Regissøren er marginalisert i norsk filmproduksjon, mener regissør Sirin Eide. – Regissørens rolle som premissleverandør må styrkes blant annet gjennom representasjon i det nye filminstituttets styre, mener hun.

De siste årene har jeg sporet en tendens til en marginalisering av regi-rollen i norsk film. Den kunstneriske makten har flyttet seg mer og mer fra regissøren til produsenten med det resultat at det synes å råde en merkelig lav selvfølelse blant regissørene.

Det er som om bransjen ikke tar innover seg at de kvalitativt beste og mest interessante filmene fra de siste årene har vært initiert av   regissørene.

Jeg vil påstå at i en film der regissøren har vært premissleverandøren, er resultatet oftere et verk det kan merkes engasjement og et hjerte bak. Det vil si en film der regissøren har utviklet en idé, et treatment, eventuelt med en bok som utgangspunkt, og enten har skrevet manuset selv, eller i tett samarbeid med en manusforfatter.

Et nytt mønster har de siste årene tegnet seg i bransjen: Produsenter tar opsjon på en bok, ansetter en manusforfatter som utvikler prosjektet, og hyrer så inn regissøren i siste instans.
Når regissøren trekkes inn på et sent tidspunkt, og må forholde seg til de rammer som da er satt, kan det falle uheldig ut. En av konsekvensene er at dette ikke sikrer regi-kontinuiteten, noe som lenge har vært definert som et problem i bransjen. En annen ting er at det "glemmes" at det er regissøren som har de beste kunstneriske forutsetninger og kvalifikasjoner i forarbeidet og prosjektutviklingen. Det oppleves derfor som om den kreative kapitalen som er regissørens bidrag ikke verdsettes tilstrekkelig.

Film er mer enn en god bok-illustrasjon. Det er mer enn gode skuespillere og en troverdig dialog. Film – det er å fortelle med lyd og bilde, finne de visuelle løsningene, evne å se kjernen i en historie, velge vekk og finne fokus og "trøkket". Det er å velge tempo, stil og fortellerstandpunkt, og finne uante og uoppdagede muligheter. Settes betingelsene og rammene før en regissør hyres på prosjektet, stenger man også for nyskaping og utforsking av mediet.

Fordi det kun har vært mulig for produsenter å søke spillefilmstøtte hos Filmfondet, og fordi det nå i fondet også er stengt for at regissører skal kunne ha direkte kommunikasjon med den enkelte filmkonsulent, opplever mange en forskyvning av makten. Produsentene har kunnet stille betingelsene og det kan virke som at regissørene finner seg i det. Spesielt gjelder nok dette førstegangsregissørene som kan være lettere for en produsent å samarbeide med.

Når støtteapparatet nå legges om, bør det struktures slik at regissører kan settes i en gunstigere startposisjon ved at idé-, manus- eller prosjektutvikling også kan gis til en regissør eller et regi/manus-team som igjen kan bruke utviklingsperioden til å finne den produsenten som er best egnet for prosjektet. Da blir ikke regissøren gående rundt med lua i hånda og håpe på at en produsent er interessert, slik at han eller hun kan komme i søkerposisjon.

Når regissøren kan sette premissene, kommer han eller hun ikke bare med kapital i form av en idé eller et treatment, men også med utviklingspenger. Det vil kunne gjøre prosjektet mer attraktivt for produsenten. Det vil igjen resultere i en sunnere maktbalanse og bedre kunstneriske kår i norsk filmproduksjon.

Jeg hører flere snakke om at bransjen selv må ta vare på sine regitalenter og dyrke dem fram, på samme måte som et forlag tar vare på en forfatter. Denne sammenligningen kan i første omgang høres fornuftig ut.

Men de aller fleste har erfart at samarbeidet mellom regi- og produsentfunksjonen skjærer seg. Det er bare et lite, heldig mindretall av regissører og produsenter som opplever et konstruktivt samarbeid som varer over flere produksjoner. Derfor er jeg skeptisk til at regissørene skal ivaretas av produsentene. Jeg håper at vi får et statlig system med flere alternative ordninger der regissøren annerkjennes som den viktigste premissleverandøren i en filmproduksjon.

De siste årene har ikke Filmfondet hatt én regi-representant i styret, og det er mulig at dette har vært et utrykk for nettopp denne marginaliseringen av regifunksjonen. Jeg forventer nå at dette rettes opp når den nye kabalen av styremedlemmer legges fram i det nye Filminstituttet.

Sirin Eide er filmregissør og styremedlem Norske Filmregissører