– Det henger en truende skygge over EU’s støtteregler for film, skriver seniorrådgiver i Norsk Filminstitutt, Nils Klevjer Aas. De kan også ramme den norske filmen.
– Det henger en truende skygge over EU’s støtteregler for film, skriver seniorrådgiver i Norsk Filminstitutt, Nils Klevjer Aas. De kan også ramme den norske filmen.
– Det henger en truende skygge over EU’s støtteregler for film, skriver seniorrådgiver i Norsk Filminstitutt, Nils Klevjer Aas. Det kan også ramme den norske filmen.
"Ingen endring i EUs regler for statlig filmstøtte". Det er meldingen som EU-kommisærene Vivina Reding (DG Infosoc) og Nelly Kroes (DG Comp) slapp under Cannes-festivalen. Frem til utgangen av 2012 vil dermed den såkalte "Cinema Communication" fra 2001 fortsatt være siste ord i spørsmålet om hvor mye statsstøtte som kan innvilges til filmproduksjon i EU- og EØS-landene.
Det henger en truende skygge over støttereglene. EUs konkurransetilsyn, kjent som "DG Competition", har lagt stadig større press på medlemslandene med tanke på formålet med statsstøtte. Det har blant annet gitt seg utslag i krav om en såkalt "kulturtest" for å sikre at støtten går til klart definerte kulturprodukter og ikke brukes til å subsidiere kommersiell film som burde klare seg på egen hånd i markedet. Eller til subsidiekrig om å tiltrekke seg utenlandske (les: amerikanske) filmer ved å by på gunstig innspillingsfinansiering.
De to kommissærene sier også klart ifra at forlengelsen av Cinema Communication er å oppfatte som en utsettelse, mens EU-byråkratiet vurderer effekten av nye utviklingstendenser i filmbransjen. I klartekst må dette forstås som at EU-kommisjonen venter at nye forretnings- og finansieringsmodeller vil oppstå som følge av digital distribusjon av film og annet "audiovisuelt innhold", og at de er beredt til å endre reglene for statsstøtte etter hvordan privatfinansiering av film utvikler seg.
Dagens EU-regler setter et generelt tak på 50 prosent statsstøtte til filmproduksjon. Det kan gjøres unntak for "vanskelig" film, dvs. film som har et for lite marked til å kunne tjene inn produksjonskostnadene, og "lavbudsjettfilm", som er et nokså tøyelig begrep, men som for land med Norges markeds- og kostnadsforhold må antas å ha en grenseverdi på omkring 2 millioner Euro. Disse reglene har gitt grunnlag til EFTAs overvåkningsorgan ESA for å godkjenne "støtteintensitet" på inntil 75 % av kostnadene for norskproduserte filmer.
De gjeldende norske forskriftene for tilskudd til audiovisuell produksjon er godkjent på disse betingelsene. Når nye norske forskrifter skal godkjennes av ESA til høsten, vil det fortsatt skje under de gamle grenseverdiene. Men Norge har ikke innført en kulturtest, som sikrer at støttemidlene går til film som kan klassifiseres som et "kulturprodukt". Og faktisk filmstøtte til mange norske filmer ligger over den godkjente 75 % -grensen, selv om gjennomsnittlig støtteprosent ligger noen prosentpoeng under.
Nyheten om at Reding og Kroes vil gå inn for en forlengelse av Cinema Communication til 2012 er dermed godt nytt for så vidt gjelder et stabilt regelverk. Men selv under de gamle reglene er det usikkerhetsmomenter nok til at kulturdepartementets forhandlinger med ESA til høsten om de nye forskriftene kan bli spennende. Når regelverket skal revideres om fire-fem år, vil derimot markedsforhold som bestemmes av telekom-selskaper og andre distributører av digitalt innhold kunne komme til å få avgjørende betydning – også for statens støtte til filmproduksjon.
Nils Klevjer Aas er seniorrådgiver i Norsk Filminstitutt
Foto: Cannes Internasjonale Filmfestival
– Det henger en truende skygge over EU’s støtteregler for film, skriver seniorrådgiver i Norsk Filminstitutt, Nils Klevjer Aas. De kan også ramme den norske filmen.
– Det henger en truende skygge over EU’s støtteregler for film, skriver seniorrådgiver i Norsk Filminstitutt, Nils Klevjer Aas. Det kan også ramme den norske filmen.
"Ingen endring i EUs regler for statlig filmstøtte". Det er meldingen som EU-kommisærene Vivina Reding (DG Infosoc) og Nelly Kroes (DG Comp) slapp under Cannes-festivalen. Frem til utgangen av 2012 vil dermed den såkalte "Cinema Communication" fra 2001 fortsatt være siste ord i spørsmålet om hvor mye statsstøtte som kan innvilges til filmproduksjon i EU- og EØS-landene.
Det henger en truende skygge over støttereglene. EUs konkurransetilsyn, kjent som "DG Competition", har lagt stadig større press på medlemslandene med tanke på formålet med statsstøtte. Det har blant annet gitt seg utslag i krav om en såkalt "kulturtest" for å sikre at støtten går til klart definerte kulturprodukter og ikke brukes til å subsidiere kommersiell film som burde klare seg på egen hånd i markedet. Eller til subsidiekrig om å tiltrekke seg utenlandske (les: amerikanske) filmer ved å by på gunstig innspillingsfinansiering.
De to kommissærene sier også klart ifra at forlengelsen av Cinema Communication er å oppfatte som en utsettelse, mens EU-byråkratiet vurderer effekten av nye utviklingstendenser i filmbransjen. I klartekst må dette forstås som at EU-kommisjonen venter at nye forretnings- og finansieringsmodeller vil oppstå som følge av digital distribusjon av film og annet "audiovisuelt innhold", og at de er beredt til å endre reglene for statsstøtte etter hvordan privatfinansiering av film utvikler seg.
Dagens EU-regler setter et generelt tak på 50 prosent statsstøtte til filmproduksjon. Det kan gjøres unntak for "vanskelig" film, dvs. film som har et for lite marked til å kunne tjene inn produksjonskostnadene, og "lavbudsjettfilm", som er et nokså tøyelig begrep, men som for land med Norges markeds- og kostnadsforhold må antas å ha en grenseverdi på omkring 2 millioner Euro. Disse reglene har gitt grunnlag til EFTAs overvåkningsorgan ESA for å godkjenne "støtteintensitet" på inntil 75 % av kostnadene for norskproduserte filmer.
De gjeldende norske forskriftene for tilskudd til audiovisuell produksjon er godkjent på disse betingelsene. Når nye norske forskrifter skal godkjennes av ESA til høsten, vil det fortsatt skje under de gamle grenseverdiene. Men Norge har ikke innført en kulturtest, som sikrer at støttemidlene går til film som kan klassifiseres som et "kulturprodukt". Og faktisk filmstøtte til mange norske filmer ligger over den godkjente 75 % -grensen, selv om gjennomsnittlig støtteprosent ligger noen prosentpoeng under.
Nyheten om at Reding og Kroes vil gå inn for en forlengelse av Cinema Communication til 2012 er dermed godt nytt for så vidt gjelder et stabilt regelverk. Men selv under de gamle reglene er det usikkerhetsmomenter nok til at kulturdepartementets forhandlinger med ESA til høsten om de nye forskriftene kan bli spennende. Når regelverket skal revideres om fire-fem år, vil derimot markedsforhold som bestemmes av telekom-selskaper og andre distributører av digitalt innhold kunne komme til å få avgjørende betydning – også for statens støtte til filmproduksjon.
Nils Klevjer Aas er seniorrådgiver i Norsk Filminstitutt
Foto: Cannes Internasjonale Filmfestival