Bransjeorganisasjonene mener Einarssonutvalgets rapport er preget av kort utarbeidelsestid, men tror den kan bidra til konstruktiv debatt før høringsfristen går ut i januar. Men har utvalget latt seg blende av Giskes effektiviseringsvyer?

Kultur- og kirkeminister Trond Giske har satt seg fore en gjennomgripende nytenkning om og reorganisering av den norske filmbransjen. Og nå har høstens filmutvalg levert sin rapport: ”Organisering av statlige virkemidler på filmområdet.” Bransjeorganisasjonene skal møtes for første gang i neste uke for å samordne høringsuttalelser med bakgrunn i utvalgsrapporten, hvis hovedmål var å utvikle en helhetlig norsk filmpolitikk.
Rapporten går inn for en reorganisering av virkemiddelapparatet og anbefaler at alle statlige filmrelaterte oppgaver samles i en institusjon, etter modell fra Sverige og Danmark. Leif Holst Jensen, generalsekretær i Produsentforeningen, mener rapporten er god, men synes fristen er kort.

– Umiddelbart vil jeg si at rapporten er et relativt imponerende stykke arbeid, selv om noe bør utdypes. Man burde også gjort en ordentlig konsekvensanalyse. Rapporten har ikke gått ordentlig inn i det økonomiske. Men den vil være et godt utgangspunkt for diskusjon i de ulike organisasjonene. Utvalgsarbeidet er selvsagt preget av ulike interesser, og vi forholder oss til det vi mener er best. Som organisasjoner må vi se om vi kan enes og snakke med én stemme. Vi vil nok komme med egne høringsutspill, men samles på enkelte områder, sier han.

Sverre Pedersen, leder av Filmforbundet, tror utvalget er preget av den korte tiden og at det er blendet av Giskes effektiviseringsvyer.

– Jeg synes de har greid å gape over mye på den korte tida de har hatt. Men analysedelen er svak. Når man først skal gjøre et helhetlig grep, for første gang på 20 år, burde man vært grundigere. For å vurdere hva som er mest hensiktsmessig, må man starte med å analysere hvilke oppgaver som skal gjøres, deretter finne ut hvordan virkemiddelapparatet fungerer og så se hvordan man kan optimalisere det. Utvalget er nok blendet av Giskes lovnader om at det man klarer å spare i byråkrati skal gå til produksjon. Det har nok vært en fristende gulrot, sier han.

Pedersen mener rapporten svikter på to punkter.

– Min primære uro gjelder ivaretakelsen av utviklingsdelen. Den henviser til Filmskolen og Høgskolelovene, og det er vel og bra. Men filmutviklingen har ansvar for hele bransjen. Filmskolen har kun sju linjer. Mange yrkesgrupper ivaretas ikke av Filmskolen. Statens studiesenter for film (nå: Norsk filmutvikling) var, inntil for to år siden, gode til å ta vare på mange av nøkkelfunksjonene, som produksjonsledelse, innspillingsledelse, script og rekvisitør. Hvis ikke de ivaretas, gjennom rekruttering, fagutvikling og kompetanseheving, vil hele bransjen lide under manglende påfyll, sier han.

Han mener også opphavsmannens rettigheter i for liten grad tas opp i rapporten.

– Rapporten påpeker mangelen på stipender, og det er flott. Men det som skal gi grunnlag for kontinuitet – anstendig betaling – og en god forvalting av opphavsrett i etterkant, tas ikke godt nok opp. Filmene er underfinansiert, noe utvalget korrekt påpeker. Men bruken av opphavsrett er uklar i Norge, og filmarbeidere taper under produksjonen og i livet til filmen etterpå, sier han.

Pedersen har liten tro på kostnadsbesparelser på grunn av sammenslåinger.

– Jeg er opprinnelig sosiolog og har lest mye om effektiviseringstiltak og sentraliseringer. De fleste fører ikke til reduserte kostnader. Egendynamikken i en stor institusjon er at den eser ut. Mange ting kan bli bedre med en sammenslutning, og noen ting kan bli verre. Ser man på historien til institusjonene, ser man at både fondet og instituttet har hatt en radikal økning i årsverk. Jeg mener ikke dermed at de er overbemannet, men man må gjøre en analyse av det, sier han.

Pedersen er klar til å diskutere en dansk modell.

– Å få avklarte ansvarsområder har vært mitt primærstandpunkt. Men en norsk modell etter det danske filminstituttet, som spenner over alt, må vi diskutere, men basert på fakta, ikke på et mytebasert grunnlag. Jeg håper at vi nå får en grundig og fordomsfri debatt om tilrådingene og at bransjen kan samles om hovedkommentarer, sier han.

Jon Jerstad, leder av Norske filmregissører, mener det er viktig at filmbransjen samler seg.

– Utvalget har hatt kort tid, sju møter, og rapporten bærer preg av det. Enkelte områder er lite gjennomtenkt. Og det gjør meg lite grann nervøs at behandlingen skal skje allerede i vårsesjonen. Det gir liten anledning til å gjennomtenke dette. Derfor er det viktig at man samler seg, sier han.

Jerstad er glad for rapportens støtte i forhold til rammer og avtaler.

– At standardavtaler bør brukes er for Regiforbundet en kjerne i sammendraget. Det vil gi en forutsigbar samhandling mellom ulike aktører. Dette tolker vi som at utvalget anbefaler Kulturdepartementet å være tydeligere i bruk av kontrakter og avtaler i filmbransjen. Hvis staten er med i bruken av standardavtaler, vil det bedre finansieringsgrunnlaget for filmen, som igjen vil være med på å profesjonalisere filmbransjen, sier han.

Han tror et brukerråd kan være nyttig.

– Brukerråd vil bli en tydelig arena hvor organisasjonene kan uttale seg om hvordan ting fungerer. Bransjeorganisasjonene, ikke myndighetene, må håndtere eventuelle konflikter mellom yrkesgruppene. Da er brukerråd én måte å formalisere hvordan organisasjonene skal samhandle med myndighetene på, sier han.

Jerstad mener underfinansieringen av filmene er det største problemet.

– Dette gjør regissørens jobb stadig vanskeligere. Vi opplever konflikt mellom målet om å lage mange filmer – og å få kvaliteten opp. Det er aktverdig med volum, men budsjettene er presset ned fra år til år. Fondet og tv-stasjonene har bidratt til dette, men det kan vi ikke være med på, sier han.

Jerstad mener, som Pedersen, at filmutviklingen gis en stemoderlig behandling i rapporten.

– Filmutviklingens talentutvikling og videreutdanning er satt litt utover sidelinjen og omtales stemoderlig av filmutvalget, i et lite gjennomtenkt forslag. Filmutviklingen driver med talentutvikling, en komplisert jobb det ikke er lett å kommunisere om. Utvalget har kommet med et kompromiss, siden Filmskolen ikke har etterutdanning ennå. I stedet for å nedlegge, kompromisser man med å utsette, og ser hva som skjer på Lillehammer, sier han.

Han mener et stort nytt institutt vil by på nye utfordringer.

– Hvis det blir organisert som utvalget vil, i ett stort institutt, er det viktig at man får tydelig atskilte avdelinger. Rollene må ikke blandes, som jo var noe av tanken med å skille fondet og filmutviklingen. Utvalgets tanker om filmens livsløp er danske, og ordbruken har man formodentlig fra det danske filminstituttet. Og vi har kanskje grunn til å være bekymret for en ny ledelse: Har vi i Norge kombinasjonen av faglig styrke og ledertyngde? Kan filminstituttet ledes av noen som ikke har peiling på film? undrer Jerstad.

Som mener tv-kanalene må komme på banen, slik utvalget tar til orde for.

– 70 millioner kroner eller mer fra tv-stasjonene vil være en betydelig økning, som vil engasjere kanalene mer. Dette er høyst betimelig. NRK er den eneste public service-kanalen i Europa som ikke betaler et øre til filmproduksjon. Det er veldig viktig å få til en samhandling mellom film- og tv-bransjen, mener Jerstad.

Statsråd Giske nedsatte utvalget 30. august 2006, med medlemmene Kristenn Einarsson (leder), Solvor Amdal, Henning Camre, Nina Grünfeld, Peter Hald, Vigdis Lian, Lene Løken, Margreth Olin, Ulrik Imtiaz Rolfsen, Elisabeth O. Sjaastad, Ane Dahl Torp, Aage Aaberge.

Høringsfrist er 26. januar 2007.