Hva er problemet?

Revejakt og Panda Lite.jpgFilmprodusent John M. Jacobsen er forundret over forslaget om å gjøre lanseringsstøtten til norske kinofilmer avhengig av tidspunktet. "Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok", skriver han i dette innlegget.     

Revejakt og Panda.jpg

Filmprodusent John M. Jacobsen er forundret over forslaget om å gjøre lanseringsstøtten til norske kinofilmer avhengig av tidspunktet. "Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok", skriver han i dette innlegget.

Det er med forundring jeg leser oppslaget "Nå har også Departementet gått lei" i bransjeorganisasjonen Film & Kinos nyhetsbrev (forfattet av direktør Lene Løken. Red.anm). Med utilslørt begeistring trues det i teksten med ingen eller redusert lanseringsstøtte til de produsentene som ikke følger premierepålegg fra det offentlige. 

Her er det betimelig å spørre: Hva er problemet? Norske filmer vil i år ha rekordoppslutning, og kinoene har i sommer hatt fullt trykk på alle kjelene.  Det ville ikke vært lettere for en norsk film å markere seg mellom SEX OG SINGELLIV, KUNG FU PANDA, MUMIEN, BATMAN og MAMMA MIA enn ellers i året. 

Problemet med tilgang til kinosaler for lokal film er ikke noe særnorsk fenomen. Det er velkjent også i Frankrike, Tyskland, ja i alle land med en høy nasjonal filmproduksjon fordi amerikanerne har lagt seg på en aggressiv lanseringspolitikk med optimalt høyt kopiantall. 
Lanseringsstøtten ble i sin tid lansert og utviklet for overhodet å gjøre det mulig for norske produsenter å konkurrere med amerikanske reklamebudsjetter. Hvordan norske kinoer eller for den saks skyld Kulturdepartementet kan være tjent med at denne støtten reduseres eller fjernes for filmer som ikke har premiere på sommeren, er mer enn jeg kan fatte. For den uinnvidde vil det kanskje virke smart å fordele alle norske filmer jevnt utover året etter trafikkreglenes "hold avstand"-prinsipp.  Virkeligheten er dessverre mer kompleks og jeg tror Film & Kino vil ha problemer med å få en eneste profesjonell norsk distributør til å samtykke i at dette forslaget vil gavne besøket for norske filmer på norske kinoer – snarere tvert i mot.

Norske filmprodusenter har under Norsk Filmfonds eksistensperiode blitt tvunget til å øke risikoprofilen på sine produksjoner fra rundt 20 til i mange tilfeller godt over 50% av produksjonskostnadene. Samtidig har kravet til lanseringsbudsjettene blitt doblet. Dette dreier seg om millioner av kroner. Risikoen tas ofte av små, personlige selskaper som nå i snitt har en fortjeneste på filmene på – null (!) – prosent.  At produsentene da velger å presentere sine produkter – etter råd fra profesjonelle distributører – på det tidspunkt man antar vil være optimalt gunstig burde ikke falle Lene Løken – eller departementet – tungt for brystet. Det er faktisk en viktig faktor for å kunne oppnå den meget høyprofilerte målsettingen på 25% markedsandel som Kulturministeren ønsker seg.

At det kan være gode grunner for å åpne en gitt film i sommermånedene, er jeg ikke fremmed for. Vi har i vårt firma diskutert det flere ganger, men avstått av forskjellige grunner. Som regel fordi vi ikke har hatt råd til å vente på inntektene et halvt år, eller fordi filmen ikke har passet. 

Det jeg reagerer på er at et offentlig byråkrati skal vite best når produksjonsselskapet bør ha premiere på sin film.  Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok.

For Lene Løken handler det om ledige kinoseter og saler og et såkalt "balansert" filmtilbud gjennom hele året.  For filmprodusentene handler det om konkurransesituasjonen, rentekostnader, mulighetene for annonse- og kampanjesamarbeid, skuespillernes tilgjengelighet for å delta i lanseringen, mulighet for talk show-eksponering (umulig om sommeren), optimalt vindu for DVD lanseringen, fjernsynsforpliktelser, festivalmuligheter, mulige store idrettsarrangementer, arbeidskredittavtaler osv, osv – og ikke minst handler det om å overleve.
For at synspunktet som kommer til uttrykk i nyhetsbrevet skal ha noe for seg må tre forhold være tilstede: 1) At norske kinogjengere kjøper billett til en film fordi den er norsk, 2) at ethvert lanseringstidspunkt er like godt for enhver film bare det er der ledige stoler og saler, og 3) at norske kinosjefer for øvrig bestemmer over sitt repertoar.

For å ta det første først: Nordmenn, i likhet med publikum i alle land, ser de filmene de har lyst til å se uavhengig om de er nasjonale eller ikke.  Når en film "ikke rekker å finne sitt publikum" er det som regel fordi det ikke er noe publikum å finne.  Det er noen få – meget få – unntak fra denne regelen, men en offentlig styring av premieretidspunktet vil ihvertfall ikke løse problemet, snarere skape betydelig større vanskeligheter. 

Hva angår pkt. 2) og 3) er det å finne lanseringstidspunkt etter hvert utviklet seg til å bli en vitenskap fullt på linje med medieproblematikken knyttet til moderne reklamekampanjer. Amerikanerne har for lengst tatt grep om denne vitenskapen. De analyserer, bestemmer og dikterer i utstrakt grad hvilke filmer som skal gå på hvilke norske kinosaler og når dette skal skje. Ofte ett til to år i forveien av premieredatoen. Det kan ikke departementet gjøre noe med. Det eneste departementet vil oppnå ved "å gå lei" i forhold til norske filmer er å gjøre det lettere for amerikanerne å fullstendig dominere det norske kinomarkedet fordi man vil la kinoene putte norske filmer inn på de tidspunkter amerikanerne ikke er interessert i.

Nå sier ikke departementet selv at "de har sett seg lei på norske produsenters lanseringspolitikk" slik det framstilles av Film & Kino. Dette er organisasjonens egen formulering. Departementet stiller et forsiktig spørsmålstegn ved om det vil være ønskelig å differensiere lanseringsstøtten avhengig av lanseringstidspunktet. 

Det er ingen ting i statistikken som sier at en eller flere av de norske filmene som ble lansert i fjor ville gått bedre om de var lansert på et annet tidspunkt. Statistikken viser bare at folk går på kino om sommeren. Dette er i seg selv ikke noen nyhet. Det er heller ingen nyhet at markedet agerer annerledes om sommeren, og det er grunnen til at amerikanerne ikke sender ut en hvilken som helst film på dette tidspunktet. Den type film vi lager flest av her hjemme må pent vente til høsten eller oppunder jul.  Det er heller ingen historisk dekning for at en norsk film vil gå bedre om den får råde grunnen alene på et tidspunkt kinobesøket er svakt. Tvert imot viser all statistikk at folk gjerne ser flere norske filmer på rappen hvis de har sett en de virkelig liker. Suksess avler suksess. Derfor kan det være en fordel å komme i en stim av vellykkede filmer framfor å råde grunnen alene i tomme lokaler.

Hvis Departementet virkelig ville hjelpe norske filmer på norske kinoer, så burde man lovpålegge alle norske kinoer å vise alle norske filmer – og gi alle minimum tre ukers spilletid. Da vil man få testet teorien om at det er et publikum der ute som ikke rekker å få sett filmen de så gjerne ville ha sett. Men da hadde det nok reist seg et protesthyl fra norske kinoer. Og det forstår jeg. De vil naturlig nok kreve å få bestemme over sin egen økonomiske virkelighet. Det ønsker også norske filmprodusenter. 
Kinoene og det offentlige må ikke legge seg opp i en forretningsmessig vurdering av noe som i utgangspunktet er en høyrisikosport. 
Konsekvensen kan fort bli at de svakeste produksjonsselskapene sendes direkte til skifteretten uten at den offentlig byråkrat som har tatt feilbeslutningen blir stilt til ansvar.

Hvis Film & Kino og Kulturdepartementet på død og liv vil forsøke å spre premieretidspunktene i den tro at det vil gi større besøk bør de ikke straffe dem som velger tradisjonelle løsninger i håp om et høyt besøk, men komme med positive incentiver som kan gjøre det verdt å ta sjansen på utradisjonelle lanseringstidspunkter.
Slike forslag hadde alle ønsket velkommen.

John M. Jacobsen, filmprodusent

LES OGSÅ: SKEPTISKE TIL POLITIKER-FORSLAG

Hva er problemet?

Revejakt og Panda Lite.jpgFilmprodusent John M. Jacobsen er forundret over forslaget om å gjøre lanseringsstøtten til norske kinofilmer avhengig av tidspunktet. "Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok", skriver han i dette innlegget.     

Revejakt og Panda.jpg

Filmprodusent John M. Jacobsen er forundret over forslaget om å gjøre lanseringsstøtten til norske kinofilmer avhengig av tidspunktet. "Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok", skriver han i dette innlegget.

Det er med forundring jeg leser oppslaget "Nå har også Departementet gått lei" i bransjeorganisasjonen Film & Kinos nyhetsbrev (forfattet av direktør Lene Løken. Red.anm). Med utilslørt begeistring trues det i teksten med ingen eller redusert lanseringsstøtte til de produsentene som ikke følger premierepålegg fra det offentlige. 

Her er det betimelig å spørre: Hva er problemet? Norske filmer vil i år ha rekordoppslutning, og kinoene har i sommer hatt fullt trykk på alle kjelene.  Det ville ikke vært lettere for en norsk film å markere seg mellom SEX OG SINGELLIV, KUNG FU PANDA, MUMIEN, BATMAN og MAMMA MIA enn ellers i året. 

Problemet med tilgang til kinosaler for lokal film er ikke noe særnorsk fenomen. Det er velkjent også i Frankrike, Tyskland, ja i alle land med en høy nasjonal filmproduksjon fordi amerikanerne har lagt seg på en aggressiv lanseringspolitikk med optimalt høyt kopiantall. 
Lanseringsstøtten ble i sin tid lansert og utviklet for overhodet å gjøre det mulig for norske produsenter å konkurrere med amerikanske reklamebudsjetter. Hvordan norske kinoer eller for den saks skyld Kulturdepartementet kan være tjent med at denne støtten reduseres eller fjernes for filmer som ikke har premiere på sommeren, er mer enn jeg kan fatte. For den uinnvidde vil det kanskje virke smart å fordele alle norske filmer jevnt utover året etter trafikkreglenes "hold avstand"-prinsipp.  Virkeligheten er dessverre mer kompleks og jeg tror Film & Kino vil ha problemer med å få en eneste profesjonell norsk distributør til å samtykke i at dette forslaget vil gavne besøket for norske filmer på norske kinoer – snarere tvert i mot.

Norske filmprodusenter har under Norsk Filmfonds eksistensperiode blitt tvunget til å øke risikoprofilen på sine produksjoner fra rundt 20 til i mange tilfeller godt over 50% av produksjonskostnadene. Samtidig har kravet til lanseringsbudsjettene blitt doblet. Dette dreier seg om millioner av kroner. Risikoen tas ofte av små, personlige selskaper som nå i snitt har en fortjeneste på filmene på – null (!) – prosent.  At produsentene da velger å presentere sine produkter – etter råd fra profesjonelle distributører – på det tidspunkt man antar vil være optimalt gunstig burde ikke falle Lene Løken – eller departementet – tungt for brystet. Det er faktisk en viktig faktor for å kunne oppnå den meget høyprofilerte målsettingen på 25% markedsandel som Kulturministeren ønsker seg.

At det kan være gode grunner for å åpne en gitt film i sommermånedene, er jeg ikke fremmed for. Vi har i vårt firma diskutert det flere ganger, men avstått av forskjellige grunner. Som regel fordi vi ikke har hatt råd til å vente på inntektene et halvt år, eller fordi filmen ikke har passet. 

Det jeg reagerer på er at et offentlig byråkrati skal vite best når produksjonsselskapet bør ha premiere på sin film.  Jeg ser med spenning fram til den dagen Kulturdepartementet – etter råd fra bokhandlerne – gir Lars Saabye Christensen og Cappelen instruks om at hans nye bok skal sendes ut i april fordi tilbudet av bøker under høsten og jula er stort nok.

For Lene Løken handler det om ledige kinoseter og saler og et såkalt "balansert" filmtilbud gjennom hele året.  For filmprodusentene handler det om konkurransesituasjonen, rentekostnader, mulighetene for annonse- og kampanjesamarbeid, skuespillernes tilgjengelighet for å delta i lanseringen, mulighet for talk show-eksponering (umulig om sommeren), optimalt vindu for DVD lanseringen, fjernsynsforpliktelser, festivalmuligheter, mulige store idrettsarrangementer, arbeidskredittavtaler osv, osv – og ikke minst handler det om å overleve.
For at synspunktet som kommer til uttrykk i nyhetsbrevet skal ha noe for seg må tre forhold være tilstede: 1) At norske kinogjengere kjøper billett til en film fordi den er norsk, 2) at ethvert lanseringstidspunkt er like godt for enhver film bare det er der ledige stoler og saler, og 3) at norske kinosjefer for øvrig bestemmer over sitt repertoar.

For å ta det første først: Nordmenn, i likhet med publikum i alle land, ser de filmene de har lyst til å se uavhengig om de er nasjonale eller ikke.  Når en film "ikke rekker å finne sitt publikum" er det som regel fordi det ikke er noe publikum å finne.  Det er noen få – meget få – unntak fra denne regelen, men en offentlig styring av premieretidspunktet vil ihvertfall ikke løse problemet, snarere skape betydelig større vanskeligheter. 

Hva angår pkt. 2) og 3) er det å finne lanseringstidspunkt etter hvert utviklet seg til å bli en vitenskap fullt på linje med medieproblematikken knyttet til moderne reklamekampanjer. Amerikanerne har for lengst tatt grep om denne vitenskapen. De analyserer, bestemmer og dikterer i utstrakt grad hvilke filmer som skal gå på hvilke norske kinosaler og når dette skal skje. Ofte ett til to år i forveien av premieredatoen. Det kan ikke departementet gjøre noe med. Det eneste departementet vil oppnå ved "å gå lei" i forhold til norske filmer er å gjøre det lettere for amerikanerne å fullstendig dominere det norske kinomarkedet fordi man vil la kinoene putte norske filmer inn på de tidspunkter amerikanerne ikke er interessert i.

Nå sier ikke departementet selv at "de har sett seg lei på norske produsenters lanseringspolitikk" slik det framstilles av Film & Kino. Dette er organisasjonens egen formulering. Departementet stiller et forsiktig spørsmålstegn ved om det vil være ønskelig å differensiere lanseringsstøtten avhengig av lanseringstidspunktet. 

Det er ingen ting i statistikken som sier at en eller flere av de norske filmene som ble lansert i fjor ville gått bedre om de var lansert på et annet tidspunkt. Statistikken viser bare at folk går på kino om sommeren. Dette er i seg selv ikke noen nyhet. Det er heller ingen nyhet at markedet agerer annerledes om sommeren, og det er grunnen til at amerikanerne ikke sender ut en hvilken som helst film på dette tidspunktet. Den type film vi lager flest av her hjemme må pent vente til høsten eller oppunder jul.  Det er heller ingen historisk dekning for at en norsk film vil gå bedre om den får råde grunnen alene på et tidspunkt kinobesøket er svakt. Tvert imot viser all statistikk at folk gjerne ser flere norske filmer på rappen hvis de har sett en de virkelig liker. Suksess avler suksess. Derfor kan det være en fordel å komme i en stim av vellykkede filmer framfor å råde grunnen alene i tomme lokaler.

Hvis Departementet virkelig ville hjelpe norske filmer på norske kinoer, så burde man lovpålegge alle norske kinoer å vise alle norske filmer – og gi alle minimum tre ukers spilletid. Da vil man få testet teorien om at det er et publikum der ute som ikke rekker å få sett filmen de så gjerne ville ha sett. Men da hadde det nok reist seg et protesthyl fra norske kinoer. Og det forstår jeg. De vil naturlig nok kreve å få bestemme over sin egen økonomiske virkelighet. Det ønsker også norske filmprodusenter. 
Kinoene og det offentlige må ikke legge seg opp i en forretningsmessig vurdering av noe som i utgangspunktet er en høyrisikosport. 
Konsekvensen kan fort bli at de svakeste produksjonsselskapene sendes direkte til skifteretten uten at den offentlig byråkrat som har tatt feilbeslutningen blir stilt til ansvar.

Hvis Film & Kino og Kulturdepartementet på død og liv vil forsøke å spre premieretidspunktene i den tro at det vil gi større besøk bør de ikke straffe dem som velger tradisjonelle løsninger i håp om et høyt besøk, men komme med positive incentiver som kan gjøre det verdt å ta sjansen på utradisjonelle lanseringstidspunkter.
Slike forslag hadde alle ønsket velkommen.

John M. Jacobsen, filmprodusent

LES OGSÅ: SKEPTISKE TIL POLITIKER-FORSLAG

MENY