Sekstiåtternes filmopprør

Sekstiåtternes jubileumLite.jpgDenne sommeren er det 40 år siden de første brosteinene ble kastet i Paris under sekstiåtternes ungdomsopprør. Den norske filmen ble i likhet med norsk kulturliv innhentet av dette opprøret, der Wam og Vennerød sto nærmere pulsen i sin samtid enn de dogmatiske AKP-erne, mener Stig Andersen.

Sekstiåtternes jubileum1.jpg

Denne sommeren er det 40 år siden de første brosteinene ble kastet i Paris under sekstiåtternes ungdomsopprør. Den norske filmen ble i likhet med norsk kulturliv innhentet av dette opprøret, der Wam og Vennerød sto nærmere pulsen i sin samtid enn de dogmatiske AKP-erne, mener Stig Andersen.

68-generasjonen har i år 40-års-jubileum. Det er gått mer enn en generasjon siden etterkrigstidens velgjødde ungdom gjorde opprør mot foreldregenerasjonen. Egentlig startet det året før med Summer of Love. Hippiebevegelsens drøm om fri kjærlighet og lykke på landet lå innhyllet i marihuanarøyk, men så kom det en saftig politisk vekkelse over store deler av den vestlige verden. Frankrike var i 1968 på randen av borgerkrig. I Norge utviklet det seg en doktrinær, autoritær bevegelse med rot i gammel stalinisme – og litt yngre maoisme. Alle deler av kulturlivet ble berørt!

Arbeiderneskommunistpartimarxistleninistene – AKP m-l – fikk stor betydning for norsk film. Og som ellers: en posisjon som langt oversteg partiets medlemstall. Mange norske filmer gjennom 1970-årene romantiserte industriarbeideren med sneipen i kjeften og talefør klassebevissthet. Å lage agiterende filmfortellinger på denne måten rusket opp i filmmiljøet, men det spørs vel hvor mange arbeidsfolk som kjente seg igjen.

Berusende analyser
AKP´erne var romantikere beruset av drømmen om en utopisk arbeiderklasse i væpna revolusjon underlagt blind lydighet. Det mange trodde var partiets myndige og kyndige ledelse var i realiteten en pervertert blanding av marxisme og maktsyke der den lidderlige, veneriske Formann Mao sto som lysende forbilde med stjerne i lua og den lille røde i hånden. Et innfløkt system av forkortelser og politiske besvergelser gjorde at man måtte være innenfor for å forstå noe som helst av de politiske "analysene".

Denne autoritære, underkastende trosretningen trengte en lydig kunst. I utgangspunktet er dette det frie åndslivs verste og farligste fiende. Det er tydelig når vi i ettertid ser på det som ble de kunstneriske resultatene. Det menigheten opplevde som en ny kulturell blomstringstid oppleves i dag som banalt og avblomstret. Ikke minst innen filmen, og kanskje særlig dokumentarfilmen som jo behandler "virkeligheten". Den gang skapte disse filmene opphetete debatter og rop om sensur – til og med av kulturminister Lars Roar Langslet.

Individualistene underkastet segI 1964 ble det strid om Norsk Film AS da 44 filmfolk ønsket en kunstnerisk leder av selskapet, og ikke slik det var blitt, med den nyansatte Otto Calmar som hadde sterke røtter i kommersiell film. De vant frem, og det førte til større satsing på unge og nye talenter. Målet var å skape et "Nasjonalteater for film"! Den samme utviklingen ble forsterket gjennom opprettelsen av Norsk kino- og filmfond i forbindelse med reorganseringen av Norsk filminstitutt i 1968. Det ble arbeidet for distribusjon av frie kunstneriske filmer. Den moderne selvrealiseringens tidsalder er et resultat av 68-generasjonen. Sett i etterkant var det radikale filmmiljøet befolket med markante, sterke individualister som valgte å underkaste seg den totalitære, antidemokratiske AKP-ml-bevegelsen. I den enerådende statskanalen NRK satt konkurrerende filmskapere som nektet flere av filmene å bli vist. Dette var med på å skape skismaet mellom NRK og det eksterne produksjonsmiljøet, som først i våre dager er i ferd med å bli borte.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement her: ABONNEMENT

Sekstiåtternes filmopprør

Sekstiåtternes jubileumLite.jpgDenne sommeren er det 40 år siden de første brosteinene ble kastet i Paris under sekstiåtternes ungdomsopprør. Den norske filmen ble i likhet med norsk kulturliv innhentet av dette opprøret, der Wam og Vennerød sto nærmere pulsen i sin samtid enn de dogmatiske AKP-erne, mener Stig Andersen.

Sekstiåtternes jubileum1.jpg

Denne sommeren er det 40 år siden de første brosteinene ble kastet i Paris under sekstiåtternes ungdomsopprør. Den norske filmen ble i likhet med norsk kulturliv innhentet av dette opprøret, der Wam og Vennerød sto nærmere pulsen i sin samtid enn de dogmatiske AKP-erne, mener Stig Andersen.

68-generasjonen har i år 40-års-jubileum. Det er gått mer enn en generasjon siden etterkrigstidens velgjødde ungdom gjorde opprør mot foreldregenerasjonen. Egentlig startet det året før med Summer of Love. Hippiebevegelsens drøm om fri kjærlighet og lykke på landet lå innhyllet i marihuanarøyk, men så kom det en saftig politisk vekkelse over store deler av den vestlige verden. Frankrike var i 1968 på randen av borgerkrig. I Norge utviklet det seg en doktrinær, autoritær bevegelse med rot i gammel stalinisme – og litt yngre maoisme. Alle deler av kulturlivet ble berørt!

Arbeiderneskommunistpartimarxistleninistene – AKP m-l – fikk stor betydning for norsk film. Og som ellers: en posisjon som langt oversteg partiets medlemstall. Mange norske filmer gjennom 1970-årene romantiserte industriarbeideren med sneipen i kjeften og talefør klassebevissthet. Å lage agiterende filmfortellinger på denne måten rusket opp i filmmiljøet, men det spørs vel hvor mange arbeidsfolk som kjente seg igjen.

Berusende analyser
AKP´erne var romantikere beruset av drømmen om en utopisk arbeiderklasse i væpna revolusjon underlagt blind lydighet. Det mange trodde var partiets myndige og kyndige ledelse var i realiteten en pervertert blanding av marxisme og maktsyke der den lidderlige, veneriske Formann Mao sto som lysende forbilde med stjerne i lua og den lille røde i hånden. Et innfløkt system av forkortelser og politiske besvergelser gjorde at man måtte være innenfor for å forstå noe som helst av de politiske "analysene".

Denne autoritære, underkastende trosretningen trengte en lydig kunst. I utgangspunktet er dette det frie åndslivs verste og farligste fiende. Det er tydelig når vi i ettertid ser på det som ble de kunstneriske resultatene. Det menigheten opplevde som en ny kulturell blomstringstid oppleves i dag som banalt og avblomstret. Ikke minst innen filmen, og kanskje særlig dokumentarfilmen som jo behandler "virkeligheten". Den gang skapte disse filmene opphetete debatter og rop om sensur – til og med av kulturminister Lars Roar Langslet.

Individualistene underkastet segI 1964 ble det strid om Norsk Film AS da 44 filmfolk ønsket en kunstnerisk leder av selskapet, og ikke slik det var blitt, med den nyansatte Otto Calmar som hadde sterke røtter i kommersiell film. De vant frem, og det førte til større satsing på unge og nye talenter. Målet var å skape et "Nasjonalteater for film"! Den samme utviklingen ble forsterket gjennom opprettelsen av Norsk kino- og filmfond i forbindelse med reorganseringen av Norsk filminstitutt i 1968. Det ble arbeidet for distribusjon av frie kunstneriske filmer. Den moderne selvrealiseringens tidsalder er et resultat av 68-generasjonen. Sett i etterkant var det radikale filmmiljøet befolket med markante, sterke individualister som valgte å underkaste seg den totalitære, antidemokratiske AKP-ml-bevegelsen. I den enerådende statskanalen NRK satt konkurrerende filmskapere som nektet flere av filmene å bli vist. Dette var med på å skape skismaet mellom NRK og det eksterne produksjonsmiljøet, som først i våre dager er i ferd med å bli borte.

Vil du lese hele saken? Tegn abonnement her: ABONNEMENT

MENY