– Det føles litt som å komme med det vanskelige andre albumet, sier Joe Wright om å lage Atonement. Hans andre spillefilm er også en adapsjon av en kjent roman.

VENEZIA: Den britiske regissøren har tidligere laget en adapsjon av Jane Austens berømte roman Pride & Prejudice (2005), som mottok strålende kritikker og Oscar-nominasjoner. Joe Wright mottok en også en BAFTA-pris for filmen. Atonement åpnet filmfestivalen i Venezia i fjor. 

Det gjør 35 år gamle Wright til den yngste regissøren som har hatt en åpningsfilm på den prestisetunge festivalen.

– Jeg vet ikke om jeg skal kalle meg enekspert på adapsjoner, humrer han. – Mens Pride & Prejudice var en mer kommersiell film har jeg valgt en annen tilnærming på denne.

Kompleks historie
Atonement har fått den norske tittelen ‘Om forlatelse’. Det er en relativt innviklet historie om skyld, de uforutsigbare konsekvenseneav det og hva det kan gjøre med mennesker. Filmen starter i et idyllisk herskapshus i England i 1935, hvor unge Robbie Turner (JamesMcAvoy) beskyldes for et overgrep han ikke har gjort. Beskyldningene får ekstreme følger, som innebærer at Robbie må ut og kjempe i krigen.

For Atonement er Wright nominert til Golden Globe for beste regi. Han spås også gode sjanser under årets Oscar-utdeling. Det forelå allerede en manus-adapsjon av Atonement, da Wright påbegynte prosjektet.

– Boka er spekaktulær, med en vanskelig struktur, og jeg ville gjøre en så trofast adapsjonsom mulig. Hvis ikke jeg klarte det, bestemte jeg meg for heller å la det hele bli liggende, sier Joe Wright.

Utnytter potensialet
Forfatter av romanen Atonement, Ian McEwen, var en viktig rådgiver for Wright under arbeidet med manus.

– Ian var som en gudfar forprosjektet. Jeg snakket tidlig med ham. Han er en svært intelligent person, og jeg er alltid redd for intelligente mennesker. Men det ble et åpent forhold. Han sendte meg ideer, holdt meg i fokus og påminnet meg om hva fortellingen kokte ned til. Det hadde vært å bli mest forført av kjærlighetshistorien, men han holdt meg på rett kurs. Det er jeg takknemlig for. 

Som regissør tenker ikke Joe Wright på seg som en allmektig person, men han ser mer fleksibelt på prosessen med å regissere.

– Tittelen ‘director’ er feil og misledende. Det franske realisateur’ ermer passende. For det er det som er en regissørs jobb, mener Wright. Når man regisserer mener jeg ikke man skal dirigere skuespillere, men snarere få frem potensialet i fortellingen. Det gjelder også arbeidet med skuespillere.

Keira Knightley, som har den kvinnelige hovedrollen i Atonement, samarbeidet også Wright med i Pride and Prejudice.

– Hun er et fantastisk talent og hun har en egen evne til å være åpen med kamera og lar publikum komme inn. Jeg tror det er den type talent som skaper ‘a leading woman’, sier Wright.

Om Vanessa Redgrave er hans superlativ enda sterkere.

– Hun er engudinne! Vanessa har ikke noe ego, og er derfor veldig enkel å jobbe med. Samtidig har hun en sterk intelligens. Hun er også en av de vakreste kvinnene jeg har møtt om, legger han humørfylt til. 

Detaljfokusert
Atonement er satt i perioden like før og tidlig i andre verdenskrig.

-1930- og 1940-tallet er en periode jeg alltid har interessert seg meg for. Faren min var født i 1906. Han var omtrent på min alder da andre verdenskrig brøt ut. Han hadde hemmeligheter i livet sitt som jeg aldri fikk høre om. Det har gitt meg en fascinasjon for denne epoken.

Neste filmprosjekt til Wright er The Soloist, er basert på en sann historie om en talentfull musiker, som sliter med schizofreni og blir gatemusikant i L.A. Den er satt til 2005.

– Selv om det bare to år siden, ser jeg på det som en ‘period piece’, hvor jeg kan konsentrere meg om en begrenset tidsperiode.

– Begrensinger gir meg frihet. Å begrense meg selv til et spesielt år, betyr at jeg kan ha kontroll på hele tidsrommet. Jeg er opphengt i detaljer. Detaljene skaper atmosfæren. Men jeg kan ikke helt avgjøre om det er Gud eller Djevelen som er i detaljene. Trolig er det begge to.

Intervjuet er gjort av Johannes Bonke og bearbeidet av Nils Gjerstad.