Går overskuddet til utvikling?

De store produksjonsselskapene mener de gjør hva de makter for å skape utvikling og kontinuitet. Store overskudd spises opp av underskudd på de smale filmene, hevder de. Resten av bransjen mener de burde kunne gjøre mer.

De store produksjonsselskapene mener de gjør hva de makter for å skape utvikling og kontinuitet. Store overskudd spises opp av underskudd på de smale filmene, hevder de. Resten av bransjen mener de burde kunne gjøre mer.

Direktør Stein Slyngstad og Norsk filmfond vil – i motsetning til Einarssonutvalget og filmbransjens samlede høringssvar – fjerne billettstøtten, som direktøren mener favoriserer de store filmene. Han mener at Olsenbanden-juniorene og Lange flate ballær-kællene spiser uforholdsmessig mye av kaka, og at det går utover de smalere filmene. Men er det ikke slik at nettopp de brede filmene kan gi rom for de smale? At en vekselvirkning mellom de innbringende filmene og de som ikke gir avkastning er det ideelle?

Aage Aaberge, produsent i Nordisk film, som fører merkevaren Olsenbanden jr., mener de store produsentene ivaretar både talenter og den smale filmen.

– Jeg mener vi har vært med på tre av de mest eksperimentelle filmene de siste årene: Mot Moskva, Strings og En folkefiende. Dette gjelder mine produsentkolleger også, som jeg mener har en kombinasjon av breddefilm og mer kunstnerisk ambisiøse filmer. Vi har tre-fire nye prosjekter i den smalere sjangeren under oppseiling, forteller han.

Aaberge mener Slyngstad er trangsynt.

– Man kan ikke, som Slyngstad, se seg blind på enkeltfilmer. Vi har i det siste hatt to filmer, Kalde føtter og Mirakel, som ikke har lykkes. Og vi skal overleve selv om slike filmer ikke lykkes. Da er det fullstendig håpløst og bak mål å se på og isolere enkeltfilmer, mener han.

Aaberge mener produksjonsselskapene videreinvesterer etter evne.

– Hvis noen laget bare én gigantsuksess hvert år og så puttet pengene rett i lomma, ville noe vært galt. Men sånn er det ikke, og sånn har det heller aldri vært. De eksisterende produksjonsselskapene videreinvesterer i nye prosjekter, sier han.

Stein Slyngstad, direktør i Norsk filmfond, mener de store produksjonsselskapene i større grad kunne bidratt til talentutvikling.

– Jeg kan ikke se noen tegn på at de selskapene som i stor grad er brukere av markedsstøtteordningen, og tar ut betydelige midler i billettstøtte, i større grad enn andre jobber med utvikling av talenter – de fremste kreative stemmene. Dette gjelder også ønsket om å bruke talentutviklingsordninger som kort- og novellefilmsatsingen ”Nye veier for korte filmer”, sier han.

Slyngstad mener billettstøtten tapper midler fra bransjen.

– Hvis man får penger i forkant i stedet for i etterkant, vil man kunne styrke de kreative beslutningene. Det er sunnere for bransjen, og vi mener det er mange argumenter for å erstatte billettstøtten, sier han.

Jon Jerstad, leder av Norske filmregissører, deler ikke Slyngstads syn. Han håper politikerne tar til etterretning at bransjen har et samlet syn i spørsmålet om billettstøtten. Men han mener at produsentene har et stort utviklingspotensial.

– Det viktigste for den smale filmen er oppegående produsenter og regissører med ideer til spennende filmer. Og heldigvis har vi forskjellige produsenter. Men de har et stort utviklingspotensial. Produsentene må fylle tomrommet etter Norsk Film (nå nedlagt), som produserte smalere film. Men dette er ikke noe som bør styres av staten. Vi ser for eksempel for oss pakkeordninger, der produsenter med profitt går inn i prosjektutvikling, som må rapporteres til filmfondet. Slike mekanismer kan være med på å ivareta bredde og skape en utviklingsplattform, mener han.

Jerstad påpeker også at ingen filmer egentlig er kommersielle i Norge.

– Hele den offentlige filmbevilgningen er jo sponsing av film som ikke er kommersiell. Selv ikke Olsenbanden-filmene eller Lange flate ballær er kommersielle i Norge. Det vi snakker om er grader av kommersialitet. Filmbransjen er den kultursektoren med størst kontroll fra statlig side, og etter nedleggelsen av Norsk Film har det vært riktig å legge med ansvar over på bransjen. Men dette er en lang prosess, sier han.

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo, mener talentutvikling også kan skje på andre måter enn gjennom kort- og novellefilmordninger.

– De fleste av de faste utgiftene våre går til å utvikle, og mye går til manusarbeid. Vi har gjort novellefilm, for eksempel sammen med Jens Lien før Jonny Vang, og gjør nå en kortfilm med Anne Sewitsky, som har gått ut fra Den norske filmskolen. Andre miljøer gjør kortfilmer som sin hovedbeskjeftigelse, men det er ikke ofte de store gjør korte formater. Men man kan også gjøre andre ting enn det klassiske kortfilmformatet. Med Bård Breien hadde vi for eksempel en workshop før Kunsten å tenke negativt, forteller hun.

Som ikke mener vekselbruk mellom kommersielle og smalere filmer nødvendigvis er det eneste rette.

– Å bruke overskudd fra en suksessfull kommersiell film til å lage en ny kommersiell film er det ikke noe galt med. Å putte penger rett i lomma er litt verre. Men det er to helt forskjellige ting, mener Hørsdal.

Sverre Pedersen, leder av Filmforbundet, tror kort- og novellefilmordningene må bli mer lønnsomme før de store aktørene blir interessert.

– Vårt krav til fondet er en mer substansiell finansiering av kort- og novellefilm. Minuttstøtten er dramatisk dårligere for kort- og novellefilm, noe som gjør at de større produksjonsselskapene vegrer seg. Det er viktig at dette ikke er underskuddsforetak for produsentene. I Sverige, for eksempel, etterstreber man større likhet i minuttstøtten til spillefilm og kortfilm. Minuttstøtten til kortfilm kan ikke være bare en brøkdel av spillefilmens, mener han.

Pedersen mener produksjonsmiljøene har mye å hente gjennom dyktigere talentforedling.

– Det er ingen tvil om at i ivaretakelsen av talenter, for eksempel hva gjelder anstendig inntekt, har vi langt å gå. Produksjonsselskapene har i alt for liten grad vært i stand til å være inkubator for talentene, og det har primært vært liten satsing på kort- og novellefilmformatet fra de etablerte, tunge spillefilmproduksjonsselskapene. De har begrunnet dette med dårlig finansiering – at det koster dem penger å gjøre sike filmer, sier han.

Som setter pris på de produsentene som satser seriøst på utvikling.

– Jeg mener det er gunstig at regissører får prøve seg med erfarne produsenter, og jeg er glad for at Friland og 4 ½ satser slik. Jeg tror regissørene har både nytte og glede av slike ordninger, og slik vekselbruk gir større kontinuitet, mener Pedersen.

Sveinung Golimo, produsent i Filmkameratene, skulle gjerne hatt mer penger til utvikling, men påpeker at tapsprosjekter gjør at overskudd ikke eksisterer.

– Veldig få produksjonsselskaper, bortsett fra Nordisk film og Maipo, har hatt en jevn, stor produksjon. Jeg synes det er viktig å få fram at man må se dette litt over tid. Det er ikke sånn at noen filmer går i null og at resten tjener penger. Mange filmer taper man penger på. Nordisk film tapte penger på Mot Moskva, En folkefiende og nå sist Mirakel. Det de har tjent på Olsenbanden-filmene kan måtte gå til å dekke tap. Og vi i Filmkameratene tapte masse penger på én film. Vi tjente litt på Kvinnen i mitt liv, men med 37 ½ og Izzat har vi ikke tjent penger i det hele tatt. Det perspektivet Slyngstad har om at man som produsent tjener for mye penger, kjenner i hvert fall ikke jeg meg igjen i, sier han.

Golimo mener produsentkollegene gjør det de kan.

– De som får overskudd, bruker det til utvikling. Suksessen til Uno gjorde at Tordenfilm satset friskt på Sønner og Den brysomme mannen. Vi i Filmkameratene har dessverre ikke tjent penger sett i et lengre perspektiv, sier han.

Som mener en fjerning av billettstøtten vil gå utover blant annet barnefilmen.

– Billettstøtten er viktig siden den stimulerer til filmer for et bredt publikum, inkludert barnefilmen. Det er de filmene det vil gå hardest utover dersom billettstøtten fjernes, sier han.

Foto: Siste Olsenbanden jr-filmen

Går overskuddet til utvikling?

De store produksjonsselskapene mener de gjør hva de makter for å skape utvikling og kontinuitet. Store overskudd spises opp av underskudd på de smale filmene, hevder de. Resten av bransjen mener de burde kunne gjøre mer.

De store produksjonsselskapene mener de gjør hva de makter for å skape utvikling og kontinuitet. Store overskudd spises opp av underskudd på de smale filmene, hevder de. Resten av bransjen mener de burde kunne gjøre mer.

Direktør Stein Slyngstad og Norsk filmfond vil – i motsetning til Einarssonutvalget og filmbransjens samlede høringssvar – fjerne billettstøtten, som direktøren mener favoriserer de store filmene. Han mener at Olsenbanden-juniorene og Lange flate ballær-kællene spiser uforholdsmessig mye av kaka, og at det går utover de smalere filmene. Men er det ikke slik at nettopp de brede filmene kan gi rom for de smale? At en vekselvirkning mellom de innbringende filmene og de som ikke gir avkastning er det ideelle?

Aage Aaberge, produsent i Nordisk film, som fører merkevaren Olsenbanden jr., mener de store produsentene ivaretar både talenter og den smale filmen.

– Jeg mener vi har vært med på tre av de mest eksperimentelle filmene de siste årene: Mot Moskva, Strings og En folkefiende. Dette gjelder mine produsentkolleger også, som jeg mener har en kombinasjon av breddefilm og mer kunstnerisk ambisiøse filmer. Vi har tre-fire nye prosjekter i den smalere sjangeren under oppseiling, forteller han.

Aaberge mener Slyngstad er trangsynt.

– Man kan ikke, som Slyngstad, se seg blind på enkeltfilmer. Vi har i det siste hatt to filmer, Kalde føtter og Mirakel, som ikke har lykkes. Og vi skal overleve selv om slike filmer ikke lykkes. Da er det fullstendig håpløst og bak mål å se på og isolere enkeltfilmer, mener han.

Aaberge mener produksjonsselskapene videreinvesterer etter evne.

– Hvis noen laget bare én gigantsuksess hvert år og så puttet pengene rett i lomma, ville noe vært galt. Men sånn er det ikke, og sånn har det heller aldri vært. De eksisterende produksjonsselskapene videreinvesterer i nye prosjekter, sier han.

Stein Slyngstad, direktør i Norsk filmfond, mener de store produksjonsselskapene i større grad kunne bidratt til talentutvikling.

– Jeg kan ikke se noen tegn på at de selskapene som i stor grad er brukere av markedsstøtteordningen, og tar ut betydelige midler i billettstøtte, i større grad enn andre jobber med utvikling av talenter – de fremste kreative stemmene. Dette gjelder også ønsket om å bruke talentutviklingsordninger som kort- og novellefilmsatsingen ”Nye veier for korte filmer”, sier han.

Slyngstad mener billettstøtten tapper midler fra bransjen.

– Hvis man får penger i forkant i stedet for i etterkant, vil man kunne styrke de kreative beslutningene. Det er sunnere for bransjen, og vi mener det er mange argumenter for å erstatte billettstøtten, sier han.

Jon Jerstad, leder av Norske filmregissører, deler ikke Slyngstads syn. Han håper politikerne tar til etterretning at bransjen har et samlet syn i spørsmålet om billettstøtten. Men han mener at produsentene har et stort utviklingspotensial.

– Det viktigste for den smale filmen er oppegående produsenter og regissører med ideer til spennende filmer. Og heldigvis har vi forskjellige produsenter. Men de har et stort utviklingspotensial. Produsentene må fylle tomrommet etter Norsk Film (nå nedlagt), som produserte smalere film. Men dette er ikke noe som bør styres av staten. Vi ser for eksempel for oss pakkeordninger, der produsenter med profitt går inn i prosjektutvikling, som må rapporteres til filmfondet. Slike mekanismer kan være med på å ivareta bredde og skape en utviklingsplattform, mener han.

Jerstad påpeker også at ingen filmer egentlig er kommersielle i Norge.

– Hele den offentlige filmbevilgningen er jo sponsing av film som ikke er kommersiell. Selv ikke Olsenbanden-filmene eller Lange flate ballær er kommersielle i Norge. Det vi snakker om er grader av kommersialitet. Filmbransjen er den kultursektoren med størst kontroll fra statlig side, og etter nedleggelsen av Norsk Film har det vært riktig å legge med ansvar over på bransjen. Men dette er en lang prosess, sier han.

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo, mener talentutvikling også kan skje på andre måter enn gjennom kort- og novellefilmordninger.

– De fleste av de faste utgiftene våre går til å utvikle, og mye går til manusarbeid. Vi har gjort novellefilm, for eksempel sammen med Jens Lien før Jonny Vang, og gjør nå en kortfilm med Anne Sewitsky, som har gått ut fra Den norske filmskolen. Andre miljøer gjør kortfilmer som sin hovedbeskjeftigelse, men det er ikke ofte de store gjør korte formater. Men man kan også gjøre andre ting enn det klassiske kortfilmformatet. Med Bård Breien hadde vi for eksempel en workshop før Kunsten å tenke negativt, forteller hun.

Som ikke mener vekselbruk mellom kommersielle og smalere filmer nødvendigvis er det eneste rette.

– Å bruke overskudd fra en suksessfull kommersiell film til å lage en ny kommersiell film er det ikke noe galt med. Å putte penger rett i lomma er litt verre. Men det er to helt forskjellige ting, mener Hørsdal.

Sverre Pedersen, leder av Filmforbundet, tror kort- og novellefilmordningene må bli mer lønnsomme før de store aktørene blir interessert.

– Vårt krav til fondet er en mer substansiell finansiering av kort- og novellefilm. Minuttstøtten er dramatisk dårligere for kort- og novellefilm, noe som gjør at de større produksjonsselskapene vegrer seg. Det er viktig at dette ikke er underskuddsforetak for produsentene. I Sverige, for eksempel, etterstreber man større likhet i minuttstøtten til spillefilm og kortfilm. Minuttstøtten til kortfilm kan ikke være bare en brøkdel av spillefilmens, mener han.

Pedersen mener produksjonsmiljøene har mye å hente gjennom dyktigere talentforedling.

– Det er ingen tvil om at i ivaretakelsen av talenter, for eksempel hva gjelder anstendig inntekt, har vi langt å gå. Produksjonsselskapene har i alt for liten grad vært i stand til å være inkubator for talentene, og det har primært vært liten satsing på kort- og novellefilmformatet fra de etablerte, tunge spillefilmproduksjonsselskapene. De har begrunnet dette med dårlig finansiering – at det koster dem penger å gjøre sike filmer, sier han.

Som setter pris på de produsentene som satser seriøst på utvikling.

– Jeg mener det er gunstig at regissører får prøve seg med erfarne produsenter, og jeg er glad for at Friland og 4 ½ satser slik. Jeg tror regissørene har både nytte og glede av slike ordninger, og slik vekselbruk gir større kontinuitet, mener Pedersen.

Sveinung Golimo, produsent i Filmkameratene, skulle gjerne hatt mer penger til utvikling, men påpeker at tapsprosjekter gjør at overskudd ikke eksisterer.

– Veldig få produksjonsselskaper, bortsett fra Nordisk film og Maipo, har hatt en jevn, stor produksjon. Jeg synes det er viktig å få fram at man må se dette litt over tid. Det er ikke sånn at noen filmer går i null og at resten tjener penger. Mange filmer taper man penger på. Nordisk film tapte penger på Mot Moskva, En folkefiende og nå sist Mirakel. Det de har tjent på Olsenbanden-filmene kan måtte gå til å dekke tap. Og vi i Filmkameratene tapte masse penger på én film. Vi tjente litt på Kvinnen i mitt liv, men med 37 ½ og Izzat har vi ikke tjent penger i det hele tatt. Det perspektivet Slyngstad har om at man som produsent tjener for mye penger, kjenner i hvert fall ikke jeg meg igjen i, sier han.

Golimo mener produsentkollegene gjør det de kan.

– De som får overskudd, bruker det til utvikling. Suksessen til Uno gjorde at Tordenfilm satset friskt på Sønner og Den brysomme mannen. Vi i Filmkameratene har dessverre ikke tjent penger sett i et lengre perspektiv, sier han.

Som mener en fjerning av billettstøtten vil gå utover blant annet barnefilmen.

– Billettstøtten er viktig siden den stimulerer til filmer for et bredt publikum, inkludert barnefilmen. Det er de filmene det vil gå hardest utover dersom billettstøtten fjernes, sier han.

Foto: Siste Olsenbanden jr-filmen

MENY