– Jeg synes det er problematisk at søknadsmengden er så stor og at halvparten av søkerne er ikke kvalifiserte, mener Bodil Cold-Ravnkilde som nå slutter som dokumentarfilmkonsulent i NFI.
Bodils dokumentarvisjon
– Jeg synes det er problematisk at søknadsmengden er så stor og at halvparten av søkerne er ikke kvalifiserte, mener Bodil Cold-Ravnkilde som nå slutter som dokumentarfilmkonsulent i NFI.
Som dokumentarfilmkonsulent i Norsk filmfond (nå NFI) har Bodil Cold-Ravnkilde markert seg som en tydelig stemme på vegne av dokumentarfilmen. Det visuelle uttrykket må oppgraderes i norsk dokumentarfilm, sa hun til Rushprint i forbindelse med filmfondets seminar om dokumentarfilmen i 2006. Da hadde hun nettopp tiltrådt stillingen i norsk film etter flere års ansettelse som konsulent ved Det danske filminstituttet, der dokumentarfilmens sterke posisjon bekreftes gjennom 8 til 10 ansatte. Og det er én av erfaringene hun har trukket fra de siste årene som norsk dokumentarfilmkonsulent, og som hun gjerne vil si noe om nå når hun slutter i stillingen: Den norske konsulentstillingen blir for knapp.
– Jeg synes at det skal være to konsulenter og to prosjektrådgivere, fordi det skal være et forum. Det er meget vanskelig å lage et rom hvor man diskuterer dokumentarfilm hvis man kun er en eller to personer. Jeg blir nødt til å si det: på DFI er det 8 til10 mennesker som jobber daglig med dokumentarfilm. Jeg tror det kommer til å hjelpe her på NFI når festivalavdelingen og lansering kommer ned til denne etasjen. Sånn at man fra starten av et prosjekt, når man skriver sin innstilling tenker "hva slags festivaler skal denne på, hva slags liv skal denne filmen ha, hvor skal den lanseres?" Det henger sammen alt sammen. Jeg håper det blir to konsulenter og at det blir flere mennesker som jobber sammen om dokumentarfilm, som ser dokumentarfilm, som inspirerer hverandre.
Norsk dokumentar på vei
Cold-Ravnkilde understreker at norsk dokumentarfilm er på god vei. Men noen av utfordringene er de samme – som at den visuelle biten fortsatt er nedvurdert i mange av de søknadene hun får inn.
– Jeg synes det er for mange som skriver kronikker når de skriver søknader og ikke forholder seg til at det er film de lager. Jeg vet jeg har sagt det mange ganger: det er fint med research og bakgrunn, men det er veldig sjeldent jeg får noe som helst om visuell stil. Norske dokumentarister har mye på hjertet, men det blir inni i hodet på dem om hvordan det skal se ut. Det som heter "flue på veggen" og det observerende kamera er det alt for mye av. For meg blir det fryktelig banalt når det står "flue på veggen og observerende stil og det skal bli en vakker visuell film". Det blir norsk dokumentarfilm ikke bedre av.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement her: ABONNEMENT
Foto: Kristina Meyn Krogvold
Bodils dokumentarvisjon
– Jeg synes det er problematisk at søknadsmengden er så stor og at halvparten av søkerne er ikke kvalifiserte, mener Bodil Cold-Ravnkilde som nå slutter som dokumentarfilmkonsulent i NFI.
– Jeg synes det er problematisk at søknadsmengden er så stor og at halvparten av søkerne er ikke kvalifiserte, mener Bodil Cold-Ravnkilde som nå slutter som dokumentarfilmkonsulent i NFI.
Som dokumentarfilmkonsulent i Norsk filmfond (nå NFI) har Bodil Cold-Ravnkilde markert seg som en tydelig stemme på vegne av dokumentarfilmen. Det visuelle uttrykket må oppgraderes i norsk dokumentarfilm, sa hun til Rushprint i forbindelse med filmfondets seminar om dokumentarfilmen i 2006. Da hadde hun nettopp tiltrådt stillingen i norsk film etter flere års ansettelse som konsulent ved Det danske filminstituttet, der dokumentarfilmens sterke posisjon bekreftes gjennom 8 til 10 ansatte. Og det er én av erfaringene hun har trukket fra de siste årene som norsk dokumentarfilmkonsulent, og som hun gjerne vil si noe om nå når hun slutter i stillingen: Den norske konsulentstillingen blir for knapp.
– Jeg synes at det skal være to konsulenter og to prosjektrådgivere, fordi det skal være et forum. Det er meget vanskelig å lage et rom hvor man diskuterer dokumentarfilm hvis man kun er en eller to personer. Jeg blir nødt til å si det: på DFI er det 8 til10 mennesker som jobber daglig med dokumentarfilm. Jeg tror det kommer til å hjelpe her på NFI når festivalavdelingen og lansering kommer ned til denne etasjen. Sånn at man fra starten av et prosjekt, når man skriver sin innstilling tenker "hva slags festivaler skal denne på, hva slags liv skal denne filmen ha, hvor skal den lanseres?" Det henger sammen alt sammen. Jeg håper det blir to konsulenter og at det blir flere mennesker som jobber sammen om dokumentarfilm, som ser dokumentarfilm, som inspirerer hverandre.
Norsk dokumentar på vei
Cold-Ravnkilde understreker at norsk dokumentarfilm er på god vei. Men noen av utfordringene er de samme – som at den visuelle biten fortsatt er nedvurdert i mange av de søknadene hun får inn.
– Jeg synes det er for mange som skriver kronikker når de skriver søknader og ikke forholder seg til at det er film de lager. Jeg vet jeg har sagt det mange ganger: det er fint med research og bakgrunn, men det er veldig sjeldent jeg får noe som helst om visuell stil. Norske dokumentarister har mye på hjertet, men det blir inni i hodet på dem om hvordan det skal se ut. Det som heter "flue på veggen" og det observerende kamera er det alt for mye av. For meg blir det fryktelig banalt når det står "flue på veggen og observerende stil og det skal bli en vakker visuell film". Det blir norsk dokumentarfilm ikke bedre av.
Vil du lese hele saken? Tegn abonnement her: ABONNEMENT
Foto: Kristina Meyn Krogvold
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».