Produsentenes makt og posisjon har de siste årene blitt styrket på bekostning av manusforfatterne og regissørene. Denne utviklingen gjennomsyrer mesteparten av filmmeldingen ”Veiviseren”, skriver Sverre Pedersen i dette innlegget.

«Skjønnheten i alle filmens former fører oss tilbake i oss selv, og tvinger oss til å finne den berikelsen som overfladiske mennesker er dømt til å lete etter andre steder, i våre egne sjeler. En film er ikke en fortelling om en drøm, men en drøm vi alle sammen deltar i.»
(Jean Cocteau 1949)

Med overnevnte sitat starter Einarssonutvalget sin innledning om en helhetlig norsk filmpolitikk. Jeg opplevde dette som en løfterik innledning, men videre i rapporten og i den påfølgende Storingsmeldingen ”Veiviseren” settes det lite fokus på kunstens tilstedeværelse i filmen eller på kunstneren og kunstens rolle i samfunnet.

Mangelen på en levende, søkende og kritisk selvrefleksjon preger norsk filmbransje og kanskje også hele kunst-/kulturfeltet i Norge. Mangelen på kritisk debatt i bransjen og vår manglende deltakelse i det offentlige ordskifte er påtagelig. Min påpekning av dette er ikke ment som en moralistisk kritikk, ei heller som et ønske om elitistisk kokketeri, men som et uttrykk for et savn. Vi trenger den livgivende og inspirerende kritiske samtalen, som har som formål å bringe oss sammen fram til en høyere erkjennelse.

Roy Andersson er, sett fra en kunstnerisk synsvinkel, en av Sveriges mest interessante regissører. Her vil jeg sitere noen av hans tanker om kunst, som han fremmet i sitt oppsiktsvekkende bok ”Vår tids redsel for alvor” fra 1997:

”Det kan i denne sammenheng være passende å komme inn på det, vi kaller kunst. Hva er det? Finnes det? Hvilken nytte gjør kunsten? Har vi råd til kunst?»

Der har vært mange tankevekkende ideer om disse spørsmål gjennom tidene. Noen av de klareste og best formulerte tanker står etter min mening dikteren og essayisten Ezra Pound for, og jeg gjengir dem gjerne her, så lenge ingen annen har formulert dem bedre (les om Pounds tanker om kunstens rolle ved å klikke på denne linken)

Mellom kultur og næring
En offentlig filmpolitikk og offentlig finansiering av filmproduksjon er ingen selvfølge. Vi glemmer ofte vårt priviligerte utgangspunkt, som svært mange filmskapere rundt om i verden misunner oss. Nylig hørte jeg en debatt mellom FrPs leder, Siv Jensen og kulturminister Trond Giske. Utgangspunktet for debatten var behandlingen av kulturpolitikken på FrPs landsmøte og deres kritiske søkelys på den norske kulturpolitikken. Nok en gang fikk vi høre at de kulturutrykk som ”markedet ikke etterspør” heller ikke har livets rett. Denne holdningen fra landets største oposisjonsparti er ganske vesentlig, når vi skal drøfte filmpolitikkens forankring og rolle i det norske samfunnet.

Markedsfokuset i norsk og vestlig politikk og tenkning har vært massivt de siste 20 årene. Dette har naturligvis også i økende grad preget kulturpolitikken i vår del av verden og er et sentralt ”stykke av bakteppet” for USA agressive forsøk på å legge de internasjonale rammebetingelsene for film inn under WTO. Fram til i dag har EU med Frankrike i spissen greid å demme opp for dette, men det er ingen selvfølge at denne tenkningen vil videreføres under Frankrikes nye politiske ledelse. Den internasjonale utviklingen gjør det enda viktigere at vi i Norge har en klar kulturpolitisk forankring for filmpolitikken. Fordi en næringspolitisk slagside vil gjøre vår filmpolitikk mer sårbar for USAs politiske press. Har vi en filmpolitikk som gjenspeiler den amerikanske holdningen, legger vi oss åpne for de endringene og ”liberaliseringene” de kjemper for.

Avklaringen av forholdet mellom kultur og næring i filmbransjen er naturlig og nødvendig. Den kan også være oppklarende i den forstand at den vil tydeliggjøre hvilke deler av produksjonene våre som er markedsbaserte og som derfor i stor grad må kunne basere seg på markedet. Og hvilke deler av produksjonene som er ”basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold, som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskapning, og som utfordrer og når et stort publikum i Norge og internasjonalt, for å sitere hovedmålet i Stortingsmeldingen, ”Veiviseren”.

Jeg mener at det ikke burde være tvil om det er dette kulturbaserte skiktet av våre produksjoner som skal ha hovedfokuset i de norske filmstøtteordningene.

Næringsperspektivet er viktig med tanke på organiseringen av produksjonene og med tanke på kontinuitet for produksjonsselskaper og film- og TV-arbeidere. I filmpolitikken må dette likevel være underlagt det kunstneriske, det som skal skape den gjensidige forpliktelsen mellom historiefortellerne og det samfunnet som gir dem rammebetingelsene for å bedrive sitt kunsteriske virke.

Dersom film primært skal defineres som næring burde jo bransjen søke forflytning fra Kulturdepartementet til Næringsdepartementet.

Vår tids viktigste uttrykk
Det hevdes ofte at det ikke er noen menneskerett å fortelle med film. Samtidig bringes film inn i skoleverket i stadig økende grad og utdanningskapasiteten innen film og medier har eksplodert de siste 10-15 årene. Dette har skjedd samtidig med at ny digital teknologi både for produksjon og distribusjon har gjort at svært mange har fått mulighet til å lage og distribuere sine egne filmer.

Denne demokratiseringen av billedmediene er etter min mening helt i tråd med Menneskerettserklæringen:

Artikkel 27 – ”Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder”.

Og Artikkel 19 – ”Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert uttrykksmiddel og uten hensyn til landegrenser”.

I vår markedstilpassede filmpolitikk blir det imidlertid mindre og mindre plass til de særegne stemmene fordi det er ”markedspotensialet” som skal bestemme hvilke filmer vi skal lage. Retorikken som sier at beslutningene om hvilke filmer som skal lages må legges nærmere bransjen og lengre vekk fra Staten, har så langt primært ført til at produsentenes makt og posisjon har blitt styrket på bekostning av historiefortellerne; manusforfatterne og regissørene.

Det er denne tenkningen, som etter min mening, preger mesteparten av filmmeldingen ”Veiviseren”. For når de gjeve ordene i hovedmålet skal operasjonaliseres, så er det mål som kan måles i antall og kroner og øre som blir de som er framtredene.

Hvor finner vi for eksempel visjoner for den personlige og samfunnskritiske dokumentaren? Hvor blir vi lovet en offensiv satsning på kortfilmen? Hvor blir animasjonsfilmens framgang i Norge de siste 10 årene lovprist og lovet økt satsning? Hvor blir kunsternes levekår behandlet og hvor er det tale om opphavsrettens beskyttelse?

Hva vil vi med filmen?
Dessverre er de filmuttrykkene, som har gitt Norge internasjonal annerkjennelse og vunnet høythengende priser nesten helt uteglemt i Stortingsmeldingen. De har vært og det synes fortsatt som om de skal være bransjens ”fattige fettere”. Er det tilfeldig? Neppe.

Spillefilmen spesielt og kinofilmen generelt har i svært mange år fått dominere fokuset i bransjen, i mediene og i filmpolitikken. Skal vi derimot ta meldingens hovedmål på alvor, så må vi faktisk gjøre en uredd selvrefleksjon å våge og stille de viktige og vanskelige spørsmålene. Ivaretar vi i dag den forpliktelsen vi som bransje har i vår forvaltning av fellesskapets kulturmidler? Greier vi å speile viktige samfunnsforhold? Makter norsk film å analysere mennesket og bringe oss fram til en felles høyere erkjennelse? Skaper vi drømmer, som alle får være med i? Utfordrer og provoserer filmene våre?

Eller er det tilstrekkelig å måle hvorvidt vi når de filmpolitiske målene i antall solgte kinobilletter, produksjonsselskapenes inntekter og økningene i utenlandssalget?
Ivaretar vi målet om norsk språk, kultur og samfunnsforhold bedre gjennom kinofilmene, enn gjennom filmer som når langt flere mennesker gjennom TV og andre distribusjonsformer?

Etter min mening har den norske filmbransjen en rekke utfordringer, som ikke blir fokusert i tilstrekkelig grad i ”Veiviseren”. Jeg kan kort nevne kjønnsmessig, geografisk og demografisk ubalanse for å illustrere hva jeg tenker på.
For hvor er kvinnene, de godt voksne historiefortellerne, filmskaperne fra miljøene utenfor Oslo og historiefortellerne med ikke-norsk-kulturell-bakgrunn? Jeg kan bekrefte at de i høyeste grad er tilstede i bransjen, men de har ikke blitt gitt likeverdige muligheter til å få fortalt sine historier. Kvinner har alltid hatt bratte motbakker i bransjen. Er du kvinne og i tillegg over 50, har du nærmest ingen sjangse. Hvilken kulturnasjon ville, som vi har gjort, stengt mulighetene for et internasjonalt ikon fra å lage sine filmer? Jeg tenker naturligvis på Liv Ullmann. Men det er også grunn til å nevne viktige historiefortellere som Laila Mikkelsen, Anja Breien og Vibeke Løkkeberg. Listen blir lang om alle skal nevnes.
Denne usynliggjøringen, som bransjen er flink til, rammer også dokumentaristene, animatørene og kortfilmskaperne. I disse filmuttrykkene er kvinner, godt voksne filmskapere, folk utenfor Oslo og historiefortellere med ikke-norsk-kulturell-bakgrunn godt representert. De får imidlertid marginaliserte budsjetter og lite hjelp til synliggjøring, dersom de ikke mot alle odds vinner de gjeve prisene i Cannes og Oscar.

Norsk films suksess i Norge og internasjonalt er avhengig av gode historier og gode historiefortellere. Skal vi ha noen som helst mulighet til å skape betydelige filmer må fokuset derfor rettes mot historiefortellerne og det må skapes kreative rom og økonomisk forutsigbarhet for disse. Samtidig må fellesskapet tørre å stille krav til bransjen og oss som lager filmene. Det er ingen menneskerett å få offentlig støtte til å lage film, men det er faktisk en menneskerett at støttesystemene er tilrettelagt slik at det gir likverdige muligheter og at ingen diskrimineres på grunnlag av kjønn, alder, geografisk eller etnisk tilhørighet.

Sverre Pedersen er generalsekretær i Norsk filmforbund.

Foto: Sanger fra andre etasje, regi: Roy Anderson