I mange av høstens norske filmer ser vi nye ansikter i hovedrollene. Hva er fordelene og ulempene med å bruke amatører og ubeskrevne blad? Og hva skal til for å dyrke fram såkalte stjernekvaliteter i de unge talentene?
I mange av høstens norske filmer ser vi nye ansikter i hovedrollene. Hva er fordelene og ulempene med å bruke amatører og ubeskrevne blad? Og hva skal til for å dyrke fram såkalte stjernekvaliteter i de unge talentene?
Det er særlig i filmer laget av debutanter at de nye ansiktene har dukket opp i høst: Fritt vilt, Reprise, Kalde føtter og Sønner. Hvorfor velger debuterende langfilmregissører oftere en uerfaren skuespillere i hovedrollene?
Kjersti Paulsen har jobbet med casting i over 15 år. Hun kan fortelle at manus med unge karakterer naturlig nok tvinger fram jakten på nye ansikter:
– Når hovedpersonen skal være 22 eller yngre, da svinger vi gjerne innom Teaterhøgskolen og ser på folk under utdanning, og vi leter som gale i dramamiljøer. Det er vanskelig for en 27-åring å spille 17-åring. Hovedrollene i Sønner skulle ikke være eldre enn rundt 20. Det ville blitt en helt annen film om de var 26.
Jannecke Bervall fra castingbyrået Cannibal Casting tror nye regissører velger mer ukjente skuespillere like mye for å markere seg:
– Jeg tror at regissører som debuterer har behov for å bruke skuespillere ikke alle har brukt. De har behov for å skape sine egne univers.
Filmen krevde nye fjes
Reprise er én av høstens filmer med nesten helt ukjente ansikter i både hovedroller og biroller, flankert av enkelte mer erfarne skuespillere som Henrik Mestad og Torbjørn Harr. For Joachim Trier var det aldri noe valg å bruke allerede etablerte navn som Aksel Hennie, Nicolaj Cleve Broch og Ane Dahl Torp i hovedrollene:
– Dette er en film som handler mennesker tidlig i 20-årene. Da måtte jeg ha folk som selv er i 20-årene.
Trier mener at også selve filmens vesen fordret friske fjes:
– Jeg ville ha ansikter som for publikum gir et 1:1 forhold mellom karakter og skuespiller. Med nye ansikter har ikke publikum noe annet valg enn å se dem som de karakterene de uttrykker på lerretet, for de kjenner dem ikke fra før! Det er bagasjefrie ansikter som ikke er vært på tv eller i andre film.
– I en tid hvor regissører enten vifter rundt med kamera og dyrker skuespillerens frihet, eller jobber med effekter digitalt, ville vi med denne filmen lage et møtepunkt der det visuelle og spillet ikke utnuller hverandre. Vi har ikke så mange karakterportretter i norsk film, og jeg ønsket å jobbe med karakterer der jeg også kan benytte meg litt av menneskenes egne liv. De vi har med i Reprise gir av seg selv, og det er modig.
Vil du lese hele saken?
Slå til på vårt juletilbud om abonnement. Det koster kun kr 350,- (ordinær pris: 430,-). Alt du trenger å gjøre er å sende denne mailen i retur med ditt navn og adresse, eller fylle ut skjemaet du finner på linken under.
I mange av høstens norske filmer ser vi nye ansikter i hovedrollene. Hva er fordelene og ulempene med å bruke amatører og ubeskrevne blad? Og hva skal til for å dyrke fram såkalte stjernekvaliteter i de unge talentene?
Det er særlig i filmer laget av debutanter at de nye ansiktene har dukket opp i høst: Fritt vilt, Reprise, Kalde føtter og Sønner. Hvorfor velger debuterende langfilmregissører oftere en uerfaren skuespillere i hovedrollene?
Kjersti Paulsen har jobbet med casting i over 15 år. Hun kan fortelle at manus med unge karakterer naturlig nok tvinger fram jakten på nye ansikter:
– Når hovedpersonen skal være 22 eller yngre, da svinger vi gjerne innom Teaterhøgskolen og ser på folk under utdanning, og vi leter som gale i dramamiljøer. Det er vanskelig for en 27-åring å spille 17-åring. Hovedrollene i Sønner skulle ikke være eldre enn rundt 20. Det ville blitt en helt annen film om de var 26.
Jannecke Bervall fra castingbyrået Cannibal Casting tror nye regissører velger mer ukjente skuespillere like mye for å markere seg:
– Jeg tror at regissører som debuterer har behov for å bruke skuespillere ikke alle har brukt. De har behov for å skape sine egne univers.
Filmen krevde nye fjes
Reprise er én av høstens filmer med nesten helt ukjente ansikter i både hovedroller og biroller, flankert av enkelte mer erfarne skuespillere som Henrik Mestad og Torbjørn Harr. For Joachim Trier var det aldri noe valg å bruke allerede etablerte navn som Aksel Hennie, Nicolaj Cleve Broch og Ane Dahl Torp i hovedrollene:
– Dette er en film som handler mennesker tidlig i 20-årene. Da måtte jeg ha folk som selv er i 20-årene.
Trier mener at også selve filmens vesen fordret friske fjes:
– Jeg ville ha ansikter som for publikum gir et 1:1 forhold mellom karakter og skuespiller. Med nye ansikter har ikke publikum noe annet valg enn å se dem som de karakterene de uttrykker på lerretet, for de kjenner dem ikke fra før! Det er bagasjefrie ansikter som ikke er vært på tv eller i andre film.
– I en tid hvor regissører enten vifter rundt med kamera og dyrker skuespillerens frihet, eller jobber med effekter digitalt, ville vi med denne filmen lage et møtepunkt der det visuelle og spillet ikke utnuller hverandre. Vi har ikke så mange karakterportretter i norsk film, og jeg ønsket å jobbe med karakterer der jeg også kan benytte meg litt av menneskenes egne liv. De vi har med i Reprise gir av seg selv, og det er modig.
Vil du lese hele saken?
Slå til på vårt juletilbud om abonnement. Det koster kun kr 350,- (ordinær pris: 430,-). Alt du trenger å gjøre er å sende denne mailen i retur med ditt navn og adresse, eller fylle ut skjemaet du finner på linken under.