– Mitt livs største filmprosjekt

– Mitt livs største filmprosjekt

Med 22 finansieringskilder har Kon-Tiki vært Aage Aaberges største utfordring som produsent. Men erfaringen har gitt mersmak, forteller han.

Kon-Tiki. For flere etterkrigsgenerasjoner over hele verden har navnet en mytisk klang. Det vekker fordums eventyrlyst og drømmen om det store hav. Man må nesten ha vokst opp etter krigen i Norge for å fullt ut fatte den fascinasjonen som Heyerdahls ekspedisjon i sin tid utløste. Dette var før alle hav var blitt grundig kartlagt og vi kunne se hver minste øy på Google maps. Det er ikke tilfeldig at de to sentrale produsentene på Kon-Tiki, Aage Aaberge og Jeremy Thomas, vokste opp i denne perioden. For Aaberge har Kon-Tiki representert en formidabel utfordring med hele 22 finansieringskilder og opptak i seks ulike land. 

–For noen år siden spurte Joachim Rønning og Espen Sandberg meg om jeg visste hvem som satt på rettighetene til Heyerdahls bok. Det er Jeremy Thomas, svarte jeg, og han har planer om en film med internasjonal cast. Han kommer ikke til å slippe det. Men de fikk etter hvert kontakt med Thomas via Petter Skavlan og fikk vist ham Max Manus. Thomas ble imponert over filmen, særlig hva de kunne få til med relativt lite budsjett. Da de så ringte meg for å spørre om jeg ville være med å produsere, svarte jeg ja på strak arm. Etterpå tenkte jeg: hva har jeg begitt meg ut på nå, ler han.

Nordisk støtte avgjørende 

Thomas innså tidlig at den norske medprodusenten ville være avgjørende for om prosjektet lot seg realisere. Han hadde i mange år forsøkt å få til en internasjonal versjon med Hollywoodskuespillere, men uten å lykkes. 

–Det første Jeremy sa, som jeg var helt enig i, var at vi måtte forsøke alle finansielle kilder i Norge og Norden. Uten NFI, ville det ikke gå, slik jeg så det. Derfor startet jeg med et møte der. Jeg gjorde NFI oppmerksom på at vi på denne produksjonen måtte følge en annen finansieringsprosedyre enn normalt, fordi det ville ta tid. Vi fikk derfor utviklingsstøtte i to omganger til prosjektet, før vi fikk full uttelling på søknad om støtte. Samtidig følte jeg at om jeg skulle få gjennomført løpet i tide, så måtte jeg handle raskt: Etter støtte fra Eurimage fulgte Nordisk film og tv-fond, det danske og det svenske filminstituttet – som igjen innebar at jeg måtte ha dansk og svensk co-produsent. Jeg ringte til Lars Blomgren i Filmlance og han svarte umiddelbart ja. Han hadde seilet selv og visste alt om Thor Heyerdahl. En av filmkonsulentene i SFI kom bort til meg i Cannes og spurte om det var sant at jeg skulle produsere Kon-tiki-filmen. ”Den vil jeg være med på”, sa han. 

Aaberge fant ganske raskt ut at å produsere Kon-Tiki gjennom Neofilm, hans selskap til daglig, ikke ville fungere. Nordisk film, som eier 2/3-deler av Neofilm, ble derfor trukket inn. Prosjektet trengte et selskap som kunne håndtere en likviditetsflyt i 20-30 millioners-klassen og som har et større apparat i ryggen. 

–Nordisk, der jeg var filmsjef i flere år, var inne veldig tidlig som distributør. Planen var hele tiden at Nordisk skulle ta de nordiske kanalene og at HanWay, der Jeremy er medeier, de utenfor Norden. Jeg synes det ble en veldig god løsning. Nordisk Film har gått veldig tungt inn i dette, både i forhold til finansiering og minimumsgaranti overfor det nordiske markedet.

Jakten på vanntanken

Når Aaberge hadde fått på plass alle de offisielle kildene i Norden og Eurimage, gjensto den private finansieringen. Nordmannen Johan Stenersen var tidlig inne i prosessen, allerede mens Thomas holdt på med prosjektet på egen hånd. Han hadde  finansiert deler av forproduksjonsarbeidet, og ble med videre da produksjonen kom mer i norske hender. 

–Jeg gjennomførte åtte møter med andre private investorer og fikk positiv tilbakemelding fra fire. Så begynte vi å se oss om etter opptaksmuligheter. Joachim og Espen mente at alle de typiske ”New York-kulissene” som fantes i Norge for lengst var oppbrukt. Vår line producer Kåre Storemyhr hadde nettopp jobbet på Jan Troells siste film i Gøteborg. Vi fant mange gode loctions der, og fikk Film i Väst med som medfinansiør i samme slengen. 

Regissørene ville gjøre maksimalt med opptak ute på sjøen. Det ble et kompromiss, forteller Aaberge, der de filmet 3 og ½ uke ute på sjøen og resten av havopptakene i en vanntank. Men å finne en vanntank som dugde, var ingen enkel sak. 

–Espen og Joachim hadde laget en reklamefilm i vanntanken i Allicante i Spania, men den var ikke egnet. Det viste seg at Malta hadde en tank som hadde vært i bruk i 40 år, og de hadde en filmkommisjon som ga 20 prosent ”rabatt” på bruk av penger der. Vi dro derfor til Malta sammen med produksjonsdesigner Kalli Juliusson, som har vært veldig viktig for filmen. På Malta fant vi også filmens Peru, noe som gjorde at vi slapp å dra til Columbia der det ville være umulig å få forsikret prosjektet.

Enorme kulturforskjeller 

Dette har vært første gangen Aaberge som produsent har måttet forholde seg til så mange ulike kulturer – og produksjonskulturer. 

–Kulturforskjellene har vært enorme. Norge og Sverige går jo greit, det er samme kulturen, stort sett. Så dro vi til Bulgaria og Millenium studio i Sofia. Kulturen der er østeuropeisk, mens eierne er amerikanske. De var superprofesjonelle, men hadde et annet forhold til hierarki enn det vi skandinaver er vant til. Når jeg som produsent kom inn i rommet og fortalte hvordan jeg ville ha det, så sto de omtrent i giv-akt. Og selvsagt gjennomført de jobben under budsjett. Jeg hadde vært veldig streng på forhånd med å lukke alle avtaler, for å unngå overskridelser. Derfor ringte de meg når de ville bruke noen bestemte drosjelys som ikke sto i avtalen og kostet 1200 kroner. Det hadde ikke skjedd i Norge, ler han. 

Malta har en omfattende produksjon av utenlandske filmer. Men infrastrukturen er kaotisk, og det eksisterer ulike byråkratier med ulik praksis. 

–Jeg innså tidlig at det var avgjørende å hyre line producer som kjente forholdene.  Han gjorde en solid jobb, og de lokale avtalene holdt vann. Et Hollywoodstudio med Brad Pitt trodde de kunne komme foran oss i innspillingskøen, men de måtte pent vente. En avtale er en avtale. 

Flere norske produsenter har produsert film ute i Europa, og mange opplever at det koster mer enn det smaker, blant annet på grunn av byråkrati og papirarbeid. Det kan Aaberge godt forstå. Men som Heyerdahl hadde ikke produsentene av Kon-Tiki noe annet valg enn å søke seg ut. De skulle filme i Peru og på Stillehavet, de trengte en vanntank som ikke fantes i Norden. For ikke å glemme Stillehavsøyene og tropisk paradis.  Aaberge forteller at de la mye arbeid og ressurser inn på å finne de rette samarbeidspartnerne i de ulike landene. Et solid forarbeid kan ikke overvurderes, mener han.  Særlig Thomas satt på et internasjonalt nettverk som var viktig. Men også mer ukjente nordmenn spilte en rolle. 

–Det virker som det alltid er en nordmann som kjenner de aktuelle områdene. Vi koblet f.eks Runar Jarle Wiik på prosjektet. Han har seilt i de aktuelle øyområdene i Thailand og kjenner øysamfunnet som sin egen bukselomme. 

–Vi fant filmens Polynesia i Thailand. Og på veien hjem fløy vi innom Maldivene og filmet der i fem dager. Med tropisk turkis vann og knallhvite strender var området så å si identisk med steder Heyerdahl og mannskapet ankom i 1947.

Nordiske tilbakeholdne dyder 

Store nasjonale prestisjeprosjekter har en tendens til å gå over budsjett. Kristin Lavransdatter er bare et eksempel på det. Men på Kon-Tiki har de maktet å komme under budsjett, med en hårsbredd, som Aaberge formulerer det. 

–Det er fort gjort å gå over budsjett. Når alle stabsfunksjonene skjønner at dette er en storfilm med stort budsjett, så blir alle litt slepphendte. Alle begynner å tenke stort, og så mister vi denne nordiske, forsiktige holdningen. Og nettopp denne holdningen var noe jeg og line producer Kåre har holdt steinhardt på. Vi har understreket overfor våre utenlandske samarbeidspartnere at dette er ingen amerikansk film, men, i den store sammenhengen, en liten norsk film. Det at vi fikk innarbeidet denne ”nordiske mentaliteten”, var avgjørende for at vi greide å holde budsjettet. 

Om de skulle brukt utenlandske skuespillere, og da mer kjente, ville arbeidet med Kon-Tiki fortonet seg annerledes, tror Aaberge. Han har selv erfaring fra å jobbe med Hollywoodstjerner som Robert Mitchum i forbindelse med den norsk-produserte Waiting for Sunset (Pakten)

–Det påvirker avtalene, måten man jobber på, ja, hele pakka. Mitchum var en fin fyr å jobbe med på Waiting for the sunset. Men det er ofte knyttet mye nervøsitet til disse stjernene og deres ”entourage”, med lange, omfattende kontrakter og krav til mobile homes , osv. Og agentene kan være et helvete å forholde seg til. Det har vi sluppet på dette prosjektet. Jeremy har vært veldig opptatt av autensiteten på prosjektet, at vi skulle ha en norsk cast. Han likte den norske aksenten til skuespillerne på den engelskspråklige versjonen. 

Aaberge forteller at de har lagt mye arbeid og ressurser inn på å finne de rette samarbeidspartnerne på Kon-Tiki. Et solid forarbeid kan ikke overvurderes, mener han. 

–Etter denne prosessen har jeg ingen frykt med hensyn til å jobbe i utlandet. Jeg har lært mye. Der er sjelden at prosjekter av dette omfanget dukker opp her hjemme. Men jeg er nå involvert i et stort internasjonalt prosjekt om Edvard Munch som det er planer om å lage i Tyskland, Frankrike og Norge. Den tyske hovedprodusenten ønsker å lage en film om det dramatiske livet til Munch. Jeg har stor tro på prosjektet. Vi satser på norsk regissør og internasjonal cast. Budsjettet er på 7 millioner Euro. 

Aaberge erkjenner at de er avhengig av høye besøkstall på Kon-Tiki på norske kinoer. Den forrige filmen til Rønning og Sandberg, Max Manus, som også var en nasjonal prestisjeproduksjon, ble sett av over én million på kino (1, 165 000). 

Max Manus er et stykke filmhistorie. En slik kinosuksess inntreffer bare hvert tiende eller tyvende år. Selger vi halvparten så mange billetter, så er det en suksess for meg, avslutter Aaberge.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Mitt livs største filmprosjekt

– Mitt livs største filmprosjekt

Med 22 finansieringskilder har Kon-Tiki vært Aage Aaberges største utfordring som produsent. Men erfaringen har gitt mersmak, forteller han.

Kon-Tiki. For flere etterkrigsgenerasjoner over hele verden har navnet en mytisk klang. Det vekker fordums eventyrlyst og drømmen om det store hav. Man må nesten ha vokst opp etter krigen i Norge for å fullt ut fatte den fascinasjonen som Heyerdahls ekspedisjon i sin tid utløste. Dette var før alle hav var blitt grundig kartlagt og vi kunne se hver minste øy på Google maps. Det er ikke tilfeldig at de to sentrale produsentene på Kon-Tiki, Aage Aaberge og Jeremy Thomas, vokste opp i denne perioden. For Aaberge har Kon-Tiki representert en formidabel utfordring med hele 22 finansieringskilder og opptak i seks ulike land. 

–For noen år siden spurte Joachim Rønning og Espen Sandberg meg om jeg visste hvem som satt på rettighetene til Heyerdahls bok. Det er Jeremy Thomas, svarte jeg, og han har planer om en film med internasjonal cast. Han kommer ikke til å slippe det. Men de fikk etter hvert kontakt med Thomas via Petter Skavlan og fikk vist ham Max Manus. Thomas ble imponert over filmen, særlig hva de kunne få til med relativt lite budsjett. Da de så ringte meg for å spørre om jeg ville være med å produsere, svarte jeg ja på strak arm. Etterpå tenkte jeg: hva har jeg begitt meg ut på nå, ler han.

Nordisk støtte avgjørende 

Thomas innså tidlig at den norske medprodusenten ville være avgjørende for om prosjektet lot seg realisere. Han hadde i mange år forsøkt å få til en internasjonal versjon med Hollywoodskuespillere, men uten å lykkes. 

–Det første Jeremy sa, som jeg var helt enig i, var at vi måtte forsøke alle finansielle kilder i Norge og Norden. Uten NFI, ville det ikke gå, slik jeg så det. Derfor startet jeg med et møte der. Jeg gjorde NFI oppmerksom på at vi på denne produksjonen måtte følge en annen finansieringsprosedyre enn normalt, fordi det ville ta tid. Vi fikk derfor utviklingsstøtte i to omganger til prosjektet, før vi fikk full uttelling på søknad om støtte. Samtidig følte jeg at om jeg skulle få gjennomført løpet i tide, så måtte jeg handle raskt: Etter støtte fra Eurimage fulgte Nordisk film og tv-fond, det danske og det svenske filminstituttet – som igjen innebar at jeg måtte ha dansk og svensk co-produsent. Jeg ringte til Lars Blomgren i Filmlance og han svarte umiddelbart ja. Han hadde seilet selv og visste alt om Thor Heyerdahl. En av filmkonsulentene i SFI kom bort til meg i Cannes og spurte om det var sant at jeg skulle produsere Kon-tiki-filmen. ”Den vil jeg være med på”, sa han. 

Aaberge fant ganske raskt ut at å produsere Kon-Tiki gjennom Neofilm, hans selskap til daglig, ikke ville fungere. Nordisk film, som eier 2/3-deler av Neofilm, ble derfor trukket inn. Prosjektet trengte et selskap som kunne håndtere en likviditetsflyt i 20-30 millioners-klassen og som har et større apparat i ryggen. 

–Nordisk, der jeg var filmsjef i flere år, var inne veldig tidlig som distributør. Planen var hele tiden at Nordisk skulle ta de nordiske kanalene og at HanWay, der Jeremy er medeier, de utenfor Norden. Jeg synes det ble en veldig god løsning. Nordisk Film har gått veldig tungt inn i dette, både i forhold til finansiering og minimumsgaranti overfor det nordiske markedet.

Jakten på vanntanken

Når Aaberge hadde fått på plass alle de offisielle kildene i Norden og Eurimage, gjensto den private finansieringen. Nordmannen Johan Stenersen var tidlig inne i prosessen, allerede mens Thomas holdt på med prosjektet på egen hånd. Han hadde  finansiert deler av forproduksjonsarbeidet, og ble med videre da produksjonen kom mer i norske hender. 

–Jeg gjennomførte åtte møter med andre private investorer og fikk positiv tilbakemelding fra fire. Så begynte vi å se oss om etter opptaksmuligheter. Joachim og Espen mente at alle de typiske ”New York-kulissene” som fantes i Norge for lengst var oppbrukt. Vår line producer Kåre Storemyhr hadde nettopp jobbet på Jan Troells siste film i Gøteborg. Vi fant mange gode loctions der, og fikk Film i Väst med som medfinansiør i samme slengen. 

Regissørene ville gjøre maksimalt med opptak ute på sjøen. Det ble et kompromiss, forteller Aaberge, der de filmet 3 og ½ uke ute på sjøen og resten av havopptakene i en vanntank. Men å finne en vanntank som dugde, var ingen enkel sak. 

–Espen og Joachim hadde laget en reklamefilm i vanntanken i Allicante i Spania, men den var ikke egnet. Det viste seg at Malta hadde en tank som hadde vært i bruk i 40 år, og de hadde en filmkommisjon som ga 20 prosent ”rabatt” på bruk av penger der. Vi dro derfor til Malta sammen med produksjonsdesigner Kalli Juliusson, som har vært veldig viktig for filmen. På Malta fant vi også filmens Peru, noe som gjorde at vi slapp å dra til Columbia der det ville være umulig å få forsikret prosjektet.

Enorme kulturforskjeller 

Dette har vært første gangen Aaberge som produsent har måttet forholde seg til så mange ulike kulturer – og produksjonskulturer. 

–Kulturforskjellene har vært enorme. Norge og Sverige går jo greit, det er samme kulturen, stort sett. Så dro vi til Bulgaria og Millenium studio i Sofia. Kulturen der er østeuropeisk, mens eierne er amerikanske. De var superprofesjonelle, men hadde et annet forhold til hierarki enn det vi skandinaver er vant til. Når jeg som produsent kom inn i rommet og fortalte hvordan jeg ville ha det, så sto de omtrent i giv-akt. Og selvsagt gjennomført de jobben under budsjett. Jeg hadde vært veldig streng på forhånd med å lukke alle avtaler, for å unngå overskridelser. Derfor ringte de meg når de ville bruke noen bestemte drosjelys som ikke sto i avtalen og kostet 1200 kroner. Det hadde ikke skjedd i Norge, ler han. 

Malta har en omfattende produksjon av utenlandske filmer. Men infrastrukturen er kaotisk, og det eksisterer ulike byråkratier med ulik praksis. 

–Jeg innså tidlig at det var avgjørende å hyre line producer som kjente forholdene.  Han gjorde en solid jobb, og de lokale avtalene holdt vann. Et Hollywoodstudio med Brad Pitt trodde de kunne komme foran oss i innspillingskøen, men de måtte pent vente. En avtale er en avtale. 

Flere norske produsenter har produsert film ute i Europa, og mange opplever at det koster mer enn det smaker, blant annet på grunn av byråkrati og papirarbeid. Det kan Aaberge godt forstå. Men som Heyerdahl hadde ikke produsentene av Kon-Tiki noe annet valg enn å søke seg ut. De skulle filme i Peru og på Stillehavet, de trengte en vanntank som ikke fantes i Norden. For ikke å glemme Stillehavsøyene og tropisk paradis.  Aaberge forteller at de la mye arbeid og ressurser inn på å finne de rette samarbeidspartnerne i de ulike landene. Et solid forarbeid kan ikke overvurderes, mener han.  Særlig Thomas satt på et internasjonalt nettverk som var viktig. Men også mer ukjente nordmenn spilte en rolle. 

–Det virker som det alltid er en nordmann som kjenner de aktuelle områdene. Vi koblet f.eks Runar Jarle Wiik på prosjektet. Han har seilt i de aktuelle øyområdene i Thailand og kjenner øysamfunnet som sin egen bukselomme. 

–Vi fant filmens Polynesia i Thailand. Og på veien hjem fløy vi innom Maldivene og filmet der i fem dager. Med tropisk turkis vann og knallhvite strender var området så å si identisk med steder Heyerdahl og mannskapet ankom i 1947.

Nordiske tilbakeholdne dyder 

Store nasjonale prestisjeprosjekter har en tendens til å gå over budsjett. Kristin Lavransdatter er bare et eksempel på det. Men på Kon-Tiki har de maktet å komme under budsjett, med en hårsbredd, som Aaberge formulerer det. 

–Det er fort gjort å gå over budsjett. Når alle stabsfunksjonene skjønner at dette er en storfilm med stort budsjett, så blir alle litt slepphendte. Alle begynner å tenke stort, og så mister vi denne nordiske, forsiktige holdningen. Og nettopp denne holdningen var noe jeg og line producer Kåre har holdt steinhardt på. Vi har understreket overfor våre utenlandske samarbeidspartnere at dette er ingen amerikansk film, men, i den store sammenhengen, en liten norsk film. Det at vi fikk innarbeidet denne ”nordiske mentaliteten”, var avgjørende for at vi greide å holde budsjettet. 

Om de skulle brukt utenlandske skuespillere, og da mer kjente, ville arbeidet med Kon-Tiki fortonet seg annerledes, tror Aaberge. Han har selv erfaring fra å jobbe med Hollywoodstjerner som Robert Mitchum i forbindelse med den norsk-produserte Waiting for Sunset (Pakten)

–Det påvirker avtalene, måten man jobber på, ja, hele pakka. Mitchum var en fin fyr å jobbe med på Waiting for the sunset. Men det er ofte knyttet mye nervøsitet til disse stjernene og deres ”entourage”, med lange, omfattende kontrakter og krav til mobile homes , osv. Og agentene kan være et helvete å forholde seg til. Det har vi sluppet på dette prosjektet. Jeremy har vært veldig opptatt av autensiteten på prosjektet, at vi skulle ha en norsk cast. Han likte den norske aksenten til skuespillerne på den engelskspråklige versjonen. 

Aaberge forteller at de har lagt mye arbeid og ressurser inn på å finne de rette samarbeidspartnerne på Kon-Tiki. Et solid forarbeid kan ikke overvurderes, mener han. 

–Etter denne prosessen har jeg ingen frykt med hensyn til å jobbe i utlandet. Jeg har lært mye. Der er sjelden at prosjekter av dette omfanget dukker opp her hjemme. Men jeg er nå involvert i et stort internasjonalt prosjekt om Edvard Munch som det er planer om å lage i Tyskland, Frankrike og Norge. Den tyske hovedprodusenten ønsker å lage en film om det dramatiske livet til Munch. Jeg har stor tro på prosjektet. Vi satser på norsk regissør og internasjonal cast. Budsjettet er på 7 millioner Euro. 

Aaberge erkjenner at de er avhengig av høye besøkstall på Kon-Tiki på norske kinoer. Den forrige filmen til Rønning og Sandberg, Max Manus, som også var en nasjonal prestisjeproduksjon, ble sett av over én million på kino (1, 165 000). 

Max Manus er et stykke filmhistorie. En slik kinosuksess inntreffer bare hvert tiende eller tyvende år. Selger vi halvparten så mange billetter, så er det en suksess for meg, avslutter Aaberge.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY