På tross av alle festtaler om den norske dokumentarfilmens framgang, er det en trangsynthet og trendbasert praksis som utøves av portvokterne til distribusjonen, mener regissør Ingeranna Krohn-Nydal.

Det er for tiden populært å snakke om dette å ivareta mangfoldet av kulturuttrykk fra myndighetshold. Men jeg opplever i praksis at visningsarenaene for film i liten grad er interessert i å ivareta mangfoldet av filmuttrykk. Som uavhengig filmskaper med virkefelt kulturelle filmer med kunstnerisk utforming og språk opplever jeg igjen og igjen hvordan filmene mine møtes med fordomsfullhet og uforstand av ”gatekeeperne“ i filmdistribusjonssystemet.

Filmen Død Madonna (foto) har vært vist i en del fora, mindre festivaler, kulturarrangementer og lignende i Norge og i utlandet. Tilbakemeldingene har vært udiskutable. Filmen kommuniserer – og kommuniserer sitt budskap godt. Den evner å dra folk inn i historien og de kommer ut i ”andre enden” emosjonelt berørt og løftet av filmopplevelsen. Og det gjelder alle mulige mennesker, de filmvante og andre som absolutt ikke er det.

Det at den kommuniserer så bredt er interessant. Denne filmen har et språk som er uvant i forhold til dagens mainstreamuttrykk i media. Den har et lydunderlag/musikk som består av det som oftest kalles utilgjengelig klassisk musikk. Filmen består på kommentarsiden av mange diktopplesninger – av kompleks karakter. Historien fortelles heller ikke på en rett fram kronologisk måte, men i sykluser. Og bildespråket er minimalistisk. Det er holdt til stillbildemateriale fra tiden 1890-1900, koblet til nåtidige stemninger og nærbilder fra natur – insekter, vekster, etc. Jeg har vært bevisst på å ikke la skuespillere spille roller slik det er vanlig i denne type dokumentarprosjekter.

Filmen trekker fram nye og overraskende opplysninger om Dagny Juel og hennes liv, – ikke i betydning av å komme med pirrende avsløringer, men ved at det egentlige konfliktstoffet i hennes liv blir gjort aktuelt og nærværende for folk i dag. Jeg mener at dette er forklaringen for at filmen kommuniserer.

Dagny Juel beskjeftiget seg med kjærlighetstemaet på måter som går langt utenpå dagens underholdingsfilm/mediaindustri og deres naivromantiske og pubertale framstillinger. Og filmen et resultat av research som det ligger mer enn ti år nitidig jobb bak.

Likevel opplever jeg det paradoksale at dagens ”gatekeeperne“ er revnende likegyldige til og uinteressert i filmen. Jeg ser på det som et symptom. Min intensjon er primært å bruke denne filmen som et eksempel, for den er et veldig talende eksempel for dette symptom jeg gjentatte ganger har opplevd.

På tross av alle festtaler og lovord hvor man slår seg på brystet fordi norsk dokumentarfilm er så bra og suksessrik, er min påstand at dette bare en del av bildet. For samtidig så er det en trangsynthet og en veldig fordomsfull og trendbasert praksis som utøves av disse ”gatekeeperne”.

Det ville vært interessant å få satt fokus på noen av de mekanismer som er i bruk ved deres filmutvelgelse. Inntrykket er at det meste av ”gatekeepervirksomheten” utføres ubevisst, at nøkkelpersonene som utøver den ikke selv er klar over den begrensingen i horisont den fører til og at det ofte er deres egen fordomsfullhet som styrer valgene. Det heter seg nemlig at den verste form for sensur er den ubevisste, den man selv ikke er klar over at man utfører.

Kinoen tar inn noen dokumentarfilmer, men det er klare føringer for disse at de skal være ”kommersielt interessant for kinoens kjernepublikum” hvilket betyr aldersgruppen 15-30 år.

Samtidig har TV stasjonene mer og mer blitt rene kommersielle aktører med små og trange sendeflater for dokumentarfilm. Erfaringene viser at de skyr filmer som ikke faller innenfor de tematiske og uttrykksmessige standarder de bekjenner seg til. De undervurderer sitt publikum og deres evne til selvstendig tenkning og deres lengsel utover det å bli underholdt.

Jeg mener at festivalene burde hatt et eget ansvar i tråd med deres historikk. De ble nemlig opprettet i sin tid for å lage en visningsarena for filmer som ikke naturlig fant seg hjemme i kinoens og TV’s mainstreamuttrykk. Men festivalene ligger også ofte under for trender med klart fastlåst forståelse av hvordan dokumentarfilm skal være, og med konsekvens om hvilke filmer som per tradisjon skal få bli vist ved festivaler. Det kan synes som om festivalene er mer interessert i å avvikle NM og VM i film heller enn å være en alternativ arena for filmvisning.

Min påstand er at pressen/dagsavisene/filmkritikerne alltid har vært neglisjerende overfor at vi har en mer enn hundreårig tradisjon med ikke-kommersiell filmskaping i Norge og resten av verden. Og at denne filmtradisjonen representerer en frodighet og en vital uttrykksform som har vært holdt borte fra det allmenne publikum. Dermed har disse filmene heller aldri fått bli en byggende del av kulturen. Pressen rapporterer når en film har vunnet priser, og er ellers mer eller mindre uinteressert.

Det er en utbredt myte i dagens Norge om at media er så åpne for alle mulige kunstneriske uttrykk, også de mer kontroversielle, politiske osv. Jeg stiller meg tvilende til dette. Hvem er de rette til å definere hva som er kontroversielt og ikke i vår kultur? Alle vil gjerne være kontroversielle i dag, men det er ikke nødvendigvis kontroversielt å ville være kontroversiell.
Tradisjonen har vært at det som blir bejublet av establishment og ”gatekeeperne” nettopp er det som er konformt, det som er mainstream, og det har ofte vært gårsdagens kontroversielle temaer.
Det egentlig kontroversielle i en gitt samtid er i stedet understrømmene, det ennå ikke avdekkede, det som møter motstand, mistro, uvilje, som blir forsøkt stoppet, sensurert bort. Det er per i dag uttrykk som filmen „Død Madonna“ som møter motstand og som jeg – filmens regissør – må kjempe hardt for overhodet å få vist. Det er en kamp for å få bekjentgjort eksistensen av denne typen filmer i dagens norske film-/medievirkelighet.

Til slutt – vi lever i en tid med mange lovtaler og retorikk som sier at nå skal kvinner i filmbransjen få like muligheter som menn. Min film er en film laget av en kvinne. Den har et svært kvinnelig uttrykk og den omhandler en av de mest misforståtte og i ettertid misbrukte kvinneskjebner i norsk kulturhistorie. Tilfeldig? Neppe!

Av Ingeranna Krohn-Nydal
Filmregissør