Det er påfallende hvor uvitende norske filmskapere og publikummere er i forhold til tradisjonell, klassisk filmmusikk, mener Thor J. Hage, universitetslektor med spesialområde film og filmmusikk. Han skisserer her en annen løsning enn den Jon Aanensen foreslo i sitt debattinnlegg forrige uke.
Det er påfallende hvor uvitende norske filmskapere og publikummere er i forhold til tradisjonell, klassisk filmmusikk, mener Thor J. Hage, universitetslektor med spesialområde film og filmmusikk. Han skisserer her en annen løsning enn den Jon Aanensen foreslo i sitt debattinnlegg forrige uke.
Jon Aanensen tegner opp noen utviklingslinjer for norsk film og filmmusikk de siste årene som i det store og det hele er korrekte
Det er påfallende hvor fordomsfulle og/eller uvitende både norske filmskapere og norske publikummere er i forhold til fordelene ved tradisjonell, klassisk filmmusikk. Det er et underlig paradoks fordi de mest populære filmene her til lands er modellert på Hollywood-filmens klassiske fortellestil, mens man importerer artister fra rock- og pop-verdenen i håpet om å gjøre filmen litt “mindre” klassisk og dermed mer original. Dette blir litt som å putte en purrebit på toppen av en softis og si at det er sunt.
En viktig årsak er nok at det ikke finnes noen institusjonalisert filmmusikk-utdannelse i Norge. Foruten er par slengere fra diverse musikk-institutt som har spesialisert seg på emnet i masteroppgaven, er det svært vanskelig å dyrke frem talenter. I tillegg er rekrutteringsgrunnlaget i filmbransjen altfor tynt. I USA kunne John Williams bygge seg opp fra studiomusiker på en lang rekke filmmusikk-inspillinger, via arrangering og orkestrering og endelig til den ubestridte topp-posisjonen han har som komponist i internasjonal filmmusikk idag. Det skal mye til å kopiere en slik suksesshistorie dersom du har klart å karre deg til jobben som andre-klarinettist i kringkastingsorkesteret.
Men mest av alt er det nok fordi filmskapere i Norge nærmest automatisk går ut fra at popartister har den dramatiske følsomheten som skal til for å skape et tilfredsstillende film-partitur, og dermed ikke ser behovet for å hyre inn spesialister. Det er det imidlertid ingen garanti for. Jeg husker ennå visningen av den klassiske stumfilmen Berlin – Sinfonie einer Grosse stadt på Cinemateket, hvor en tysk synthgruppe skulle spille sin egen musikk til filmen. Mens det var nok av kuule beats og interessante lydlandskaper, var det som om de ikke engang enset hva som foregikk på lerretet; de kunne likeså godt vist en episode av Sesam Stasjon. Nå finnes det selvsagt talentfulle filmkomponist-emner med god dramatisk forståelse også blant rockere (internasjonalt har du eksempler som Danny Elfman, Stewart Copeland eller Clint Mansell), men risikoen er stor for at den aktuelle artisten rett og slett spiller musikken han kan, og at den i stedet for å bli gitt ut som studioalbum blir brukt som lydspor til en film. Det holder ikke.
I stedet for å gå rett til pop-bransjen for å bruke sine favorittartister som filmkomponister, burde norske filmskapere sette seg bedre inn i filmmusikk-estetikk og historie (ta gjerne et kurs eller to på Blindern!) og i hvert fall forstå fordelene ved både den tradisjonelle og alternative innfallsvinkelen bedre. Det høres banalt ut, men jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har diskutert med såkalte filmkyndige mennesker (inklusive filmskapere), hvor det samtidig har vært en slående mangel på innsikt i filmmusikkens funksjon og effekt. Akkurat det området taes det åpenbart litt lett på.
Så jeg er ikke helt enig med Aanensen i at norsk filmmusikk preges av fantasiløshet, fordi det er vanskelig å være fantasiløs når du heller ikke besitter forutsetningene for å bruke fantasien. Jeg tør i stedet påstå at den preges av uvitenhet, misforståelser og lite åpenhet.
Dernest er jeg litt overrasket over Aanensens løsningsforsøk. Mens vi deler oppfatningen av at norsk filmmusikk er ganske ensporet (men av forskjellige grunner), kan det virke som om han ønsker å erstatte dette med en annen type ensporethet. De såkalte “ubrukte” artistene han nevner, jobber alle mer eller mindre innen samme sjanger – elektronisk/akustisk instrumentalmusikk. Disse ville helt sikkert passet ypperlig som filmkomponister (spesielt siden musikken allerede besitter en slags “filmatisk” dramatikk), men jeg ser ikke hvorfor man skal stoppe der. Er det slik at Aanensen rett og slett ønsker seg mer filmmusikk som passer til hans egen musikksmak? Det blir litt for begrensende, etter min mening. Man bør heller understreke viktigheten av heterogenitet og variasjon i utvalg og stil.
Hvis jeg fikk være ordfører i filmmusikk-land i en dag, ville jeg oppfordret til følgende:
Alle norske filmskapere bør gå på filmmusikk-kurs eller kjøpe seg en filmmusikk-bok før de begynner å lage film. Fortsett gjerne å importere rock og popartister – eller artister fra andre rene instrumental-sjangre, pr. Aanensens forslag – men forsikre deg om at vedkommende også besitter dramatisk forståelse og filmatisk innsikt. Enda viktigere er det imidlertid å styrke den klassiske tradisjonen som kun et fåtall nordmenn opererer innenfor i dag (f.eks. Bjerkreim, Bøhren/Åserud, Meyers, Bjerknes). Opprett egne filmmusikk-linjer (ikke bare et og annet kurs!) ved universiteter og høgskoler, og la studentene bruke student-symfonien som ressurs. Gi tradisjonell filmmusikk mer “kred” i norsk kultur-offentlighet ved å la f.eks. Oslo-filharmonien holde en årlig filmmusikk-konsert (gjerne med en internasjonal filmkomponist som gjestedirigent). Dette vil styrke åpenheten for stilarten også i norske filmproduksjoner, om enn indirekte. Dersom man synes det blir for dyrt å spille inn med et orkester i Norge, stikk til Praha. Der har de svært dyktige – og billige! – musikere som har spesialisert seg på dette. Unngå de verste kommersielle grepene – det vil si unngå å stappe filmen full av irrelevante døgnflue-hits – og ansett heller en spesialist som kan gi deg det samme på en mye mer autentisk og relevant måte.
Kort sagt: Lenge leve den spesialiserte eklektismen!
Thor J. Haga er universitetslektor ved inst. for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, med spesialområde film og filmmusikk. Han har også vært freelance journalist for det amerikanske bransjebladet Film Score Monthly og er webmaster for filmmusikk-siden www.celluloidtunes.net .
Det er påfallende hvor uvitende norske filmskapere og publikummere er i forhold til tradisjonell, klassisk filmmusikk, mener Thor J. Hage, universitetslektor med spesialområde film og filmmusikk. Han skisserer her en annen løsning enn den Jon Aanensen foreslo i sitt debattinnlegg forrige uke.
Det er påfallende hvor uvitende norske filmskapere og publikummere er i forhold til tradisjonell, klassisk filmmusikk, mener Thor J. Hage, universitetslektor med spesialområde film og filmmusikk. Han skisserer her en annen løsning enn den Jon Aanensen foreslo i sitt debattinnlegg forrige uke.
Jon Aanensen tegner opp noen utviklingslinjer for norsk film og filmmusikk de siste årene som i det store og det hele er korrekte
Det er påfallende hvor fordomsfulle og/eller uvitende både norske filmskapere og norske publikummere er i forhold til fordelene ved tradisjonell, klassisk filmmusikk. Det er et underlig paradoks fordi de mest populære filmene her til lands er modellert på Hollywood-filmens klassiske fortellestil, mens man importerer artister fra rock- og pop-verdenen i håpet om å gjøre filmen litt “mindre” klassisk og dermed mer original. Dette blir litt som å putte en purrebit på toppen av en softis og si at det er sunt.
En viktig årsak er nok at det ikke finnes noen institusjonalisert filmmusikk-utdannelse i Norge. Foruten er par slengere fra diverse musikk-institutt som har spesialisert seg på emnet i masteroppgaven, er det svært vanskelig å dyrke frem talenter. I tillegg er rekrutteringsgrunnlaget i filmbransjen altfor tynt. I USA kunne John Williams bygge seg opp fra studiomusiker på en lang rekke filmmusikk-inspillinger, via arrangering og orkestrering og endelig til den ubestridte topp-posisjonen han har som komponist i internasjonal filmmusikk idag. Det skal mye til å kopiere en slik suksesshistorie dersom du har klart å karre deg til jobben som andre-klarinettist i kringkastingsorkesteret.
Men mest av alt er det nok fordi filmskapere i Norge nærmest automatisk går ut fra at popartister har den dramatiske følsomheten som skal til for å skape et tilfredsstillende film-partitur, og dermed ikke ser behovet for å hyre inn spesialister. Det er det imidlertid ingen garanti for. Jeg husker ennå visningen av den klassiske stumfilmen Berlin – Sinfonie einer Grosse stadt på Cinemateket, hvor en tysk synthgruppe skulle spille sin egen musikk til filmen. Mens det var nok av kuule beats og interessante lydlandskaper, var det som om de ikke engang enset hva som foregikk på lerretet; de kunne likeså godt vist en episode av Sesam Stasjon. Nå finnes det selvsagt talentfulle filmkomponist-emner med god dramatisk forståelse også blant rockere (internasjonalt har du eksempler som Danny Elfman, Stewart Copeland eller Clint Mansell), men risikoen er stor for at den aktuelle artisten rett og slett spiller musikken han kan, og at den i stedet for å bli gitt ut som studioalbum blir brukt som lydspor til en film. Det holder ikke.
I stedet for å gå rett til pop-bransjen for å bruke sine favorittartister som filmkomponister, burde norske filmskapere sette seg bedre inn i filmmusikk-estetikk og historie (ta gjerne et kurs eller to på Blindern!) og i hvert fall forstå fordelene ved både den tradisjonelle og alternative innfallsvinkelen bedre. Det høres banalt ut, men jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har diskutert med såkalte filmkyndige mennesker (inklusive filmskapere), hvor det samtidig har vært en slående mangel på innsikt i filmmusikkens funksjon og effekt. Akkurat det området taes det åpenbart litt lett på.
Så jeg er ikke helt enig med Aanensen i at norsk filmmusikk preges av fantasiløshet, fordi det er vanskelig å være fantasiløs når du heller ikke besitter forutsetningene for å bruke fantasien. Jeg tør i stedet påstå at den preges av uvitenhet, misforståelser og lite åpenhet.
Dernest er jeg litt overrasket over Aanensens løsningsforsøk. Mens vi deler oppfatningen av at norsk filmmusikk er ganske ensporet (men av forskjellige grunner), kan det virke som om han ønsker å erstatte dette med en annen type ensporethet. De såkalte “ubrukte” artistene han nevner, jobber alle mer eller mindre innen samme sjanger – elektronisk/akustisk instrumentalmusikk. Disse ville helt sikkert passet ypperlig som filmkomponister (spesielt siden musikken allerede besitter en slags “filmatisk” dramatikk), men jeg ser ikke hvorfor man skal stoppe der. Er det slik at Aanensen rett og slett ønsker seg mer filmmusikk som passer til hans egen musikksmak? Det blir litt for begrensende, etter min mening. Man bør heller understreke viktigheten av heterogenitet og variasjon i utvalg og stil.
Hvis jeg fikk være ordfører i filmmusikk-land i en dag, ville jeg oppfordret til følgende:
Alle norske filmskapere bør gå på filmmusikk-kurs eller kjøpe seg en filmmusikk-bok før de begynner å lage film. Fortsett gjerne å importere rock og popartister – eller artister fra andre rene instrumental-sjangre, pr. Aanensens forslag – men forsikre deg om at vedkommende også besitter dramatisk forståelse og filmatisk innsikt. Enda viktigere er det imidlertid å styrke den klassiske tradisjonen som kun et fåtall nordmenn opererer innenfor i dag (f.eks. Bjerkreim, Bøhren/Åserud, Meyers, Bjerknes). Opprett egne filmmusikk-linjer (ikke bare et og annet kurs!) ved universiteter og høgskoler, og la studentene bruke student-symfonien som ressurs. Gi tradisjonell filmmusikk mer “kred” i norsk kultur-offentlighet ved å la f.eks. Oslo-filharmonien holde en årlig filmmusikk-konsert (gjerne med en internasjonal filmkomponist som gjestedirigent). Dette vil styrke åpenheten for stilarten også i norske filmproduksjoner, om enn indirekte. Dersom man synes det blir for dyrt å spille inn med et orkester i Norge, stikk til Praha. Der har de svært dyktige – og billige! – musikere som har spesialisert seg på dette. Unngå de verste kommersielle grepene – det vil si unngå å stappe filmen full av irrelevante døgnflue-hits – og ansett heller en spesialist som kan gi deg det samme på en mye mer autentisk og relevant måte.
Kort sagt: Lenge leve den spesialiserte eklektismen!
Thor J. Haga er universitetslektor ved inst. for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, med spesialområde film og filmmusikk. Han har også vært freelance journalist for det amerikanske bransjebladet Film Score Monthly og er webmaster for filmmusikk-siden www.celluloidtunes.net .
