer sammensatt en som så.
Strømmemarkedet deler seg i hovedsak i tre modeller, ifølge Bernfeld. Transaction Video on Demand (TVOD) er iTunes-varianten der man betaler for hver visning. Subscription Video on Demand (SVOD) er Netflix-varianten med et abonnement, mens ADVOD er en tjeneste finansiert med reklame, der seeren ikke betaler. Det er særlig SVOD-tjenestene Bernfeld mener kan gi gode penger til produsentene.
– TVOD og ADVOD gir ikke så stor avkastning, men i SVOD-markedet finnes det penger. Det er tv-kanalene og deres tilknyttede tjenester, og det er de store selvstendige strømmetjenestene som Netflix og Amazon. Men også mange fine nisjetjenester dukker opp innenfor dette markedet.
Bernfeld trekker blant annet fram Nordisk Films tjeneste «Min Kino», som finnes i Norge, Sverige og Danmark. «Min Kino» har en lavere pris enn de brede tjenestene som Netflix, og de tilbyr utelukkende film og tv-serier rettet mot barn opptil 8-årsalderen. Inntjeningen fra SVOD er som oftest også en fast sum som produsenter og distributører kan regne med, det er ikke usikkerhet knyttet til hvordan filmen gjør det på den enkelte plattform. Enkelte TVOD tilbydere, som iTunes, krever at distributøren selv bekoster klargjøringen av filmen. Med lite utleie, og kanskje mange involvert i distribusjonen, er det ikke sikkert det blir overskudd i det hele tatt.
Vil du leste hele artikkelen? Tegn abonnement på papirutgaven og få den tilsendt på kjøpet.
Legg igjen en kommentar