Manusforfatterne har alltid stått sterkere i fjernsynsindustrien enn i filmindustrien, forteller medieviter Jan Richard Kjelstrup. Som et ledd i feltarbeidet intervjuet han flere av de mest toneangivende serieskaperne i amerikansk fjernsyn.

I morgen disputerer medieviter Jan Richard Kjelstrup avhandlingen «The Aesthetics of the Spectacular». Her bekrefter han påstanden om at manusforfattere har større kreativ frihet når de skriver for amerikansk fjernsyn enn for filmindustrien. Som et ledd i feltarbeidet reiste han til TV-serienes hjemland og intervjuet en rekke kjente manusforfattere/produsenter som Michael Berns («Las Vegas»), Larry Gelbart («The X-Files»), Dawn Prestwich («Chicago Hope») og Nicole Yorkin («Melrose Place», «Ally Mc Beal», «Judging Amy» og «Carnèvale»). Hans hovedfunn fra studiet er at manusforfattere for amerikansk fjernsyn føler en større grad av kreativ frihet når de skriver for tv.

– Manusforfatterne har større frihet i fjernsynsindustrien enn i filmbransjen. I filmindustrien er det regissørene og stjernene som har makten og kan bytte ut manusforfattere akkurat som de vil, sier Kjelstrup. Manusforfattere står sterkt i fjernsynet fordi den kommersielle amerikanske tv-industrien har ekstreme volumkrav. Innenfor de kommersielle rammene og sjangerkravene har manusforfatterne og produsentene mulighet til å eksperimentere med formatet. En ting jeg har fått bekreftet er at serier som har stor suksess får lov til å prøve seg mer enn serier som ikke går så godt. Dette henger sammen med at når en serie går bra holder menneskene bak tv-kanalene og produksjonsstudioene seg i bakgrunnen, forklarer han.

Kjelstrup påpeker at de fleste serier har omlag 22 episoder per sesong, noe som krever kontinuitet og evnen til å skrive raskt.

– Tv-serier er innholdsbasert, og dette innholdet kan bare manusforfattere levere, understreker han.

Når Kjelstrup snakker om kreativ frihet, er denne forbeholdt manusforfatterne.

– Er man regissør er antakelig friheten større i filmbransjen. I fjernsynsbransjen er det regissørene som byttes ut ofte. Når det gjelder årsaken til at fjernsynsindustrien åpner for større kreativ frihet for manusforfattere enn filmbransjen, er det fordi fjernsynet er så avhengig av stabil produksjon av innhold for å fylle sendeskjema.

Det ligger i fjernsynsindustrien og tv-serienes natur en mulighet for manusforfatterne til å leke mer med sjangere og utforske forskjellige formater. Såkalte spesialepisoder gir rom for manusforfattere og produsenter til å leve ut ideer og tanker som går utover de konvensjonelle standardkravene og bryter med sjangerkonvensjonene i vanlige serier, mener Kjelstrup. Han mener at det som kjennetegner en spesialepisode, er at den skiller seg tydelig ut fra de andre episodene i serien, for eksempel ved at sjangerkonvensjonene brytes.

– Spesialepisodene åpner for nye muligheter, det er nesten en egen sjanger. Her får manusforfattere spillerom til å leke med nye ideer. Sånn sett minner spesialepisodene sjangermessig litt på filmen. De står ut fra resten av serien og fungerer mer som et selvstendig verk. ”Chicago Hope” gjorde for eksempel en musikalepisode som en hyllest til Dennis Potter, forklarer han.

Kjelstrup mener fjernsynet før i tiden ble sett ned på av filmfolk. I dag er det annerledes, og folk rømmer fra filmen og inn i fjernsynsproduksjonens verden.

– Amerikansk fjernsyn masseproduserer serier for fjernsynskanaler verden over, og trenger hele tiden nytt tilfang av manus.

Vil du vite mer om kreativitet i tv-industrien og spesialepisoder kan du høre Jan Richard Kjelstrup disputere avhandlingen The Aesthetics of the Spectacular førstkommende fredag kl 09.15 i Gamle festsal, Domus Academica. Disputasen er åpen for alle.