De proffe komponistene finnes, men blir de brukt i stor nok grad, spør komponist Gaute Storaas. Han kommenterer her Rushprint-debatten om filmmusikk.

Jeg leste Jon Aanesens innlegg i Rush Print med stor interesse, og ser at han allerede har fått svar både fra musikkviter Thor J Haga og regissør Christopher Nielsen.

Selv om jeg langt fra deler alle Aanesens synspunkter, setter han fingeren på en del viktige problemer. I stedet for å løpe rett ned i skyttergravene og fyre løs, tror jeg det kan være mer fruktbart å ta for seg disse punktene på mer edruelig vis.

Filmer som er proppet med pop-låter
Disse kommer og går. Noen sjangere, som romantiske komedier, ”feelgoodfilmer”, og periodefilmer fra nær historie vil ikke være effektive uten. Problemet oppstår når låter blir presset inn i filmer og scener hvor de ikke har noe å gjøre. Dette kan være økonomisk motivert, eller det kan skyldes manglende musikalsk sensitivitet hos filmskaperne, (at de lar sin personlige musikksmak overstyre filmens dramatiske behov) Denne problematikken er på ingen måte særnorsk. De som har vært involvert i filmproduksjon vet dessuten meget godt at å sette sammen en lydside av poplåter ikke er noen enkel jobb, verken logistisk eller finansielt.
Der ER faktisk ofte enklere å hyre inn en komponist.

Komponisten kan være en suksessfull låtskriver, og som Haga sier kan man da risikere at musikken som kommer ut er den musikken artisten behersker, ikke nødvendigvis den som tjener filmen best. Haga gir også internasjonale eksempler på pop-artister som har utviklet seg til å bli utmerkede filmkomponister, men unnlater å komme inn på at grunnen til at dette kan fungere i større miljøer er at en uerfaren komponist kan benytte seg av en hær av assistenter; programmerere, orkestrerere, music-editors, korrekturlesere, kopister og fantastiske musikere som alle lever godt av å få komponisten til å skinne. Et slikt apparat er det ikke rom for på et norsk, eller for den sak skyld vanlig europeisk filmbudsjett. På et seminar som amerikanske studiomusikere holdt i Cannes i år, for å få europeere til å spille inn i Hollywood, ble dette støtteapparatet fremstilt som så effektivt at komponisten omtrent kun behøver å ta seg av det viktigste, nemlig å spille golf med regissører og produsenter, ”to get that next movie. We’ll take care of the rest”

Bruk av utenlandske komponister
At norske regissører med et sterkt og bevisst forhold til musikk av og til velger å bruke utenlandske komponister er ikke noe å la seg provosere over, så lenge de tilfører norsk film kvalitet. En del av disse filmene er dessuten samproduksjoner, som skal ha et internasjonalt crew. Christopher Nielsen fortalt i forrige Rush Print litt om sitt samarbeid med Simon Boswell, en komponist som har imponert meg dypt, både med denne filmen og ”Naboer”. Som Nielsen sier; ”hvem hadde sagt nei til en komponist med nitti filmers erfaring og et av verdens desidert beste filmscoreorkestre?” Derimot var det smertelig å lese om hans uheldige norske erfaring. ”Slipp Jimmy fri” kunne vært en kjempesjanse for en norsk komponist, men produksjonen blir slitende med en som ikke engang kan produsere et spillbart partitur til kringkastingsorkesteret… Det er litt trist hvis inntrykket av håpløs norsk amatør kontra briljant utenlandsk proff fester seg. Vi har begge deler begge steder. Vi er avhengige av internasjonal erfaringsutveksling, men dersom musikken til alle de mest interessante og ambisiøse (og best budsjetterte) norske filmprosjektene systematisk går ut av landet, blir det vanskeligere å løfte de norske komponistene opp til et høyere nivå.

Erfarne og profesjonelle norske komponister finnes…
Nielsen nevner viktigheten av erfaring, det gjør også Thor J Haga i sitt innlegg. Han bruker dessuten John Williams’ vei fra musiker via arrangør til komponist som eksempel, og mener noe lignende ikke er mulig i Norge. I et slikt format er det jo ikke det, men det er faktisk en del her hjemme som i mindre målestokk har gjennomgått noe lignende. Trond Bjerknes hadde mange hundre reklamefilmer på samvittigheten før ”Hamilton”,- undertegnede har et par hundre reklamefilmer, et utall orkesterarrangementer på plateinnspillinger, tv-profiler etc, og da Helge Sunde, (svært produktiv komponist og kreativ arrangør, med enorm orkestererfaring,) i et intervju i Tono-nytt i fjor ble spurt om karrieren sin, sa han at det forundret ham at han ikke hadde blitt spurt om å skrive filmmusikk, siden han mener han sitter inne med alle kunnskapene filmbransjen etterspør. Og det er flere av oss, uten at jeg her skal komme med en oppramsing.
At vi kommer fra en kultur som sier at selvpromotering er noe halvpatetisk som folk med for lite å gjøre driver med, hjelper ikke, vi må ta betydelig selvkritikk for manglende informasjon overfor filmbransjen, som vi så gjerne vil arbeide for. En organisasjon for norske film og mediakomponister er på trappene, og NOPA (Forening for norske komponister og tekstforfattere,) hvor de fleste som arbeider med musikk til bilder er medlemmer, er igjen organisert i FFACE (Federation of Film and Audiovisual Composers of Europe.) Organisasjonen ønsker å bidra til bedre kommunikasjon mellom komponister og filmbransje, og til statusheving av filmmusikk generelt. Forhåpentligvis kan komponistene vise seg å være en større ressurs for norsk film enn bransjen helt er klar over.

Teknologisk utvikling endrer komposisjonsprosessen
Dagens teknologi, som åpner for en detaljert simulering av hvordan den innspilte musikken kommer til å låte, har gitt regissører og produsenter en innflytelse over detaljene i det musikalske uttrykket de aldri tidligere i historien har hatt. På den positive siden letter dette kommunikasjonen mellom komponist og regissør betraktelig, og komponisten vil være bedre i stand til å virkeliggjøre regissørens visjoner, som i bunn og grunn er det det hele dreier seg om. Dersom man er helt på villspor, kan man, uten å ha brent av innspillingsbudsjettet, fortsette i en annen retning, spesielt om man bruker en proff, som kan snu på en femøring behersker mange forkjellige uttrykk. Det er slutt på tiden da fortvilte regissører løp gråtende ut av studio og ropte ”he’s ruined my movie”.
Ideelt sett burde dette også øket viljen til eksperimentering, både med ensembletyper og musikkuttrykk. Dessverre vil komponisten ofte oppleve et konformitetspress. Musikken skal helst ligne på noe kjent og kjært, (men selvfølgelig være helt unik…). Ikke alle er like komfortable i en slik situasjon. En svært profilert norsk komponist som for en tid siden leverte et glimrende score til en kjent film uttalte etterpå at han aldri kom til å utsette seg for en så smertefull prosess igjen.
På godt og vondt har teknologien gjort det enklere å produsere musikk. Filmscore er jo ”det nye rockebandet”. Det har åpnet for talentfulle folk som kanskje ellers ville funnet en annen vei, men det blir også gitt ut ting med et hjemmesnekret preg som ellers ikke ville sett dagens lys.

Det finnes selvfølgelig ingen enkle løsninger
I likhet med flere andre finner jeg deler av Aanesens liste over filmmusikkens redningsmenn mildt sagt underlig. Mitt inntrykk er at filmbransjen tar musikk svært alvorlig, og at situasjonen stadig blir bedre, bl.a. blir kommende filmskapere undervist i musikkbruk ved filmskolen, og folk er ekstremt opptatt av å få riktig score til filmene sine… Det skorter nok likevel en del på kunnskap både om musikk generelt, og musikkens dramatiske funksjon. Jeg etterlyser større åpenhet i forhold til musikk i videre forstand, og orientering om hva som foregår i andre deler av musikklivet enn pop og filmbransjen. Et av verdens beste symfoniorkestre spiller med full hollywoodbesetning i Konserthuset hver torsdag. Det kunne vært hyggelig å se flere filmfolk der. Å si man har peiling på musikk når alt man har hørt er pop, er som å si man har peiling på litteratur om man bare har lest tegneserier. Med dette ønsker jeg ikke å si noe negativt om verken pop eller tegneserier, jeg elsker begge deler.
Tilslutt vil jeg kort nevne et par andre ting som kunne gjort musikken, og dermed filmene bedre, og begge har med finansiering å gjøre.. Ikke alle filmer kler et symfonisk score, men det er synd når prosjekter som skriker etter en slik behandling ikke blir budsjettert i forhold til det, og ender opp med å låte som en demo. Ellers gjør det ekstreme fokuset på debutanter det vanskelig å dyrke frem de fruktbare regissør/komponist.relasjonene, som har gitt verden så mye god film.

Gaute Storaas er komponist og aktuell med musikken til animasjonsfilmen Elias og kongeskipet. Han skrev også all musikk til tv-serien Elias, den lille redningsskøyta som ble Emmy-nominert . Har ellers laget musikk til så forskjellige filmer som Kvinnen i mitt liv og Boomerang.