Hva skjer når en prisbelønt norsk poet møter den svenske filmens nye yndling? Les Nils-Øivind Haagensens samtale med Jesper Ganslandt – om Farväl Falkenberg, nostalgi og uskyld – som lanseres i en ny bok.

Jeg ser for så vidt når jeg skriver at det ligner en etterkonstruksjon, men den første gangen jeg så Farväl Falkenberg så jeg den sammen med ei jente (som sovna, skal sies, men fordi hun var trøtt, ikke på grunn av filmen) som jeg snudde meg til sånn cirka halvveis i FF – allerede begeistra – og sa: Det handler om ingenting! Det liker jeg! Så, bare minutter etter nevnte replikk, tok en av de fem guttene i filmen (David) livet av seg med et gevær (eller rifle, jeg har ikke peiling på sånt). Og da måtte jeg snu meg igjen og vekke opp jenta, som ikke ville våkne, og si: Men han tok livet av seg! Det handler ikke om ingenting! Det handler om alt!

Og det var faktisk den fine (vi opplevde den som fin, i alle fall) tanken eller ideen vi hadde, skal Jesper Ganslandt, regissøren av Farväl Falkenberg, si om bare litt: han skal si om ideen til filmen at først skulle det skje ingenting, bare sommer, og så skulle en fyr ta livet av seg, og så skulle alle bli lei seg, og så: ingenting igjen. Akkurat som det var for jenta og meg (men jenta sover jo, så kanskje bare meg?), at i minuttet før selvmordet, da David henter geværet i garasjen til faren, så slår det meg ikke at han skal sette det under haken (eller var det i munnen?) og skyte seg selv. Fordi filmen er så umotivert (i beste forstand) tenker jeg heller at kanskje skal han selge den, eller kaste den, eller skyte på blink, eller se om den flyter i vannet, eller balansere den i håndflaten på tunet utenfor et hus hvor det er fest? Et eller annet ganske forglemmelig, i alle fall. Fordi, sier jeg til Ganslandt da jeg forteller om dette (og prater for lenge), det ikke pekes i den retninga før i filmen. Det blir ikke pekt i Farväl Falkenberg, sier jeg. Og derfor skvatt jeg sånn da David skjøt.

Men Jesper Ganslandt er ikke helt enig.
Og det er greit nok.

Men jeg skal ikke først og fremst snakke om selvmord sånn i oppsparket, jeg skal, hvor dumt og ut av det blå det enn høres, snakke om at jeg så Jone Malmedal på trikken forleden. Jone Malmedal er en kompis fra gamle dager. Han spilte trommer i et band hvor jeg sang. Vi var ikke nære venner, men det var et par sånne ting, du vet, som gjorde at vi fra tid til annen satt i samme rom og gliste. Og jeg så ham altså på Kjelsåstrikken for kanskje fire dager siden, og det som skjedde da jeg så ham – det veldig lille, nesten ingentinget som skjedde – som fikk meg til å tenke på Farväl Falkenberg og Jesper Ganslandt. Men før jeg sier hva for et ingenting jeg mener skal vi tilbake enda et par dager, eller en liten måned, for å være nøyaktig, vi skal ut av Oslo, helt til Stockholm og drikke en kaffe og en Ramlösa med nevnte Jesper Ganslandt. En voksen kompis (Linda) er med oss (det er hun som har tatt bildet, i fall det blir bilder i boka). Jenta som sov er ikke med, og henne møter vi heller ikke igjen. Men tyst, her kommer Jesper G.

NØH: Kan du først si litt om hvordan manuset og filmen tok form, ble til?

JG: Åhå. Det har allerede gått mange år, vet du. Jeg husker ikke. Vent litt. Jeg kan forsøke (åpner Ramlösan). Mye ved hvordan manuset ble til er etter hvert blitt litt blandet med hvordan filmen ble til. Det blander seg for meg. Det blir stadig vanskeligere å skille hva som er oppdiktet og hva som ikke er oppdiktet. Jeg tror også jeg slutta å bry meg etter hvert. Det var som å være i min verden. Og det som var rett for den ble rett for filmen. Det spilte mindre rolle om det var sant. Jeg og Fredrik Wenzel pratet om anekdoter, husker jeg. Fra da vi var yngre. Og at vi ønsket å fortelle disse anekdotene til andre – men hvordan? Vi ville formidle hvordan det er, du vet, å fortelle hverandre historier, le av dem og få den interne følelsen som minner deg på at vi alle holder på på den samme måten. Derfor begynte vi å skrive dem ned. Samtidig var vi sugne på å finne en slags rammefortelling for disse anekdotene. Men når vi jobba på det forsvant vi mer og mer i retning av noe veldig litterært, så det kom ikke med i filmen. Ramma. Vi dro heller ned til Falkenberg og filma og skrev med kamera ganske mye. Det var mye vi filma som rett og slett føltes som ting som hadde hendt oss tidligere. Eller vi fikk høre at det hadde skjedd med andre. Eller det hendte noe nytt som ligna på enten det ene eller andre.

NØH: Hva for en periode i livet ditt er det vi snakker om nå?

JG: Jeg snakker om den mellomtiden – vi kan vel kalle den det? – da man kanskje ikke er ungdom lenger, men ikke helt voksen heller. Ung voksen høres jo fint ut, kanskje det blir riktig? Da man fortsatt bor hjemme, ikke sant, men ser konturene av sitt eget liv utenfor hjemmet. Da man allerede har sitt eget liv midt oppi alle andres. Og så ble det sånn at bare et år etter at vi var ferdig med å filme Falkenberg, bodde ingen av oss hjemme lenger. Alle var flytta. Alt var over.

NØH: Farväl Falkenberg er altså et veldig nostalgisk portrett av dem eller de eller det vi alle en gang var?

JG: Ja, jeg syns det. Eller: Nå syns jeg det. Men samtidig: Å gjøre filmen ferdig var også den siste delen av å bli ferdig med dem vi var. Det var jo først når vi satt i kalde Stockholm og drakk øl at den tida i Falkenberg begynte å bety noe for meg. Virkelig bety noe. All krafta filmen har, er spunnet inn i nostalgi.

NØH: Hvordan er det å forlate ung voksen-fasen?

JG: Nei, det føles vel godt!? Det er ganske mye av meg som ble avsluttet i og med Farväl Falkenberg, og derfor er det vanskelig for meg å snakke om både den og meg den gangen. Det er vanskelig å forsøke å gå tilbake til ham eller det man ikke er lenger. Selv for to år siden var det vanskelig. Jeg merker at jeg blir tung av å prate om det. For alt er allerede sagt og sagt bedre. Jeg vil egentlig ikke si noe om dette i ord. Men jeg trives veldig godt med snart å være 30.

Du snakker om dine jævla ting, og jeg snakker om mine. Sånn er det alltid. Sånn er det jo. Du vet ikke engang hva det betyr. Faen, så trist. Å fy faen, så trist. (Fra Farväl Falkenberg)

NØH: Men dette iboende tilbakeblikket i filmen er sidestilt med en opplevelse av øyeblikket, av her og nå framfor der og da, av tilhørighet ikke betraktet på avstand?

JG: Ja, men det tror jeg skyldes fotoarbeidet i filmen. Det ligger en egen og annen stemme i det. En forteller i bildene som skiller seg fra den som forteller historien: som ser byen på sin måte. En som er mer opptatt av refleksjonen i øyeblikket, som vi kanskje kan kalle poesien i det å bo i en by som Falkenberg. Og som tillater det fragmentariske og mer minnepregede. Jeg vet ikke hvor bevisst vi var på sluttresultatet underveis, men vi brukte også egne barndomsbilder, fordi det føltes riktig. Det føltes ikke privat. Til og med musikken har det samme i seg, syns jeg: en fortellerstemme. Den store utfordringa for meg som regissør ble å kombinere alle disse stemmene. Det tok tre år. Men det gikk. Noen ganger var det veldig krevende, andre ganger veldig lett. Som med alt annet i livet, tipper jeg, Det virkelig vanskelige arbeidet, om du vil, kom når den skulle settes opp på kino. Jeg hadde veldig vanskelig for å høre andre snakke om filmen.

NØH: Vi har sagt nostalgisk, men syns du Falkenberg er en mørk film med et pessimistisk blikk på verden?

JG: Kanskje. Kanskje. Den store tanken – eller ideen, om du vil – er at først skjer det ingenting, så tar en fyr livet av seg, så blir alle triste, før alt går tilbake til ingenting igjen. Selvmordet forandrer ikke livene til disse folka. Det er det samme det går i før som etter. Og det er kanskje mørkt? Men jeg tror ikke at den som velger å ta livet av seg håper at det skal forandre livene til alle rundt ham eller henne.

NØH: Nei …

JG: Men det er veldig mye moro i filmen. Mye latter. Jeg tror først og fremt, uavhengig av lys og mørk, at jeg ville lage en film som var annerledes, som ikke lignet på noe annet jeg hadde sett fra Sverige. Jeg ville ikke at folk skulle krype inn i mørke kinoer for å se en film som fortalte dem at verden er et fabelaktig sted. Jeg ville at de skulle le og gråte og til slutt lure på alt de ikke lurte på før de kom inn. Vi snakker om Falkenberg her, ikke Hollywood. Jeg lurer forresten på om man kunne laget en Hollywood-remake av Farväl Falkenberg? Tror du? Som Hanneke gjorde med Funny Games? Ja? Da måtte den i så fall legges til staten Maine eller noe sånt. Farewell to Baxter kunne kanskje gått an.

NØH: Har du opplevd at en venn av deg har tatt livet av seg?

JG: Ja, jo, delvis. Men da jeg vokste opp var det mange i Falkenberg som tok livet av seg. Derfor smøg selvmordet seg ganske naturlig inn i filmen helt fra starten av. Etter den første ideen om å lage film av alle anekdotene. Da vi satte oss ned for å skrive kom selvmordet med en gang.

NØH: Men Falkenberg ser ikke som en selvmordsby – om et sånt utseende fins?

JG: Nei, det er en turistby. Om sommeren er den i alle fall det. Om vinteren forandrer byens ansikt seg. Når det er sagt: jeg tror det er bedre der i dag enn da vi vokste opp. Falkenberg er blitt rikere. Det går bedre med folk. Men filmen kunne ikke utspilt seg i Kalmar eller Bergen eller hvor som helst. Det måtte være Falkenberg og det måtte skje et selvmord. Jeg sier ikke at alle i Falkenberg identifiserer seg med denne oppvestskildringen, men jeg gjør det.

NØH: Og fra et tilskuerperspektiv kan jeg legge til at selvmordet ikke virker avskrekkende. Det er ikke som etter The Shining, at man styrer unna høyfjellshoteller. Jeg lengtet nesten til Falkenberg da jeg så filmen, og jeg syns det virker som om også filmen lengter dit.

JG: Ja, det gjør den nok også. Og det går – igjen – på måten Fredrik og jeg fotograferer og filmer byen på. Jeg tror vi rant over av hjemlengsel og kjærlighet når vi var der. Jeg velger stort bare solnedganger og så där. Det var dét vi var ute etter. Vi filmer nesten ingenting i selve byen. Vi var ikke ute etter den typen realisme. Det skulle utelukkende være romantisk. Så vakkert og herlig at man ikke kan holde fast på det.

Så vakkert at man ikke kan holde det fast, eller fast på det: Et absolutt romantisk sentiment som nærmer seg det man får inn med den første teskjeen av kunstnerisk følsomhet. At skjønnheten ligger i det tapte. At det herlige, som livet, er flyktig. Evig eies osv. Som på et vis gjør Farväl Falkenberg til en veldig profan film, da den religiøse herlighet, altså frelsen, jo varer evig. Herligheten i Farväl Falkenberg er både i tanke og struktur oppstykket og delt. Vi lever livet i korte faser, sier den. Bestemt av kropp og sted. By og biologi. Vi vokser. Vi kommer og går. Og hele tiden skjæres vi i stykker. Legges vi igjen. Vokser vi videre. Og hvem tror på det? Hvem tror ikke på det? Det er jo så enkelt å tro på. Jeg skriver disse linjene på soverommet mitt i Christes gate. En svart stol, en lys pult. Jeg bor her, men jeg skal ikke bo her for alltid. Jeg kunne sagt (og nå sier jeg det): Jeg har allerede mistet dette stedet. Jeg fikk det aldri da jeg mottok det. Og det høres fint ut. Det er til å le og grine av, og lure på alt jeg ikke lurte på da jeg våknet. Men er det sant?

JG: Farväl Falkenberg handler om å miste uskylden. Den handler om å våge å forlate huset og stedet hvor man har vokst opp. For idet man gjør det så brytes fortryllelsen, og nostalgien melder seg. Og nostalgien må bearbeides. Det blir en slags åpen terapi med verden. Jeg tror dette skjer med alle i 20-25-årsalderen, og det er kanskje det vi har klart å fange i filmen. Selv om vi ikke formulerte det like tydelig den gang som vi gjør nå. Alt forandrer seg på kort tid. Vi bodde i et galehus av gule lapper (ler).

NØH: Hvor manusstyrt var arbeidet når det først kom i gang?

JG: Ikke veldig. Vi hadde skrevet mye sammen, Fredrik og jeg. Vi hadde også skrevet mye hver for oss. Men lite av det vi skrev kom med i filmen. Vi lot noen lese deler av manus som stemningstekster, kan du si, men så kastet vi det fra oss. Jeg var redd for at skuespillerne skulle forstille seg. Spille teater. Jeg ville lage filmen, men visste ikke hvorfor og hvordan. Ingen visste hva det skulle handle om. Som ble et problem da vi gjorde en veldig tydelig scene, den hvor Holger er lei seg fordi David er død. For David er jo ikke død! Han står like bak kamera og gliser. Da ble det skuespill. Jeg tvilte på om det kunne gå. Men han gjorde det fantastisk bra. Kreditt til Holger.

Det hører kanskje ikke hjemme her, eller kanskje det gjør det, men jeg tenker på låta «Litt av en gjeng» av Raga Rockers (fra Varme dager, 1986) idet Ganslandt snakker. En låt som sier det samme som ham. Ingenting skjer, sier den. Man bare henger på hjørnet, sier den. Svaier i vinden. Venter på kvelden. Med et overdrevet ekko i refrenget: Litt av en (litt) gjeng (av en gjeng). Som betyr både at gjengen er kul og at gjengen er borte. Vi er litt av en gjeng. Vi er kule. Vi er oppløst. Vi er allerede overlatt til oss selv. Fragmenter. Biter. Litt. Gjeng.

NØH: Og på samme måte med dialogen, heller ikke den skrevet på forhånd?

JG: Som regel var det slik at jeg ba en eller to stykker om å snakke om ting som hvorfor alle i Falkenberg drar til Göteborg. Så gjorde de det. Så tok vi det kanskje med, kanskje ikke. Vi gjorde hundrevis av slike dialoger. Bare prat om noe, sa jeg. Hva som helst. Og så tok vi med det beste av det. Det om Göteborg og Falkenberg kom forresten med. Men det ble ikke ordentlige dialoger. Men deri ligger filmens styrke. Fordi: filmer gjør seg nesten alltid best utenfor det skrevne ordet. Her og nå, i stunden og livet. Vi forteller jo alt når vi ikke sier noe som helst. Og det er poenget med Farväl Falkenberg, at det ikke sies så mye og at det forteller alt. For eksempel: Den scenen hvor Holger og Jørgen drikker whisky og snakker om ingenting. Bare slenger ut ting. Antikrist blir nevnt. Ting de ikke vet noe om. Men det at det er internt og at de er venner og at de ikke kommer noen vei med det de sier, jeg kjenner det i brystet når jeg ser sånt. Det var da og man kan aldri gjøre det på nytt. Jeg var ikke interessert i hvordan filmen skulle gjøre det på kino. Jeg var bare interessert i ideen og det instinktive i måten vi jobba på. Et eventuelt publikum var meg veldig fjernt. Det er kanskje derfor den er blitt annerledes? Utilgjengelig for noen, veldig treffende for andre. Men vi trenger sånne filmer også.

NØH: Det gjør vi.

Og med det: tilbake til Jone på trikken. Langt der bak i vogn nummer to sitter han. For seg selv. På vei hjem? Kanskje. På vei til jobb? Kanskje. Og kanskje ser han meg, kanskje ikke. Kanskje ser han at jeg ser ham, kanskje ikke. Det er ikke så viktig. For det er ikke snakk om et gammelt vennskap her. Eller jo, det er litt det også. Vi spilte jo i band sammen for alle disse åra siden. Og vi kunne sikkert hatt en ”hvordan går det med deg”-samtale om vi ønsket det og kanskje hadde den gått greit, kanskje ikke, men det er såpass lenge siden – jeg er relativt trygg på at Jone er enig i det – at behovet er borte. Presenstrangen forsvunnet. Vi har virkelig forlatt hverandre. Livene våre er blitt helt andre liv. Og det er uproblematisk. Det er bare naturlig. Og jeg skammer meg ikke over at jeg overså Jone baki der, og jeg skammer meg ikke over å skrive om det her. Jeg prøver ikke å redde meg inn, heller. Dette er ikke en malplassert unnskyldning. Men en slags forlengelse av samtalen med Jesper Ganslandt, og det forholdet jeg har til en film han laget for noen år siden. Jeg så Jone og tenkte på Farväl Falkenberg.

Jeg tenkte, som Ganslandt snakker om, på det vi tar med oss av det vi lar ligge. Som for eksempel en by (Falkenberg, Stockholm, Ålesund, Oslo). Eller et gammalt kjennskap. Eller et selvmord. Eller hva som helst. Jeg tenkte på hvordan ting først fyller oss, for så å forlate oss. Hvordan de trekker seg gjennom, presser seg gjennom, smertefullt noen ganger, knapt merkbart andre. Men alltid og hele tiden der. I gang. En tilsynelatende uendelig prosess (hadde det ikke vært for at vi ikke er uendelige). Som gjør, tenkte jeg, idet jeg falt ned på et sete i første vogn, langt unna Jone, livene våre kronisk nostalgiske. Unge som voksne. Barnslige som gamle. Alt er allerede tapt og vunnet. Jone og jeg spilte i band sammen fordi vi ville spille i band, og nå, siden, når vi ikke vil spille i band lenger (ikke dét bandet, i alle fall), har vi ikke særlig bruk for hverandre, og det er greit det, men det betyr ikke at vi ikke hadde bruk for oss den gang, eller bruk for at bandet en gang fantes i dag.

Men hva for en bruk? Hvorfor dro Jesper Ganslandt tilbake til sin fødeby Falkenberg for å bli ferdig med ting som han allerede var ferdig med? Hvorfor ville han gjøre byen skjønnere enn den er, og hvorfor skyter en kompis av ham i filmen seg gjennom munnen med gevær? Og hvor tar jeg det fra at gjensynet med Jone Malmedal på trikken har samme nytteverdi for meg, som returen til Falkenberg for Ganslandt? Hva er det med Jone Malmedals tilstedeværelse på Kjelsåstrikken som føles som selvmord? Kanskje kunne man sagt, som Pablo Neruda sier det mot slutten av sine memoarer, at det handler om å ta del i og bevare et slags kollektivt håp, eller: det kollektive håpet? Det som – tross alt – forener oss i store ord som menneskeheten og verden? Et håp om det gode, herlige, evige, skjønne, fredfulle, frie. Du vet. Og kanskje lagt til at dette håpet fins også og alltid på små steder som for eksempel Falkenberg og for eksempel Kjelsåstrikken. Og at det er dette små og store steder har til felles, dette håpet om det gode. Samtidig som vi ikke er gode. Samtidig som vi sover mens andre er våkne. Samtidig som vi tar livet av oss.
 
Denne artikkelen står på trykk i ”Brenn ned skiten”, en artikkelsamling som gis ut på Flamme forlag. Du kan lese mer om boken, og eventuelt kjøpe den, her.

Foto: Farvel Falkenberg