I siste utgaven av Rushprint hevdes det at de norske regissørenes manglende kontinuitet er en katastrofe. NFI vurderer nå tiltak som kan gi enkelte regissører mulighet til større kunstnerisk fordypning, skriver direktør i Filminstituttets utviklings-og produksjonsavdeling, Ivar Køhn, i dette innlegget.
I siste utgaven av Rushprint hevdes det at de norske regissørenes manglende kontinuitet er en katastrofe. NFI vurderer nå tiltak som blant annet kan gi enkelte regissører mulighet til større kunstnerisk fordypning, skriver direktør i Filminstituttets utviklings-og produksjonsavdeling, Ivar Køhn, i dette innlegget.
I siste nummer av Rushprint tar redaktør Kjetil Lismoen opp diskusjonen omkring regissørens rolle i dagens norske filmproduksjon. Bakgrunnen er Norske filmregissørers eget seminar om regi, debatten rundt filmskolen, og Peter Aalbæk Jensens ytringer i samme nummer. Også i Filminstituttets utviklings-og produksjonsavdeling (UPA) har vi merket ønsket om et tydeligere fokus på regissøren, og at den kunstneriske visjonen får mer tyngde i støtteordningene.
Triangelen med regissør, manusforfatter og produsent har blitt en normal arbeidsform det siste ti-året. Etter min mening har vi gjennom dette fått en helt nødvendig oppgradering av manusforfattere og produsenters posisjon i norsk filmproduksjon, og jeg mener dette har vært en forutsetning for de siste årenes meget positive utviklingen. Like fullt er det grunn til å ta signalene om regissørene på alvor, og Filminstituttet skal derfor ha et spesielt fokus på regissørenes del av triangelet.
I dette ligger både tiltak som kan gi enkelte regissører mulighet til større kunstnerisk fordypning i prosjektutviklingen, og at konsulentene i UPA tydeligere bruker regissørenes visjoner og regikonsept som et viktig element i vurdering av prosjektene. Vi vet at mange produsenter ønsker å arbeide mer og bedre med regissører, at mange manusforfattere savner regissøren i utviklingsfasen, og vi mener det er viktig å få til ordninger som gjør dette mulig. Det handler, som Lismoen skriver, ikke om å tilfredsstille sutrete regissører eller å demonisere produsentene, men å stimulere til en mer dynamisk og kreativ balanse mellom regi- og produsentleddet.
Samtidig er det viktig å se at tilstanden ikke er så entydig som man kan få inntrykk av gjennom lesningen av Rushprint. Jeg vil understreke at Norsk filminstitutt ikke synes det er særlig heldig at regissører legger inn hele sitt honorar som arbeidskreditt, og har man et produksjonsselskap i ryggen så er det heller ikke ulovlig om prosjektet blir presentert av regissøren selv – med engasjement og regikonsept.
Peter Aalbæk Jensen hevder at de norske regissørenes manglende kontinuitet er en katastrofe. Heldigvis er dette i endring. Med 20 fiksjonsfilmer i året er det jo langt større muligheter for kontinuitet. Ser vi årets produksjon så blir halvparten av filmene, ni stykker, regissert av en regissør som gjør sin tredje film eller mer. En tredjedel av årets langfilmer på kino, dvs seks stykker, er regissert av debutanter. Samtidig kan større krav til kunstnerisk og/eller kommersiell suksess gjøre at bransjen fremover faktisk vil være mer nervøse for å slippe til nye og uprøvde kort.
Jeg mener vi skal stimulere til kontinuitet, men vi må samtidig være bevisste på at vi skal ha rom for nye regissører innenfor de ordinære ordningene våre. Nye filmskapere bringer nye tanker inn i filmmiljøet vårt, inn i filmuttrykket og inn i filmkunsten. Skal vi følge Aalbæk Jensens postulat om at man bør nå sitt kunstneriske høydepunkt i begynnelsen av 30-årene, bør de dessuten være unge. Ikke minst er dette en utfordring når det gjelder kvinnelige regissører.
Det finnes ikke én løsning på de utfordringer vi stilles overfor, og vårt norske utgangspunkt er annerledes enn danskenes. Også de enkelte prosjektenes behov er forskjellige. Men tiltak som kan styrke det regimessige fundamentet for produksjonene er etter min mening en selvklar forutsetning for den videre kvalitative utviklingen av norsk film.
Ivar Køhn er direktør i Norsk Filminstitutts utviklings-og produksjonsavdeling (UPA)
I siste utgaven av Rushprint hevdes det at de norske regissørenes manglende kontinuitet er en katastrofe. NFI vurderer nå tiltak som kan gi enkelte regissører mulighet til større kunstnerisk fordypning, skriver direktør i Filminstituttets utviklings-og produksjonsavdeling, Ivar Køhn, i dette innlegget.
I siste utgaven av Rushprint hevdes det at de norske regissørenes manglende kontinuitet er en katastrofe. NFI vurderer nå tiltak som blant annet kan gi enkelte regissører mulighet til større kunstnerisk fordypning, skriver direktør i Filminstituttets utviklings-og produksjonsavdeling, Ivar Køhn, i dette innlegget.
I siste nummer av Rushprint tar redaktør Kjetil Lismoen opp diskusjonen omkring regissørens rolle i dagens norske filmproduksjon. Bakgrunnen er Norske filmregissørers eget seminar om regi, debatten rundt filmskolen, og Peter Aalbæk Jensens ytringer i samme nummer. Også i Filminstituttets utviklings-og produksjonsavdeling (UPA) har vi merket ønsket om et tydeligere fokus på regissøren, og at den kunstneriske visjonen får mer tyngde i støtteordningene.
Triangelen med regissør, manusforfatter og produsent har blitt en normal arbeidsform det siste ti-året. Etter min mening har vi gjennom dette fått en helt nødvendig oppgradering av manusforfattere og produsenters posisjon i norsk filmproduksjon, og jeg mener dette har vært en forutsetning for de siste årenes meget positive utviklingen. Like fullt er det grunn til å ta signalene om regissørene på alvor, og Filminstituttet skal derfor ha et spesielt fokus på regissørenes del av triangelet.
I dette ligger både tiltak som kan gi enkelte regissører mulighet til større kunstnerisk fordypning i prosjektutviklingen, og at konsulentene i UPA tydeligere bruker regissørenes visjoner og regikonsept som et viktig element i vurdering av prosjektene. Vi vet at mange produsenter ønsker å arbeide mer og bedre med regissører, at mange manusforfattere savner regissøren i utviklingsfasen, og vi mener det er viktig å få til ordninger som gjør dette mulig. Det handler, som Lismoen skriver, ikke om å tilfredsstille sutrete regissører eller å demonisere produsentene, men å stimulere til en mer dynamisk og kreativ balanse mellom regi- og produsentleddet.
Samtidig er det viktig å se at tilstanden ikke er så entydig som man kan få inntrykk av gjennom lesningen av Rushprint. Jeg vil understreke at Norsk filminstitutt ikke synes det er særlig heldig at regissører legger inn hele sitt honorar som arbeidskreditt, og har man et produksjonsselskap i ryggen så er det heller ikke ulovlig om prosjektet blir presentert av regissøren selv – med engasjement og regikonsept.
Peter Aalbæk Jensen hevder at de norske regissørenes manglende kontinuitet er en katastrofe. Heldigvis er dette i endring. Med 20 fiksjonsfilmer i året er det jo langt større muligheter for kontinuitet. Ser vi årets produksjon så blir halvparten av filmene, ni stykker, regissert av en regissør som gjør sin tredje film eller mer. En tredjedel av årets langfilmer på kino, dvs seks stykker, er regissert av debutanter. Samtidig kan større krav til kunstnerisk og/eller kommersiell suksess gjøre at bransjen fremover faktisk vil være mer nervøse for å slippe til nye og uprøvde kort.
Jeg mener vi skal stimulere til kontinuitet, men vi må samtidig være bevisste på at vi skal ha rom for nye regissører innenfor de ordinære ordningene våre. Nye filmskapere bringer nye tanker inn i filmmiljøet vårt, inn i filmuttrykket og inn i filmkunsten. Skal vi følge Aalbæk Jensens postulat om at man bør nå sitt kunstneriske høydepunkt i begynnelsen av 30-årene, bør de dessuten være unge. Ikke minst er dette en utfordring når det gjelder kvinnelige regissører.
Det finnes ikke én løsning på de utfordringer vi stilles overfor, og vårt norske utgangspunkt er annerledes enn danskenes. Også de enkelte prosjektenes behov er forskjellige. Men tiltak som kan styrke det regimessige fundamentet for produksjonene er etter min mening en selvklar forutsetning for den videre kvalitative utviklingen av norsk film.
Ivar Køhn er direktør i Norsk Filminstitutts utviklings-og produksjonsavdeling (UPA)
