Bobbies supermann

Bobbie Peers skrev parallelt på manuset til Spandexmann og den Gullpalmevinnende kortfilmen Sniffer. – Det var tilfeldig at det var Sniffer som ble laget først, forteller Peers, som viderefører den samme absurde tonen i sin nye kortfilm som har kinopremiere i morgen.

Bobbie Peers skrev parallelt på manuset til Spandexmann og den Gullpalmevinnende kortfilmen Sniffer. – Det var tilfeldig at det var Sniffer som ble laget først, forteller Peers, som viderefører den samme absurde tonen i sin nye kortfilm som har kinopremiere i morgen.

I Bobbie Peers’ ferske, fjorten minutter lange film Spandexmann møter vi avisbudet Ben, som på sine nattlige leveringsrunder blir vitne til noe av den kriminelle brutaliteten menneskene utsetter hverandre for. Veggene i leiligheten hans er dekorert av avisutklipp som beskriver den samme volden, men inne i Ben foregår det en moralsk oppvåkning, som snart fører til at han tar affære. Han blir Spandexmann, en forbryterbekjempende superhelt i trikot, ikke ulik superheltene fra utallige tegneserier og Hollywood-filmer.

Bobbie Peers skrev parallelt på manuset til Spandexmann og den Gullpalmevinnende kortfilmen Sniffer, som ble et definitivt gjennombrudd for regissøren både nasjonalt og internasjonalt, og at det var tilfeldig at det var Sniffer som ble laget først. Peers kommenterer også de åpenbare tematiske likhetene de to kortfilmene imellom:

– Begge filmene tar for seg individet kontra massene, og handler om å bryte ut av individets vanlige spor. Men Spandexmann er en mer voldelig film, og berører uttrykket kollektivets apati: Når en rekke individer opptrer samlet i en gruppe, ser vi ofte at ingen velger å gripe inn når gruppen blir vitne til en urett. Det hender for eksempel at folk står samlet og ser på at én person får juling.

– Ben ser mye urett som blir begått mens han går med avisen, og han velger å bryte ut av sin apati. Åpningen av filmen blir dermed en metafor for Bens rolle: Han er en skygge, en usynlig budbringer, og arbeidet som avisbud passer også fordi han er den som bringer nyhetene om vold og overgrep hjem til folk, forklarer Peers. Han legger til at handlingen i Spandexmann kunne funnet sted i hvilken som helst by i samtiden vår, i motsetning til Sniffer, som heller mer mot en futuristisk dystopi.

Stilisert absurdisme
En annen likhet mellom Spandexmann og Sniffer er den noe absurde tonen og de stiliserte utsnittene Peers opererer med. Peers forteller at han tidligere har drevet med illustrasjoner og tegneserier, og forklarer hvordan han har smeltet sitt tidligere arbeid sammen med film til et samlet, estetisk uttrykk.

– Jeg jobber mye med storyboardet, og liker å involvere meg sterkt i komposisjonen av lyd og bilder. Mens jeg skriver historiene sitter jeg og tegner for meg selv, og danner meg derfor tidlig et bilde av karakterer, stemning og hvor kameraet skal stå. Jeg samarbeider tett med fotografen min, Jakob Ingimundarson, som jeg gikk på filmskole sammen med.

Verken Spandexmann eller Sniffer har dialog. Derfor blir det viktig å få kontroll med den visuelle utformingen.

– Uten dialoger er det selvsagt viktig å få forklart alt som skjer visuelt. Siden jeg var ferdig på filmskolen i 1999 har jeg skrevet mye film der jeg hele tiden har tenkt på uttrykket ”show, don’t tell”, og ingenting gjør meg lykkeligere enn å kunne røske litt dialog ut av et manus. Ønsket er altså å kunne fortelle mest mulig uten dialog, å lage filmer som ikke savner at karakterene snakker sammen. Derfor er det viktig at jeg gjør et godt forarbeid med lydmannen, og at jeg også tar hensyn til lyden i utformingen av storyboardet.

– I Spandexmann er jeg også direkte inspirert av superheltestetikk, og montasjesekvensen hvor Ben springer av gårde, er tatt direkte fra Batman. Også i begynnelsen av filmen, der vi benytter en tilt bort til de ovale vinduene i leiligheten, har vi forsøkt å gjenskape litt Gotham City-stemning, sier Peers.

Prisenes betydning
Peers sier at han fikk gode tilbakemeldinger etter visningen av Spandexmann ved filmfestivalen i Tromsø, men han vet ikke om filmen skal ut på den samme festivalturneen som Sniffer. Han mener Spandexmann er såpass spesiell at han ikke helt vet hvilken festival den passer til, og skal også samarbeide med Norsk Filminstitutt om videre distribusjon. Han opplever at prisfokuset som oppsto i forbindelse med Sniffer har tatt noe av oppmerksomheten bort fra innholdet i filmene hans, men synes det stort sett er positivt.

– Fokuset på Gullpalmen genererer oppmerksomhet, og folk vil gjerne se filmen. Den har blitt vist på TV2 og har nådd ut til tretti festivaler, i tillegg til at den har kommet ut på egen DVD, noe som er uvanlig for en kortfilm. Filmen er der ute og folk får sett den – og det er positivt!

Peers forteller også at han arbeider tett med produksjonsselskapet Alligators Maria Ekerhovd, som har vært produsent for både Spandexmann og Sniffer. Peers og Ekerhovd holder for tiden på med Alligators prosjekt 5 skrekk fra Vestlandet, en filmantologi bestående av fem korte skrekkfilmer av fem forskjellige regissører. De to skal også lage novellefilmen Krokketmatchen sammen.

Er det så planer om en spillefilm fra Peers, og vil den i så fall få det samme særpreget?

– Jeg har skrevet regelmessig på et par spillefilmer i sju år, men jeg har ikke dårlig tid. Jeg favoriserer ikke spillefilm i forhold til andre formater. Det som er viktig for meg er at stilen filmen etablerer holder gjennom hele spilletiden, om det så er ti eller nitti minutter, avslutter Bobbie Peers.

Spandexmann vil bli vist på kino som forfilm til den spanske filmen Mørk blå, nesten sort

Bobbies supermann

Bobbie Peers skrev parallelt på manuset til Spandexmann og den Gullpalmevinnende kortfilmen Sniffer. – Det var tilfeldig at det var Sniffer som ble laget først, forteller Peers, som viderefører den samme absurde tonen i sin nye kortfilm som har kinopremiere i morgen.

Bobbie Peers skrev parallelt på manuset til Spandexmann og den Gullpalmevinnende kortfilmen Sniffer. – Det var tilfeldig at det var Sniffer som ble laget først, forteller Peers, som viderefører den samme absurde tonen i sin nye kortfilm som har kinopremiere i morgen.

I Bobbie Peers’ ferske, fjorten minutter lange film Spandexmann møter vi avisbudet Ben, som på sine nattlige leveringsrunder blir vitne til noe av den kriminelle brutaliteten menneskene utsetter hverandre for. Veggene i leiligheten hans er dekorert av avisutklipp som beskriver den samme volden, men inne i Ben foregår det en moralsk oppvåkning, som snart fører til at han tar affære. Han blir Spandexmann, en forbryterbekjempende superhelt i trikot, ikke ulik superheltene fra utallige tegneserier og Hollywood-filmer.

Bobbie Peers skrev parallelt på manuset til Spandexmann og den Gullpalmevinnende kortfilmen Sniffer, som ble et definitivt gjennombrudd for regissøren både nasjonalt og internasjonalt, og at det var tilfeldig at det var Sniffer som ble laget først. Peers kommenterer også de åpenbare tematiske likhetene de to kortfilmene imellom:

– Begge filmene tar for seg individet kontra massene, og handler om å bryte ut av individets vanlige spor. Men Spandexmann er en mer voldelig film, og berører uttrykket kollektivets apati: Når en rekke individer opptrer samlet i en gruppe, ser vi ofte at ingen velger å gripe inn når gruppen blir vitne til en urett. Det hender for eksempel at folk står samlet og ser på at én person får juling.

– Ben ser mye urett som blir begått mens han går med avisen, og han velger å bryte ut av sin apati. Åpningen av filmen blir dermed en metafor for Bens rolle: Han er en skygge, en usynlig budbringer, og arbeidet som avisbud passer også fordi han er den som bringer nyhetene om vold og overgrep hjem til folk, forklarer Peers. Han legger til at handlingen i Spandexmann kunne funnet sted i hvilken som helst by i samtiden vår, i motsetning til Sniffer, som heller mer mot en futuristisk dystopi.

Stilisert absurdisme
En annen likhet mellom Spandexmann og Sniffer er den noe absurde tonen og de stiliserte utsnittene Peers opererer med. Peers forteller at han tidligere har drevet med illustrasjoner og tegneserier, og forklarer hvordan han har smeltet sitt tidligere arbeid sammen med film til et samlet, estetisk uttrykk.

– Jeg jobber mye med storyboardet, og liker å involvere meg sterkt i komposisjonen av lyd og bilder. Mens jeg skriver historiene sitter jeg og tegner for meg selv, og danner meg derfor tidlig et bilde av karakterer, stemning og hvor kameraet skal stå. Jeg samarbeider tett med fotografen min, Jakob Ingimundarson, som jeg gikk på filmskole sammen med.

Verken Spandexmann eller Sniffer har dialog. Derfor blir det viktig å få kontroll med den visuelle utformingen.

– Uten dialoger er det selvsagt viktig å få forklart alt som skjer visuelt. Siden jeg var ferdig på filmskolen i 1999 har jeg skrevet mye film der jeg hele tiden har tenkt på uttrykket ”show, don’t tell”, og ingenting gjør meg lykkeligere enn å kunne røske litt dialog ut av et manus. Ønsket er altså å kunne fortelle mest mulig uten dialog, å lage filmer som ikke savner at karakterene snakker sammen. Derfor er det viktig at jeg gjør et godt forarbeid med lydmannen, og at jeg også tar hensyn til lyden i utformingen av storyboardet.

– I Spandexmann er jeg også direkte inspirert av superheltestetikk, og montasjesekvensen hvor Ben springer av gårde, er tatt direkte fra Batman. Også i begynnelsen av filmen, der vi benytter en tilt bort til de ovale vinduene i leiligheten, har vi forsøkt å gjenskape litt Gotham City-stemning, sier Peers.

Prisenes betydning
Peers sier at han fikk gode tilbakemeldinger etter visningen av Spandexmann ved filmfestivalen i Tromsø, men han vet ikke om filmen skal ut på den samme festivalturneen som Sniffer. Han mener Spandexmann er såpass spesiell at han ikke helt vet hvilken festival den passer til, og skal også samarbeide med Norsk Filminstitutt om videre distribusjon. Han opplever at prisfokuset som oppsto i forbindelse med Sniffer har tatt noe av oppmerksomheten bort fra innholdet i filmene hans, men synes det stort sett er positivt.

– Fokuset på Gullpalmen genererer oppmerksomhet, og folk vil gjerne se filmen. Den har blitt vist på TV2 og har nådd ut til tretti festivaler, i tillegg til at den har kommet ut på egen DVD, noe som er uvanlig for en kortfilm. Filmen er der ute og folk får sett den – og det er positivt!

Peers forteller også at han arbeider tett med produksjonsselskapet Alligators Maria Ekerhovd, som har vært produsent for både Spandexmann og Sniffer. Peers og Ekerhovd holder for tiden på med Alligators prosjekt 5 skrekk fra Vestlandet, en filmantologi bestående av fem korte skrekkfilmer av fem forskjellige regissører. De to skal også lage novellefilmen Krokketmatchen sammen.

Er det så planer om en spillefilm fra Peers, og vil den i så fall få det samme særpreget?

– Jeg har skrevet regelmessig på et par spillefilmer i sju år, men jeg har ikke dårlig tid. Jeg favoriserer ikke spillefilm i forhold til andre formater. Det som er viktig for meg er at stilen filmen etablerer holder gjennom hele spilletiden, om det så er ti eller nitti minutter, avslutter Bobbie Peers.

Spandexmann vil bli vist på kino som forfilm til den spanske filmen Mørk blå, nesten sort

MENY