– Slik det er i dag fóres de unge regissørene til de veletablerte produsentene, som også i denne runden skal bestemme hvem og hva de vil satse på. Kortfilmprodusent Allan Milligan etterspør satsing på unge produsenter.

På Filmere’s bransjeforum i år var temaet "Talent  + Produsent = Sant". Som fersk produsent  var håpet å få besvart spørsmålet: På hvilken måte støtter den nye filmsatsningen i Norge opp om nye produsenter? Til min skuffelse består spørsmålet ubesvart.

Den evige debatten om "regissøren som auteur" (temaet på fjorårets bransjeforum) syntes å ha hatt en stor påvirkning i storsatsningen til Kulturdepartementet. I korte trekk betyr auteur at regissøren er kunsteren i produksjonen, og han eller hun viser et særegent fellestrekk i sine filmer. På den andre siden av denne debatten, argumenterer man for at regissøren sammen med produsenten, manusforfatteren (og etter min mening fotografen) samarbeider om den kreative utviklingen av filmen. Det finnes selvsagt ingen fasit, men man kan vise til historiske skikkelser som støtter begge teoriene: Som Jean-Luc Godard, Akira Kurosawa, Ingmar Bergman og Federico Fellini blant regissørene, og Albert R. Broccoli (Bond serien), Jerry Bruckheimer (Top Gun, Black Hawk Down, Pirates of the Caribbean) og David Selznick (Gone With the Wind, Rebecca) blant produsentene. Dette er regissører og produsenter som så definitivt har satt sitt preg på filmene.  

I år har medieomtalen om norsk film vært ekstremt høyt. Trond Giske og Kulturdepartmentet har satt store mål for filmbransjen. 25% av kinogjengere skal se norsk film, filmene skal bli flere og budsjettene større. Og det skal satses internasjonalt med mål om å høste priser fra internasjonale festivaler. Det er jo "typisk norsk å være best". Spesielt en norsk Oscar for beste utenlandske film er på ønskelisten. For å nå dette målet skal det lages 25 norske filmer per år og til det har statsbudsjettet tilført filmindustrien i Norge en ekstra 100 millioner kroner siden regjeringsskiftet pluss nye 40 millioner til neste år. Det er også bestemt å slå sammen Norsk Filmfond, Norsk Filminstitutt og Norsk Filmutvikling.

Det har kommet noen gode ordninger på plass, som "nye veier" for kort og dokumentar film. Dette gir talentfulle regissører muligheten til å lage sin første film. Bravo! Med "nye veier" ordningen har man blant annet fått frem et talent av en regissør i Hisham Zaman (Bawke, Vinterland).

Så hva med spørsmålet jeg stilte i forumet: hva gjøres for de unge talenfulle produsentene?

Per idag finnes det ingen ordninger eller støtte for disse. Det som derfor skjer i norsk film i dag er en storsatsning i filmindustrien som er tilrettelagt for de samme produsentene som på 80-tallet, 90-tallet og begynnelsen av dette tusenåret sto bak filmer av varierende kvalitet. Ikke misforstå, det er både gode norske filmer og produsenter fra disse årene. Men, når man satser penger, omstrukturering og på regissørtalenter, så mangler denne satsningen fornyelse på produsent siden.

Da jeg søkte om støtte til kortfilmen min, Peace in Our Time fikk jeg avslag. Men jeg trodde på prosjektet og teamet. Så jeg tok mine kroner små, fant noen amerikanske investorer og satte i gang. For å spare penger filmet vi i New York. Ferdigprodusert landet den som budsjettert, omtrent på krona. Den har mottatt god kritikk og blir promotert av Norsk Filminstitutt på internasjonale festivaler. Det er jeg takknemlig for. Men jeg har vært heldig. Det er ikke mange som kan satse egne midler. Og jeg har så definitivt ikke råd til å gjøre det en gang til. Så hvordan skal nå jeg og andre unge produsenter bevise at ikke bare kan vi finne de gode manusene og regissørene, men også gjennomføre et vellykket produksjon?

Hva med å inkludere den nye generasjon av produsenter, som har talent, er ansvarsbevisste og ikke er redd for å ha like høye ambisjoner som Trond Giske, i denne nye filmsatsningen?

Det er jo de unge produsentene som skal være med på å skape norsk film i de neste ti-årene. De som går på filmskole i Lillehammer sammen med regissørene, eller som lærer faget og får internasjonale kontakter med jobb og studier i utlandet. Hvorfor velger man å ikke gi de unge produsentene en sjanse til å bevise hva de kan?

Slik det er i dag fóres de unge regissørene til de veletablerte produsentene, som også i denne runden skal bestemme hvem og hva DE vil satse på. Kan det tenkes at disse produsentene også har noe skyld i at kvaliteten på norske filmer ikke har vært så god som den burde? Er ikke sjansen større for fulltreffere i de internasjonale festivalene, og hos den norske og internasjonale publikum, om man også satser på de unge produsentene?

Det kan godt være at norsk film får sin etterlengtede Oscar om den norske auteuren, vår Ingmar Bergman, dukker opp. Men den personen ville nok ha dukket opp uansett hvor mange kroner som satses. Min oppfordring: lag en støtteordning for unge produsenter, slik vi har etablert for regissørene. Først da kan de nye produsentene konkurrere om talentene og prosjektene på lik linje med de etablerte produsentene.

Allan Milligan er kortfilmprodusent.