”Jeg hører sykepleieren skrike mot pasienten – jeg ser de to gå bortover i et langt trackingshot. Jeg er i Persona (1966), og like bortenfor sitter Bergman i sitt hjem”. Lars Ole Kristiansens minnes Ingmar Bergman etter sitt besøk på Fårö i forbindelse med Bergmanveckan 2007.
Ingmar Bergmans filmlandskap slår mot meg med voldsom kraft. Noen meter foran meg sitter Alma og Elisabeth. Jeg sniker meg over et steingjerde og står nå på Bergmans private strand; jeg hører sykepleieren skrike mot pasienten – jeg ser de to gå bortover i et langt trackingshot. Jeg er i Persona (1966), og like bortenfor sitter Bergman i sitt hjem – fortsatt levende, men redusert.
Jeg besøkte hans elskede Fårö i forbindelse med Bergmanveckan 2007. Mesteren deltok ikke på noen av årets arrangementer, og ryktene fortalte at han var sliten etter en hofteoperasjon. Først en måned senere kom dagen jeg faktisk har gruet meg til i lang tid; etter et 89 år langt sjakkspill ble han innhentet av Døden. For ham var den både fryktet og kanskje etterlengtet; han kjempet med den sorte skikkelsen i hele sitt liv – personifisert i Det sjunde inseglet (1957).
Bergman var den siste gjenlevende av de største mesterne, og han etterlater seg et stort tomrom, men først og fremst et sjeldent helhetlig kunstnerskap. Francois Truffaut argumenterte for at Alfred Hitchcock var den ultimate auteur; for meg er det Ingmar Bergman. Hvilken filmskaper har i større grad benyttet sitt eget liv som utgangspunkt for sine filmer og i så stor grad skapt et personlig uttrykk? Bergman laget aldri film for å behage, eller for filmskapingen i seg selv; mediet ble hans måte å håndtere sine egne demoner på; han formet drømmene, traumene og driftene til stor kunst, gjennom en urokkelig og helt unik intuisjon.
Langsomt og umerkelig forsvinner mitt livs mest trofaste følgesvenn, som er min uro, en arv fra både mor og far, lagt i sentrum av min identitet, min demon men også min venn og spore. Ikke bare smerten, angsten og følelsen av uopprettelig ydmykelse blekner, også drivkraften i min kreativitet formørks og glir bort (Ingmar Bergman, 1987)
LES HELE ARTIKKELEN: VÅR HYLLEST TIL INGMAR BERGMAN