Hvorfor må elitesatsingen ”Nye veier for korte filmer” spise 40 prosent av den ordinære kortfilmpotten, som i utgangspunktet var svært beskjeden? Det er dette jeg stiller spørsmålstegn ved, skriver Elisabeth Sjaastad i sitt svar til Filmfondets respons på hennes kritikk.

I Norsk filmfonds svar (– Filmfondet satser på kortfilm!) til mine uttalelser i Rushprint (– Filmkutt i det stille) griper utreder Dag Asbjørnsen heldigvis tak i det essensielle. Bransje, og konsulenter, ønsker seg en økning i den totale kortfilmpotten og en egen ordning for talentutvikling.

Det er glimrende hvis Dag Asbjørnsen tar med seg dette på jobb i Kulturdepartementet i august og kjemper for disse kjerneområdene i oppfølgingen av filmmeldingen og i statsbudsjettet.

«Nye veier» konseptet har vært en god start, og filmene som har blitt realisert gjennom denne ordningen har oppnådd mye. Dette er jeg på ingen måte misfornøyd med. Nå bør vi ta steget fullt ut og skape en djerv talentordning som spenner ennå bredere i format, sjanger og volum, og som tar tilstrekkelig høyde for regissørens økonomiske, såvel som kunstneriske, behov underveis.

Men selv om det er stor grunn til begeistring, er det likefullt viktig å erkjenne at også andre tilskuddsordninger trenger oppmerksomhet og forbedringer, på sine premisser.

Jeg påpekte i mine uttalelser at fondet i sin årlige rapportering har valgt å ikke angi antall søknader og støtteprosent. I dette lå det ingen beskyldning, men en forventning om at denne type statistikk ville vært naturlig å inkludere i årsrapporten, som en indikator på aktivitetsnivået i filmbransjen.

Så til de tallene som faktisk er rapportert år for år – å gjengi disse er ifølge filmfondet å snu en sak på hodet – men enten man ser på det forlengs, baklengs, eller opp ned, er det et uomtvistelig faktum at den ordinære kortfilmpotten ble redusert med 40 % fra 2005 til 2006.

Denne potten skal ivareta grunnstammen av profesjonell kortfilmproduksjon, inkludert kort animasjonsfilm. Her konkurrerer man fritt på grunnlag av prosjektets kvalitet. Og her må man bare konstatere at færre filmer har fått lavere støtte fra en mindre pott.

Talentordningen og elitesatsingen ”Nye veier for korte filmer” er fruktbar som en selvstendig ordning, men hvorfor må den spise 40 prosent av den ordinære kortfilmpotten, som i utgangspunktet var svært beskjeden? Det er dette jeg stiller spørsmålstegn ved.

Norsk films videre suksess hviler på hvilken idérikdom vi kan foredle, hvilket mangfold i uttrykk vi kan dyrke frem, og hvilke utviklingsmuligheter vi gir de som skal lage filmene.
Innenfor rammen av økonomiske begrensninger trenger vi en åpen debatt om hvordan ressurser fordeles og utnyttes.

En histories logikk bygger på spenningen mellom det kjente og det ukjente, mellom lovmessighet og tilfeldighet, mellom det uungåelige og det uforutsette, sier Vaclav Havel.

Det kunne være en god beskrivelse på et virkemiddelapparat som på den ene siden besørger det kjente, mer lovmessige og forventede gjennom et solid «mainstream» produksjonsvolum, i alle sjangre og formater, og på den andre siden tør satse på det ukjente, dristige, og uforutsigbare. Disse to løpene må utfylle, ikke fortrenge, hverandre.

”Alle prosjekter krever spesiell behandling, og må ha sin egen finansierings-struktur. En av våre viktigste oppgaver er å ivareta hvert enkelt filmprosjekts ulike behov.” erklærte Norsk filmfond i sin første årsrapport i 2001.

Dette prinsippet er det viktig å ta med seg inn i organiseringen av det nye filminstituttet.

Elisabeth O. Sjaastad, regissør og nestleder i Norsk filmforbund

Foto: Årets Gullstol-vinner i Grimstad, «Kompiser»