I vår virket stemningen blant de norske uhavhengige distributørene lettere nervøs. De var i ferd med å navigere noen vanskelige måneder der stadig flere kinoer var i ferd med å skifte fra analog til digital projeksjon. Samtidig var det totale besøket på vei ned i forhold til 2010, som allerede var ett dårlig år. Dette besøket var også fordelt på en større antall titler en tidligere år, slik at distributørenes andel av kaken ble enda mindre. På toppen av det hele var det ikke lett å se hva de kunne gjøre med noe av dette. I hvert fall ikke alene.

Flere filmer

Det mest påfallende trekket ved filmtilbudet etter den første tiden med digital distribusjon er at antallet titler har økt. Ved alle de tre kinoene jeg undersøkte i min masteroppgave var antallet filmer steget, og spesielt ved Steinkjer som ikke hadde noen digitale saler før november 2009.

De ekstra filmene så langt i 2010 er av to typer. For det første er det svært mange norske filmer, men det er ingen grunn til å tro at økningen skyldes digitaliseringen. Den andre typen filmer er derimot det mange av bransjeaktørene kaller «halv-bra» amerikanske filmer. Med andre ord ganske dårlige filmer som tidligere gikk rett på DVD. Kombinasjonen av lav VPF og lave distribusjonskostnader gjør det lønnsomt å sende ut flere filmer til kinoene enn før. I hvert fall så lenge det ikke overskrider 40 oppsettinger, når støtten fra bransjeorganisasjonen Film&Kino faller bort. Disse filmene trenger heller ikke gjøre særlig mye overskudd på kinoene for at det skal lønne seg å sette dem opp, da filmer vist på kino selger langt bedre i hjemmemarkedet enn andre. Vi har altså fått en rekke filmer på kino som tar opp saler langt på vei fordi det er en god reklamekampanje for filmens videre liv på DVD og Bluray.

Samtidig er det svært lite distributørene i Norge kan gjøre for å begrense antallet filmer som kommer. De amerikanske filmene har de liten eller ingen innflytelse over. Det er selskapene internasjonalt som bestemmer hvilke filmer som skal lanseres på kino i Norge. Det hadde sikkert vært mulig for de norske distributørene å begrense antallet norske premierer som blir satt opp, men det ville vært katastrofe for de aktuelle filmene. De er avhengige av å komme på kino så raskt som mulig for å hente inn utgiftene sine.

Det de norske distributørene kan gjøre for å begrense antallet filmer på markedet er å redusere innkjøpene av uavhengig utenlandsk film. Om det skjer er det for tidlig å si noe om, men det er her vi finner de fleste «kvalitetsfilmene» og en reduksjon av disse filmene er i hvert fall ikke ønskelig for den som bryr seg om bredde i filmtilbudet.

Vinn eller forsvinn

At det er mellomstore amerikanske filmer som gjør det godt kan virke overraskende. Erfaringer fra andre digitale markeder gjorde at mange forventet at det var de veldig store og de veldig små som skulle gjøre det godt i den nye kinohverdagen. De store filmene vinner fordi de har så enorme distribusjonskostnader som nå forsvinner, og fordi de gå opp veldig brett og maksimere sine markedskampanjer. De veldig små forventet man skulle vinne fram fordi distribusjonskostnadene utgjorde en relativt stor andel av de totale kostnadene. I en digital hverdag kan de i teorien nå like bredt som de aller største filmene.

Det har vist seg i noen grad å stemme, men for de små er det nå vinn eller forsvinn på norske kinoer.

Vi har sett noen tilfeller der filmer som ikke har fått distribusjon nasjonalt allikevel har kommet på enkelt kinoer, gjerne i tilknytting til innspillingsstedet. Det kan godt tenkes at lokale halvprofesjonelle filmer vil få en plass på norske kinoer framover. Disse kan helt sikkert bli viktige for utviklingen av nye filmtalenter, men vil neppe ha noen direkte betydning for norsk film eller norske kinoers økonomi. For flertallet av de smale filmene virker det som om hverdagen har blitt vanskeligere. Før tok kinoene inn smale filmer i perioder der de ventet på større og mer attraktive filmer. Nå har også de minste kinoene til enhver tid et bredt utvalg av titler tilgjengelig. Dermed blir det vanskelig for de smale filmene å få innpass, spesielt om de har dårlig besøk eller lunkne anmeldelser ved premieren.

For distributørene er det veldig vanskelig å vite hvordan disse filmene skal selges. De opplever at kinoene gjerne vil ha premierer også på disse filmene, og at interessen blir lunken dersom de ikke får det. Samtidig har det vært erfaringen at disse filmene gjerne har trengt tid på å finne det publikummet sitt. Det kan se ut som om også de små filmene nå må følge de store filmenes spilleregler, der det er vinn eller forsvinn i løpet av premierehelgen.

Hva gjør kinoene?

Mye av den makten distributørene nå har mistet har havnet hos de lokale kinosjefene. Det må være lov å stille spørsmålstegn ved hvor forberedt alle disse har vært på den nye innflytelsen. Mange kinosjefer har andre oppgaver i kommunenene i tillegg til kinoen, og før digitaliseringen hadde de begrenset innflytelse over programmeringen på egen kino. Nå kan de velge blant svært mange titler, og det er i praksis kinoene som bestemmer bredden i filmtilbudet.

For kinoene er det på kort sikt uproblematisk at kinobesøket nå fordeles på flere filmer. Det er det totale publikumstallet som er viktig og hvilke filmer det fordeler seg på er ikke avgjørende. For kinoene er også de «halv-bra» amerikanske filmene som mange i bransjen er bekymret for ganske attraktive. Selv om de ikke nødvendigvis er publikumsvinnere så er de filmer som har sitt noenlunde faste besøk. De er med andre ord trygge å programmere med.

Tidligere undersøkelser har vist de norske småkinoene før hadde filmer fra flere land enn i Sverige og Danmark, hvor småkinoene var dominert av nasjonal og amerikansk film. Mye tyder på at det er i ferd med å endre seg, og at mange av de små kinoene nå viser nesten utelukkende norsk og amerikansk film. Tilgangen på de store filmene er nok veldig viktig for dette, men må samtidig ses i lys av den veldige veksten norsk film har hatt de siste årene.

De små kinoene har også opplevd en merkbar besøkvekst etter digitaliseringen, og de nasjonale tallene viser nå så vidt en positiv utvikling i forhold til relativt svake 2010. Det er selvfølgelig positivt, og man kan diskutere om det er de små kinoenes oppgave å ta vare på bredden i filmtilbudet. Samtidig er dette kinoer som er kommunalt drevet, og som oftest en betydelig utgiftspost. Den politiske begrunnelsen for kinodrift er dermed som kulturtilbud, og spørsmålet er om det grunnlaget svekkes dersom kinoen utelukkende viser kommersiell film.

Mye å lære

De uavhengige distributørenes bekymringer er reelle. Det er en fare for at mange filmer og kortere spilletid gjør at tapte inntekter blir større en besparelsene ved digital distribusjon. Bekymringene for bredden i det norske filmtilbudet er også begrunnet. Dersom norske kinosaler gir plass til amerikanske filmer som nærmest er reklamekampanjer for DVD-utgivelsen er det uheldig. Det er også en fare for veksten i kinobesøket i distriktene går på bekostning av bredden i filmtilbudet.

Samtidig er det ingen tvil om at det ligger enorme muligheter i den digitale distribusjonen, også for den smale og uavhengige filmen. Samtlige jeg intervjuet i forbindelse med masteroppgaven trakk fram hvor stort besøk en film som Armadillo (Pedersen, 2010) kunne fått med digital distribusjon. Potensialet for skolekino-visninger av filmer som Pushwagner (Benestad/Hanssen, 2011) bør også være betydelig.

Det eneste sikre er at både distributører, kinoene og Film&Kino har mye å lære i de nærmeste årene. Spesielt gjelder det hvordan de smalere filmene skal finne sitt publikum landet over.

Marius Øfsti har skrevet masteroppgave om digitaliseringen av norske kinoer. Les hans artikkel om prosessen bak digitaliseringen av de norske kinoene: Digitalisering på overtid.