Rushprint anmelder anmelderne

Funny GamesLite.jpgFilmviter Lars Audun Bråten har analysert seks norske filmkritikeres vurdering av nyinnspillingen av Michael Hanekes Funny Games. Les hans dom over de norske kritikerne.

Funny GamesStort.jpg

Filmviter Lars Audun Bråten har analysert seks norske filmkritikeres vurdering av nyinnspillingen av Michael Hanekes Funny Games. Les hans dom over de norske kritikerne.

Det var en gang, for lenge, lenge siden, da filmkritikere ivaretok en skapende funksjon bak selve filmproduksjonen, og faktisk bidro til å definere hvilken retning mediet skulle ta. Filmkritikk var et stolt yrke, og filmen – spesielt den europeiske – var en kunstform.

En av hovedeksponentene for dette opphøyede – eller sagt med det som i dagens engere kretser har blitt et nytt favorittskjellsord, elitistiske – synet på film, var den franske teoretiker og kritiker André Bazin, «den lange tagningens teoretiker». I artikkelen «Towards a Cinematic Criticism», som ble utgitt første gang i desember 1943, forklarer Bazin sitt syn på filmkritikk. På denne tiden var kritikerne glade i manifestlignende tekster, og Bazins artikkel inntar også denne velkjente formen av krav. I Anne Gjelsviks bok Mørkets øyne. Filmkritikk, vurdering og analyse, som ble utgitt i 2002 og for øvrig var den første norske utgivelsen som dybdeanalyserte filmkritikken her til lands, siteres Bazin slik: «Kritikken skal ikke bare si hva publikum skal se, men hvorfor, og forklare publikum ikke bare hva de skal se etter, men hvordan de skal se film». Bazin mente at alle kritikere burde operere med faste kvalitetsskalaer, og kritiserte allerede i 1943 kinoenes vekt på besøkstall og publikums besatte forhold til stjernenes navn. Noen som kjenner seg igjen?

I dag, over seksti år senere, vil svært mange unge mennesker «gjøre noe med film», enten det er å bli verdenskjent filmskaper via youtube, reporter fra den røde løperen i Cannes, eller filmkritiker i Dagbladet. I dag kan norsk filmkritikk oppsummeres som et handlingsreferat og et såkalt terningkast, og ingen bryr seg om hva anmelderen skriver innimellom. Dette har VG tatt konsekvensen av, med en uthevet og lettfattelig dom i midten av spalten. Det er som avisen sier: se her, så slipper du å lese det vi har skrevet! For snarere er det slik at seerne gjerne motprogrammerer kinobesøkene i forhold til terningkastet kritikeren er tvunget til å gi: Hvis en film har fått karakteren 2 eller 3 av en «seriøs» kritiker – la oss ta ærverdige Per Haddal som mer eller mindre tilfeldig valgt eksempel – så vet folk at den filmen skal de se.

Allerede i 1943 spurte Bazin om hvor mange filmkritikere som egentlig gjør jobben sin. Rushprint har tatt en kikk på noen av de norske kritikerne, med Michael Hanekes Funny Games U.S. som analyseobjekt. Filmen hadde premiere fredag 17. april, og samtlige anmeldelser sto på trykk torsdag 16. april.

Anmelderne er:

Espen Svenningsen Rambøl, Dagsavisen
Vegard Larsen, Dagbladet
Jon Selås, VG
Astrid Kolbjørnsen, Bergens Tidende
Guri Kulås, Klassekampen
Ingunn Økland, Aftenposten

Vil du lese Rushprints anmeldelse av anmelderne?
Tegn abonnement her: ABONNEMENT

Rushprint anmelder anmelderne

Funny GamesLite.jpgFilmviter Lars Audun Bråten har analysert seks norske filmkritikeres vurdering av nyinnspillingen av Michael Hanekes Funny Games. Les hans dom over de norske kritikerne.

Funny GamesStort.jpg

Filmviter Lars Audun Bråten har analysert seks norske filmkritikeres vurdering av nyinnspillingen av Michael Hanekes Funny Games. Les hans dom over de norske kritikerne.

Det var en gang, for lenge, lenge siden, da filmkritikere ivaretok en skapende funksjon bak selve filmproduksjonen, og faktisk bidro til å definere hvilken retning mediet skulle ta. Filmkritikk var et stolt yrke, og filmen – spesielt den europeiske – var en kunstform.

En av hovedeksponentene for dette opphøyede – eller sagt med det som i dagens engere kretser har blitt et nytt favorittskjellsord, elitistiske – synet på film, var den franske teoretiker og kritiker André Bazin, «den lange tagningens teoretiker». I artikkelen «Towards a Cinematic Criticism», som ble utgitt første gang i desember 1943, forklarer Bazin sitt syn på filmkritikk. På denne tiden var kritikerne glade i manifestlignende tekster, og Bazins artikkel inntar også denne velkjente formen av krav. I Anne Gjelsviks bok Mørkets øyne. Filmkritikk, vurdering og analyse, som ble utgitt i 2002 og for øvrig var den første norske utgivelsen som dybdeanalyserte filmkritikken her til lands, siteres Bazin slik: «Kritikken skal ikke bare si hva publikum skal se, men hvorfor, og forklare publikum ikke bare hva de skal se etter, men hvordan de skal se film». Bazin mente at alle kritikere burde operere med faste kvalitetsskalaer, og kritiserte allerede i 1943 kinoenes vekt på besøkstall og publikums besatte forhold til stjernenes navn. Noen som kjenner seg igjen?

I dag, over seksti år senere, vil svært mange unge mennesker «gjøre noe med film», enten det er å bli verdenskjent filmskaper via youtube, reporter fra den røde løperen i Cannes, eller filmkritiker i Dagbladet. I dag kan norsk filmkritikk oppsummeres som et handlingsreferat og et såkalt terningkast, og ingen bryr seg om hva anmelderen skriver innimellom. Dette har VG tatt konsekvensen av, med en uthevet og lettfattelig dom i midten av spalten. Det er som avisen sier: se her, så slipper du å lese det vi har skrevet! For snarere er det slik at seerne gjerne motprogrammerer kinobesøkene i forhold til terningkastet kritikeren er tvunget til å gi: Hvis en film har fått karakteren 2 eller 3 av en «seriøs» kritiker – la oss ta ærverdige Per Haddal som mer eller mindre tilfeldig valgt eksempel – så vet folk at den filmen skal de se.

Allerede i 1943 spurte Bazin om hvor mange filmkritikere som egentlig gjør jobben sin. Rushprint har tatt en kikk på noen av de norske kritikerne, med Michael Hanekes Funny Games U.S. som analyseobjekt. Filmen hadde premiere fredag 17. april, og samtlige anmeldelser sto på trykk torsdag 16. april.

Anmelderne er:

Espen Svenningsen Rambøl, Dagsavisen
Vegard Larsen, Dagbladet
Jon Selås, VG
Astrid Kolbjørnsen, Bergens Tidende
Guri Kulås, Klassekampen
Ingunn Økland, Aftenposten

Vil du lese Rushprints anmeldelse av anmelderne?
Tegn abonnement her: ABONNEMENT

MENY