Det måtte jo bli sånn: To dramaserier. To kvinner. Begge reiser fra byen… Serieskaper Arne Berggren reflekterer over de to norske tv-seriene som for tiden kjemper om tv-publikummets gunst.  

Det måtte jo bli sånn. To dramaserier. To kvinner. Begge reiser fra byen. Rent bortsett fra at de fleste serier og filmer og bøker handler om noen som reiser i et ytre eller indre landskap de ikke mestrer og flykter fra noe, så var det nervepirrende, ja – de første ryktene sa at begge seriene skulle gå til samme tid, samme dag, noe som hadde vært dramaskandale. Den kampen vinner uansett NRK.            

Og så kom premieren fra Ylvingen. Selvtilliten fra NRK Drama tøyt i mediene. Seertallene var formidable. Det var instant suksess, og man kan prøve å være så raus man kan, men helvete heller, noen av oss var psyket ned i dagevis. Jada, de har fem hundre tusen seere som sitter foran tv’en uansett om de sender prøvebilde eller  bare flimmer, sa vi.           

Med fare for å være ørlite inhabil – synes jeg Hvaler kommer bra fra det. Vi spilte inn fem og et halvt minutt om dagen, budsjettet var på noen og tjue mill og delte det inn i fire bolker med tre regissører og tre forfattere. Et beinhardt tidspress. Første regissør ble kontraktfestet i slutten av mars. Vi gikk i opptak i midten av mai. Da foregår nødvendigvis manusarbeidet fortsatt i klippen, som Maggi sier.           

Begge seriene er blitt kalt karakterbaserte, det er en sannhet med modifikasjoner: Jeg mener begge er en blanding, og at Hvaler ligger tyngre på karakter og Himmelblå mer mot plot. Vel, det er uansett ikke viktig, selv om noen later til å tro at karakterbasert er et kvalitetsstempel – noen av de dårligste seriene i verden er karakterbaserte, bare så det er sagt. Plot, karakter – smag og behag. Og noe begynner som karakterdrevet drama og vrir seg over i plot. I en serie som The Wire varierer det. I siste sesongen virker det som om gutta er lei av karakterer og plotter så det ryker av det. En av de beste sesongene, vil jeg påstå.           

Den største oppdagelsen er hvor liten bruk det er for karakterbibler og biografier. Jo mer jeg definerte karakterene er i manus, desto verre var det å caste, verre å skrive og desto tyngre jobbet skuespillerne.  Og ser man på utpreget karakterdervet seriemateriale som f.eks en sitcom som Friends eller Seinfeld, oppdager man i overgangen fra piloten og utover i første sesongen hvordan drastiske endringer med karakterer skjer uten av vi merker det. I Friendspiloten er Joey den perfekte mannen, han er vittig, skarp, velbygget, italiensk og med både selvfølelse og selvtillit, en vinner kort og godt, på høyde med situasjonen. En episode senere har de klippet av antennene hans og redusert IQen med tyve prosent. Ser du på Kramer og George Costanza i første sesongene av Seinfeld, merker du det samme – det er som om de bytter personlighet her og der. George var en slags Woody Allen-pastisj, skarp og vittig – Kramer var en hjelpeløs boms uten noen definert stil. Sakte, men sikkert blir George til den George vi kjenner, ikke fullt så smart, og Kramer utvikler sin sylskarpt definerte stil.

Og apropos karakterbibel – er familien Costanza italienere eller jøder? Eller begge deler?

Her veksler det faktisk, ettersom hvem forfatteren er. Utvikleren av noen av de tydeligste karakteren i tv-historien, Larry David, er rett og slett ikke fanatisk opptatt av å definere karakterene. Vi ser det i Curb Your Entusiasm også – hvor bor han egentlig? Det er jo nytt hus i hver sesong, og vi bare godtar det. Dette er naturligvis av hensyn til forflytninger mellom ulike locations, og vi stiller ingen spørsmål. Jeg trøster meg med det, når jeg ser episoder av Hvaler der utfordringene sender scenograf Cecilie De Lange ned i kontinuitetshelvete. Og det er der jeg tar opp forfattersporet igjen – for aldri før har jeg skrevet og forholdt meg til scenografi eller location. Men når jeg får en mail fra Cecilie eller locationspeider Miriam Henriksen med bilde av et "utrolig digg hus – litt spooky, kan det brukes til noe" eller påminnelse om at det faktisk fins en utrolig heftig utendørs jacuzzi hos familien Eriksen vi ikke har brukt, skriver jeg bedre, stoffet blir levende og vi får gjort enda flere scener uten store forflytninger. Faren ved dette er naturligvis at det kan utvikle seg til påfunn og morsomheter. Trygve Eriksen sitter f.eks i en episode og fjernstyrer en utrolig dekadent gasspeis med videobilde av brennende vedkubber. Ikke ble det morsomt, ikke har det noe med historien å gjøre, men jeg ble så begeistret for den peisen på befaring at jeg hylte at den bare måtte brukes. På skjermen er det steindødt. Det ble påført karakteren utenfra, det var et "påfunn".

Dette er et utdrag fra Arne Berggrens faste spalte i Rushprint. Tegn abonnement og les hele: ABONNEMENT