– Jeg var ikke interessert i å lage blockbuster-filmer, men etter samtaler med Daniel Craig ble jeg overbevist, forteller regissør Marc Forster, som forguder Fellini, Bergman og Antonioni. – Jeg har laget Quantum of Solace ut fra min helt egen visjon.
– Jeg var ikke interessert i å lage blockbuster-filmer, men etter samtaler med Daniel Craig ble jeg overbevist, forteller regissør Marc Forster, som forguder Fellini, Bergman og Antonioni. – Jeg har laget Quantum of Solace ut fra min helt egen visjon.
Rushprint møter en avslappet Marc Forster på Grand Hotell. Filmskaperen som står bak filmer som Monster’s Ball, Stranger Than Fiction og The Kite Runner, sa først nei da han ble tilbudt å regissere den 22. Bond-filmen.
– Filmen hørtes ikke interessant ut. Dessuten hadde den forrige Bond-filmen, Casino Royale, blitt den mest kommersielt suksessfulle i serien, og jeg visste at det ville bli et stort press å lage en like solid film. Jeg visste heller ikke om jeg ville leve over ett år med media, og bli studert med mikroskop på alt jeg foretok meg. Budsjettet til Bond-filmen er også fem ganger så høyt som filmene jeg vanligvis lager.
– Men etter samtaler med Daniel Craig ble jeg overbevist. Han er en utrolig dyktig skuespiller, og han inspirerte meg. Skulle jeg først gjøre en blockbuster, kunne det like gjerne være en Bond-film.
– Orson Welles ble en gang intervjuet, og fikk spørsmål om hva han angret mest på. Det var at han ikke hadde laget en kommersiell film. Den feilen ville ikke jeg gjøre.
Ingen tradisjonell Bond-film
Forster har satt sitt helt personlige preg på filmen, og han merket lite til innblanding fra produsentenes side.
– Jeg trodde jeg skulle få overrakt "The Bond Bible", og få beskjed om å følge retningslinjene, ler han, og fortsetter:
– Men, nei da: jeg fikk kunstneriske friheter. Det hadde jeg neppe trodd. Jeg har laget filmen ut fra min helt egen visjon. Produsentene fortalte at de hadde tatt en stor risiko med Daniel, og de valgte å gjøre det samme med meg. Jeg ble på ingen måte overkjørt av produsentene.
Regissøren legger imidlertid vekt på at dette er den første filmen han ikke har hatt "final cut" på. Vi blir fortalt at det aldri forelå noe fullstendig manus da innspillingen begynte. Under innspillingen hyrte han inn det ubeskrevne bladet Joshua Zetumer, som var med å forandre dialoger på manuset, som blant annet Paul Haggis hadde vært med å skrevet.
– Jeg fikk lov å skape en egen virkelighet til denne karakteren. I tillegg fikk jeg bruke mitt faste crew, blant annet fotograf Roberto Schaefer og klipper Matt Chesse. Filmen er skutt så mye som mulig på locations, fordi det oppleves som realistisk og har sjel. Dessuten har jeg brukt mye naturlig lys. Filming i studio oppleves som uekte, uansett hvor dyktige produksjonsdesignere du bruker.
– Den store utfordringen er ikke nødvendigvis actionscenene, snarere å finne locations. For eksempel var sekvensen som utspiller seg under en forstilling av Tosca opprinnelig ikke med i manus. Jeg fant en operascene i den østerrikske byen Bregenz, der "Tosca" ble spilt. Derfor bruker jeg øyet (som befinner seg på scenen) som et symbol på Bond, og forestillingen fungerer også som en parallell til vår historie siden "Tosca" handler om svik, død og kjærlighet.
– Publikum vil oppleve at filmen foregår i et voldsomt tempo, og det er dette som er meningen. Det går slag i slag med actionscener. Filmen skal føles som en kule som kommer mot deg, sier han.
Forster har også gjort noen endringer med hensyn til karakterene. Han mener at den kvinnelige hovedkarakteren Camille (Olga Kurylenko) fungerer som et speilbilde på han Bond, siden hun har mange av de samme motivene som Bond. Begge er ute etter hevn. Denne gangen har også Judi Dench, som spiller sjefen M, en mer fremtredende rolle.
– I de tidligere filmene i serien følte jeg at hun var ubrukt. Hun er en fantastisk skuespiller, og i Quantum of Solace er båndene mellom Bond og M sterkere.
Dyrker retro
Forster har tatt inspirasjon fra Hitchcock-filmer som North By Northwest (1959) og The Man Who Knew Too Much (1956), psykologiske thrillere og konspirasjonsfilmer fra 1970-tallet ala The Parallax View (1974).
– Jeg ønsket et retropreg. Filmen har også flere referanser til 1960-tallets Bond-filmer. For eksempel lider Fields (Gemma Arterton) en trist skjebne. Hun er dekket med olje og blir funnet liggende dø på en seng, nesten identisk med slik Shirley Eaton lå i Goldfinger (1964), hvor Eaton var dekket av gullmaling fra topp til tå. Stilist sett har jeg forsøkt å gjeninnføre designerlementene til Ken Adams (produksjonsdesigner på flere Bond-filmer, journ. anm.). Jeg ønsket å lage en Bond-film som jeg ville sett på kino.
– Romanene filmserien er basert på viser hvor kald og voldelig Bond er, og filmen er trofast med karakteren i bøkene. Publikum måtte ta del i Bonds smerte, og jeg går dypere følelsemessig i karakteren, som er sønderknust. Filmen blir en slags indre reise. Bond vil ikke innrømme ovenfor seg selv at han sørger over at hans store kjærlighet, Vesper Lynd, som døde i forrige film.
Politisk?
Han forteller også at det var viktig med en politisk virkelighet i bakgrunnen.
– Dette er ingen politisk film, selv om filmen sikkert kan oppleves slik. Men det var viktig for meg at publikum ser den politiske virkeligheten i bakgrunnen, som forbindes til Bond. På den måten blir Bond-karakteren mer realistisk.Den franske skuespilleren Mathieu Amalric (kjent fra Dykkerklokken og Sommerfuglen) spiller antagonisten Dominic Greene, en forretningsmann som engasjerer seg i miljøvernarbeid som ønsker å ta kontroll over Bolivas vannforekomster.
– Grunnen til at jeg castet Amalric var fordi han rett og slett så normal ut, og Amalric ble overrasket at han ikke skulle ha de tradisjonelle kjennetegnene som en Bond-skurk vanligvis har, arr eller liknende. Fiendebildet har forandret seg, og Bond er ikke lenger "the good guy". Han har blitt mer en antihelt, og er like mye en fiende som Greene er. I dagens globaliserte verden er det ikke like lett å vite hvem som er fiender. Amalric har selv karakterisert rollen sin som "en kombinasjon av Sarkozys galskap og smilet til Tony Blair".
– Med Quantum of Solace ønsket jeg å undersøke hva slags rolle Secret Service-agenter har i dag. Skal de beskytte landet sitt, eller skal de sikre interessene til noen få? Dette var spørsmål som interesserte meg, og i filmen forhandler den britiske utenriksministeren med fiender, siden det ikke er andre å handle med.
– Den politiske uroen som utspiller seg i Bolivia, verdens vannkrise og CIAs fremtreden i Sør-Amerika fungerer som et bakteppe til filmen. Det er et viktig grep for å visualisere hvilken verden vi lever. Og når omgivelsene og landskapet er realistisk, gjør det Bond mer troverdig, sier han.
Foto: Filmweb
– Jeg var ikke interessert i å lage blockbuster-filmer, men etter samtaler med Daniel Craig ble jeg overbevist, forteller regissør Marc Forster, som forguder Fellini, Bergman og Antonioni. – Jeg har laget Quantum of Solace ut fra min helt egen visjon.
– Jeg var ikke interessert i å lage blockbuster-filmer, men etter samtaler med Daniel Craig ble jeg overbevist, forteller regissør Marc Forster, som forguder Fellini, Bergman og Antonioni. – Jeg har laget Quantum of Solace ut fra min helt egen visjon.
Rushprint møter en avslappet Marc Forster på Grand Hotell. Filmskaperen som står bak filmer som Monster’s Ball, Stranger Than Fiction og The Kite Runner, sa først nei da han ble tilbudt å regissere den 22. Bond-filmen.
– Filmen hørtes ikke interessant ut. Dessuten hadde den forrige Bond-filmen, Casino Royale, blitt den mest kommersielt suksessfulle i serien, og jeg visste at det ville bli et stort press å lage en like solid film. Jeg visste heller ikke om jeg ville leve over ett år med media, og bli studert med mikroskop på alt jeg foretok meg. Budsjettet til Bond-filmen er også fem ganger så høyt som filmene jeg vanligvis lager.
– Men etter samtaler med Daniel Craig ble jeg overbevist. Han er en utrolig dyktig skuespiller, og han inspirerte meg. Skulle jeg først gjøre en blockbuster, kunne det like gjerne være en Bond-film.
– Orson Welles ble en gang intervjuet, og fikk spørsmål om hva han angret mest på. Det var at han ikke hadde laget en kommersiell film. Den feilen ville ikke jeg gjøre.
Ingen tradisjonell Bond-film
Forster har satt sitt helt personlige preg på filmen, og han merket lite til innblanding fra produsentenes side.
– Jeg trodde jeg skulle få overrakt "The Bond Bible", og få beskjed om å følge retningslinjene, ler han, og fortsetter:
– Men, nei da: jeg fikk kunstneriske friheter. Det hadde jeg neppe trodd. Jeg har laget filmen ut fra min helt egen visjon. Produsentene fortalte at de hadde tatt en stor risiko med Daniel, og de valgte å gjøre det samme med meg. Jeg ble på ingen måte overkjørt av produsentene.
Regissøren legger imidlertid vekt på at dette er den første filmen han ikke har hatt "final cut" på. Vi blir fortalt at det aldri forelå noe fullstendig manus da innspillingen begynte. Under innspillingen hyrte han inn det ubeskrevne bladet Joshua Zetumer, som var med å forandre dialoger på manuset, som blant annet Paul Haggis hadde vært med å skrevet.
– Jeg fikk lov å skape en egen virkelighet til denne karakteren. I tillegg fikk jeg bruke mitt faste crew, blant annet fotograf Roberto Schaefer og klipper Matt Chesse. Filmen er skutt så mye som mulig på locations, fordi det oppleves som realistisk og har sjel. Dessuten har jeg brukt mye naturlig lys. Filming i studio oppleves som uekte, uansett hvor dyktige produksjonsdesignere du bruker.
– Den store utfordringen er ikke nødvendigvis actionscenene, snarere å finne locations. For eksempel var sekvensen som utspiller seg under en forstilling av Tosca opprinnelig ikke med i manus. Jeg fant en operascene i den østerrikske byen Bregenz, der "Tosca" ble spilt. Derfor bruker jeg øyet (som befinner seg på scenen) som et symbol på Bond, og forestillingen fungerer også som en parallell til vår historie siden "Tosca" handler om svik, død og kjærlighet.
– Publikum vil oppleve at filmen foregår i et voldsomt tempo, og det er dette som er meningen. Det går slag i slag med actionscener. Filmen skal føles som en kule som kommer mot deg, sier han.
Forster har også gjort noen endringer med hensyn til karakterene. Han mener at den kvinnelige hovedkarakteren Camille (Olga Kurylenko) fungerer som et speilbilde på han Bond, siden hun har mange av de samme motivene som Bond. Begge er ute etter hevn. Denne gangen har også Judi Dench, som spiller sjefen M, en mer fremtredende rolle.
– I de tidligere filmene i serien følte jeg at hun var ubrukt. Hun er en fantastisk skuespiller, og i Quantum of Solace er båndene mellom Bond og M sterkere.
Dyrker retro
Forster har tatt inspirasjon fra Hitchcock-filmer som North By Northwest (1959) og The Man Who Knew Too Much (1956), psykologiske thrillere og konspirasjonsfilmer fra 1970-tallet ala The Parallax View (1974).
– Jeg ønsket et retropreg. Filmen har også flere referanser til 1960-tallets Bond-filmer. For eksempel lider Fields (Gemma Arterton) en trist skjebne. Hun er dekket med olje og blir funnet liggende dø på en seng, nesten identisk med slik Shirley Eaton lå i Goldfinger (1964), hvor Eaton var dekket av gullmaling fra topp til tå. Stilist sett har jeg forsøkt å gjeninnføre designerlementene til Ken Adams (produksjonsdesigner på flere Bond-filmer, journ. anm.). Jeg ønsket å lage en Bond-film som jeg ville sett på kino.
– Romanene filmserien er basert på viser hvor kald og voldelig Bond er, og filmen er trofast med karakteren i bøkene. Publikum måtte ta del i Bonds smerte, og jeg går dypere følelsemessig i karakteren, som er sønderknust. Filmen blir en slags indre reise. Bond vil ikke innrømme ovenfor seg selv at han sørger over at hans store kjærlighet, Vesper Lynd, som døde i forrige film.
Politisk?
Han forteller også at det var viktig med en politisk virkelighet i bakgrunnen.
– Dette er ingen politisk film, selv om filmen sikkert kan oppleves slik. Men det var viktig for meg at publikum ser den politiske virkeligheten i bakgrunnen, som forbindes til Bond. På den måten blir Bond-karakteren mer realistisk.Den franske skuespilleren Mathieu Amalric (kjent fra Dykkerklokken og Sommerfuglen) spiller antagonisten Dominic Greene, en forretningsmann som engasjerer seg i miljøvernarbeid som ønsker å ta kontroll over Bolivas vannforekomster.
– Grunnen til at jeg castet Amalric var fordi han rett og slett så normal ut, og Amalric ble overrasket at han ikke skulle ha de tradisjonelle kjennetegnene som en Bond-skurk vanligvis har, arr eller liknende. Fiendebildet har forandret seg, og Bond er ikke lenger "the good guy". Han har blitt mer en antihelt, og er like mye en fiende som Greene er. I dagens globaliserte verden er det ikke like lett å vite hvem som er fiender. Amalric har selv karakterisert rollen sin som "en kombinasjon av Sarkozys galskap og smilet til Tony Blair".
– Med Quantum of Solace ønsket jeg å undersøke hva slags rolle Secret Service-agenter har i dag. Skal de beskytte landet sitt, eller skal de sikre interessene til noen få? Dette var spørsmål som interesserte meg, og i filmen forhandler den britiske utenriksministeren med fiender, siden det ikke er andre å handle med.
– Den politiske uroen som utspiller seg i Bolivia, verdens vannkrise og CIAs fremtreden i Sør-Amerika fungerer som et bakteppe til filmen. Det er et viktig grep for å visualisere hvilken verden vi lever. Og når omgivelsene og landskapet er realistisk, gjør det Bond mer troverdig, sier han.
Foto: Filmweb
