– De uavhengige dokumentarprodusentene og redaktørene i tv-kanalene må slutte å skylde på hverandre, og heller gå sammen om å lage ordentlig god film. YLE beviser at det er mulig, sier Anne Köhncke, som har forsket på den nordiske uavhengige dokumentarfilmens forhold til tv.

– Finland har et kjempepublikum for dokumentarfilm på tv, og finske tv-kanaler går inn i veldig mange produksjoner. Det tyder på at det er et publikum der ute. Det gjør også kino-besøket og dvd-salget av dokumentar. Når man kan ha så mye publikum på dokumentarfilm på kino, er det veldig mystisk at tv-kanalene ellers i Norden hevder at dokumentar på tv vil få så få seere, sier Anne Köhncke.

Köhncke har skrevet masteroppgaven ”Tv & den uavhengige nordiske dokumentarfilm” ved Københavns Universitet, avdeling for film- og medievitenskap. Avhandlingen skisserer ubalansen mellom et fragmentert produksjonsmiljø og sterke tv-kanaler som den uavhengige dokumentarfilmens største problem i Norden.

– Det er et problem at det er så veldig mange og små produsenter. I Danmark har man større produsenter som samarbeider mer over landegrensene, og da får man større gjennomslagskraft. Av de norske blir Medieoperatørene lagt merke til i Norden, gjennom sine faste samarbeid med danske, svenske og finske produsenter. Dersom produsentene støtter hverandre i å produsere gode filmer, vil redaktørene få tro på at de kan levere ordentlig kvalitet, og de vil igjen ha noe å argumentere med oppover i systemet, mener Köhncke, som selv jobber som assisterende produsent i Final Cut Film Production i Danmark.

Hun sier at noe av det største problemet i norsk dokumentar er produsentenes forhold til NRK.

– Både de norske produsentene og de andre nordiske som jeg har intervjuet i masteroppgaven er enige om at forholdet til NRK er spesielt vanskelig. Særlig etter at co-produksjonsenheten i NRK kom er dette blitt et problem. YLE i Finland har også en co-produksjonsenhet, men i NRK har de gjort det sånn at de som sitter der tar seg av alt innkjøp, og ikke nødvendigvis har spesialkompetanse på dokumentar. Når man søker, får man ofte svar som går på tema, ”det kan vi ikke gå inn i fordi vi har vist en film om temaet før”. Det er vanskelig å komme gjennom med dokumentar som ikke bare er journalistisk, men filmisk. Men om Margreth Olin for eksempel lager en film om adopterte barn, vil det likevel være noe annet enn en journalistisk reportasje som kanalen kanskje har sendt om dette temaet før, mener hun.

Tv-kanalenes sendeflatetenkning er en hovedutfordring for det uavhengige produksjonsmiljøet. Et av Köhnckes funn i masteroppgaven er at tv-kanalenes argument om at dokumentar ikke trekker nok seere, delvis beskriver en situasjon skapt av kanalene selv.

– Det blir en selvoppfyllende profeti. Problemet er at man legger dokumentarene på tidspunkt hvor folk ikke ser på tv, at det ikke reklameres for dem, og at det dermed brukes mindre penger på dokumentar. Selv om en film har et høyaktuelt tema lages det ikke trailere for den, og da forsvinner den i flaten. Når flaten får få seere, får den så mindre penger. Det er en negativ spiral. Når stadig mindre penger brukes på dokumentar, blir filmene mindre interessante, og man utvanner produktet, sier Köhncke.

Hun mener at det ikke er noen løsning å samle dokumentarene i en egen sendeflate på en avlastningskanal, som det har vært spekulert på om NRK vil gjøre når en tredje kanal er etablert.

– I DR2 har man hatt en egen dokumentaraften, som i utgangspunktet er kjempefint, men det er en fare når all dokumentar havner på den lille kanalen. Hvis vi fjerner dokumentaren fra de store kanalene, blir den for spesielt interesserte. Det er viktig at det å se dokumentarfilm ikke bare blir for feinschmeckere, en form for åndssnobberi. Det er tydelig at dokumentarfilm kan appellere til et stort publikum, og filmer som Margreth Olins når fram til folk.
En dokumentarslot i en mindre kanal i NRK med færre seere, vil videre få mindre penger, konstaterer hun.

Köhnckes konklusjon er at det nordiske produsentmiljøet må samarbeide for å stå sterkere, og samtidig at produsenter og tv-kanaler må forenes i en felles kamp for dokumentaren.

– Produsenter beklager seg stadig over redaktørene i tv-kanalene, men redaktørene er også opptatt av dokumentarfilm, og de har noen over seg igjen med mer makt. Istedenfor at produsenter og redaktører i tv-kanaler skylder på hverandre, burde de gå sammen om å lage ordentlig god film. Da vil spiralen snu rett vei. YLE beviser at det er mulig. I undersøkelsen jeg har gjort utmerker YLE seg som den sterkeste aktør på området, med størst kapital med hensyn til sendetid og penger å putte i slots´ene. Den kreative dokumentarfilmen har høy status i Finland. Public service-kanalene bør ikke etterlikne de kommersielle konkurrentene, men være et klart tilbud om noe annet. Jeg tror dessuten ikke vi kommer utenom politiske føringer for å framtvinge et samarbeid. I Danmark har public service-kanalene DR og TV2 et konkret ansvar for å bruke så og så mange kroner på å gå inn i dokumentarfilmer som har fått støtte. Gjennom å styre dette politisk vil et samarbeid tvinge seg fram.

Anne Köhnckes masteroppgave ” Tv & den uavhengige nordiske dokumentarfilm” kan fås på e-post ved henvendelse til adressen [email protected].

Illustrasjon: Eva Sjøwall