Kortfilmfestivalen er på mange måter filmbransjen i miniatyr: Den er liten, velmenende og vil gjerne tekkes alle. Men greier filmbransjen å se skjærene som lurer bak skjærgårdsidyllen, undrer Rushprints redaktør.

Når juniutgaven av magasinet Rushprint nå er på gaten, har kortfilmfestivalen i Grimstad feiret sine 30 år. Festivalen er blitt en institusjon i norsk film og har med årene fått mer pusterom som såkalt knutepunktinstitusjon. Det slår meg at hver gang jeg er i Grimstad så hygger jeg meg; det er den skjærgården i Norge med flest solskinnsdager, man treffer mennesker man ikke har sett på lenge og det er for mange blitt et overgangsrituale til sommerferien.

Men om vi ser forbi all kosen og fokuserer på filmene og selve programmet – hva er det vi sitter igjen med da?

Jeg kan ikke huske sist gang jeg dro hjem fra Grimstad med noen av filmene eller seminarene friskt i minne. Hva var det jeg så? Hva ble sagt? Bortsett fra en og annen bransjenær debatt som har minnet mest om pliktløp, har festivalen unngått debatter og anstrengt seg for å tekkes alle. Resultatet er ofte en salig blanding som sikkert fanger opp det såkalte mangfoldet, men som gir inntrykk av en svært lite offensiv programmering. Eksperimentelle filmer skal dømmes etter samme kriterier som konvensjonelle filmer, man synes livredd for å bli tatt til inntekt for å mene noe. Men er det noe en god programmerer skal være, så er det vel subjektiv? I hvert fall i den forstand at forhåndsjuryer og programmerere baserer sin valg på sine egne erfaringer og personlige smak?

Kortfilmfestivalen er på mange måter filmbransjen i miniatyr: Den er liten, velmenende og konform.

Den er drevet av et knippe idealister som har klamret seg til taburettene sine i 30 år. Så denne kritikken jeg her kommer med, burde også ramme resten av film- og kinobransjen, inkludert Rushprint. For vi har en lei tendens til å bli lenge i våre posisjoner. Jeg tenker ikke da på de frilans filmarbeiderne der ute som jobber prosjektbasert, men kanskje først og fremst på de innen organisasjonene, festivalene og institusjonene. Det er forståelig at det gjerne blir slik: Ofte er disse virksomhetene bygd opp av ildsjeler som over flere år har jobbet nesten gratis. Når de omsider tas inn i varmen og får en form for fast og forutsigelig støtte, burde de vel få lov til å puste ut og fullføre hva noen av dem sikkert ser som sitt livsverk?

Problemet er bare at denne eiekjærheten hindrer en nødvendig gjennomstrømning av nye mennesker og nye ideer. Film- og kinobransjen må være et av de siste kulturområdene der en rekke ledere og mellomledere ikke sitter på åremål, men på livstid.

Det er ganske paradoksalt: Vi lever i en tid da filmen gjennomgår de mest dramatiske endringene noensinne, innen så å si alle ledd, men film- og kinobransjen består av de samme menneskene, de samme ideene.

Selvsagt ligger det en sikkerhet i at bransjen består av personer med kontinuitet og erfaring, ikke minst når det står mye på spill. Men behovet for trygghet har en bakside, slik den har for alle små og tette bransjer: Det oppstår altfor lett en konformitet som hindrer nyskapning og en mer dynamisk holding til de endringene vi er midt oppe i. Evnen og viljen til å ta debatter har heller ikke vært imponerende. Av redsel for ikke å bli oppfattet som ”lagspiller” er det mange viktige og prinsipielle debatter som feies under teppet. Man vil helst ikke ødelegge for kosen.

Men dette akter vi i Rushprint selvsagt å gjøre noe med. Vi har noe vi i Rushprint-redaksjonen omtaler som ”Directors hotline”: Det er en stående oppfordring til alle filmskapere om å ringe eller maile oss når som helst om de har noe viktig på hjertet. Men denne oppfordringen vil vi også rette til alle våre lesere som bryr seg om hva vi skal med den norske filmen, og hvor vi til en hver tid er på vei.

Og så en siste oppfordring: La gjerne denne lederen fungere som et framtidig korreks til undertegnede om jeg skulle finne på å bli sittende for lenge i denne jobben. Det finnes bare én ting som er verre enn en konform bransje, og det er en redaktør som gir konformiteten sin velsignelse.

God sommer!
Kjetil Lismoen, redaktør

Vil du lese hele juniutgaven? Tegn abonnement og få siste nummer med på kjøpet:
ABONNEMENT