– Som regissør blir man litt blek av å ha så mange produsenter og fond å forholde seg til, forteller regissør Eva Dahr. Sammen med produsent Axel Helgeland og skuespillerne forteller hun om arbeidet bak adapsjonsfilmen Appelsinpiken.
– Som regissør blir man litt blek av å ha så mange produsenter og fond å forholde seg til, forteller regissør Eva Dahr. Sammen med produsent Axel Helgeland og skuespillerne forteller hun om arbeidet bak adapsjonsfilmen Appelsinpiken.
– For en regissør blir man litt blek av å ha så mange produsenter og fond å forholde seg til, forteller regissør Eva Dahr. Sammen med produsent Axel Helgeland og skuespillerne forteller hun om arbeidet bak adapsjonsfilmen Appelsinpiken.
Appelsinpiken er noe så sjelden som en tysk-spansk-norsk co-produksjon basert på bestselger romanen til Jostein Gaarder.
Det hele begynte med at produsent Axel Helgeland sluttet i Nordisk Film, og lurte på hva han skulle gjøre med resten av livet sitt.
– Jeg satt på hjemmekontoret mitt og leste boken. Jeg så at det lå en historie for film der. Det var to ting som fasinerte meg: Den nesten mytisk vakre kjærlighetshistorien, og dialogen mellom far og sønn på tvers av døden. Den gir en slags ramme for historien.
Filmen har tysk produsent og er tildelt støtte fra flere regionale fond. Den er filmet i alt fra studio i Tyskland, Sevilla i Spania og Rondane i Norge. Produsent Helgeland forteller om utfordringene:
– Det blir vanskeligere når du skal ha penger fra mange kilder. Alle har sine regelverk som ikke alltid matcher så godt.
– Fra et registåsted blir man litt blek av å ha så mange produsenter og fond å forholde seg til, forteller Eva Dahr.
Med et forløp på fire år kan man si at filmatiseringen har tatt tid. Da er det greit og ha åpne forfattere.
– Jostein Gaarder har bifalt entusiastisk fra sidelinjen hele veien. Han har lest nesten alle manusversjonene og har vært helt åpen for de grepene vi har gjort. Det er ganske mange, og det er nok ikke veldig mange scener som er igjen fra boken. Vi forteller to parallelle historier. Vår utfordring var å gjøre boken til filmatisk virkelighet. Men det handler om å bevare kjernen, budskapet og stemningen i boken, forteller han.
Regissør Eva Dahr utdyper videre:
– Det var spennende med muligheten til å lage to ulike historier som skulle påvirke hverandre og utfordre hverandre. Å finne et filmspråk som gjorde at boken ble en film, og ikke en direkte avfilming av en bok.
– Jeg var glad for at Axel og Jostein Gaarder var åpne for å gå langt.
Jeg syntes vi har laget en film som står på egne bein og det var en forutsetning, forteller hun.
– Den ene historien er veldig romantisk, og veldig krevende for han som er forelsket. Mens den andre kjærlighetshistorien som er nåtid er om en ung gutt som treffer en jente, og skjønner ikke helt hva som skjer.
– Som regissør blir man litt blek av å ha så mange produsenter og fond å forholde seg til, forteller regissør Eva Dahr. Sammen med produsent Axel Helgeland og skuespillerne forteller hun om arbeidet bak adapsjonsfilmen Appelsinpiken.
– For en regissør blir man litt blek av å ha så mange produsenter og fond å forholde seg til, forteller regissør Eva Dahr. Sammen med produsent Axel Helgeland og skuespillerne forteller hun om arbeidet bak adapsjonsfilmen Appelsinpiken.
Appelsinpiken er noe så sjelden som en tysk-spansk-norsk co-produksjon basert på bestselger romanen til Jostein Gaarder.
Det hele begynte med at produsent Axel Helgeland sluttet i Nordisk Film, og lurte på hva han skulle gjøre med resten av livet sitt.
– Jeg satt på hjemmekontoret mitt og leste boken. Jeg så at det lå en historie for film der. Det var to ting som fasinerte meg: Den nesten mytisk vakre kjærlighetshistorien, og dialogen mellom far og sønn på tvers av døden. Den gir en slags ramme for historien.
Filmen har tysk produsent og er tildelt støtte fra flere regionale fond. Den er filmet i alt fra studio i Tyskland, Sevilla i Spania og Rondane i Norge. Produsent Helgeland forteller om utfordringene:
– Det blir vanskeligere når du skal ha penger fra mange kilder. Alle har sine regelverk som ikke alltid matcher så godt.
– Fra et registåsted blir man litt blek av å ha så mange produsenter og fond å forholde seg til, forteller Eva Dahr.
Med et forløp på fire år kan man si at filmatiseringen har tatt tid. Da er det greit og ha åpne forfattere.
– Jostein Gaarder har bifalt entusiastisk fra sidelinjen hele veien. Han har lest nesten alle manusversjonene og har vært helt åpen for de grepene vi har gjort. Det er ganske mange, og det er nok ikke veldig mange scener som er igjen fra boken. Vi forteller to parallelle historier. Vår utfordring var å gjøre boken til filmatisk virkelighet. Men det handler om å bevare kjernen, budskapet og stemningen i boken, forteller han.
Regissør Eva Dahr utdyper videre:
– Det var spennende med muligheten til å lage to ulike historier som skulle påvirke hverandre og utfordre hverandre. Å finne et filmspråk som gjorde at boken ble en film, og ikke en direkte avfilming av en bok.
– Jeg var glad for at Axel og Jostein Gaarder var åpne for å gå langt.
Jeg syntes vi har laget en film som står på egne bein og det var en forutsetning, forteller hun.
– Den ene historien er veldig romantisk, og veldig krevende for han som er forelsket. Mens den andre kjærlighetshistorien som er nåtid er om en ung gutt som treffer en jente, og skjønner ikke helt hva som skjer.