… spør manusforfatter Monica Boracco Borring i dette innlegget, hvor hun imøtegår konsulent Frobenius´ utspill om kjedelig norsk barnefilm.

Er Filmfondets konsulenter idioter?

… som de siste årene har spydd ut et repertoar av barnefilmer ”hvor det forbausende ofte handler om en hund eller hest som er syk?”

Når Nikolaj Frobenius i Dagbladet setter norsk barnefilm på blokken under overskriften «Er barn idioter?», kløyver han alle i ett slag og avslører råtten ved; vasstrukken av dårlige hensikter, muggen av kjedelig moral.

Den pedagogiske snillismen og den kommersielle kynismen går hånd i hånd over barnefilmlerretet, tordner Frobenius. Stilig formulering, men hva mener han egentlig?
Snillismebegrepet, gjort kjent av Gerhardsen og Hagen, handler om å kaste bort fellesgoder på latsabber som ikke kommer seg opp om morran, om å stryke folk med snyltehåra, der de egentlig kunne trengt en god omgang ærlig arbe.
Er det dette Frobenius etterlyser? Skal vi gi unga en trøkk så de skjønner hvilken jævla verden de lever i?

Frobenius fortsetter: De kommersielle kyniske filmskaperne forsvarer sine middelmådige filmer med at barna liker dem… Fy? Eller – hæ? Er det feil? Er det ikke meningen at ungene skal like filmen? Er det ikke greit å fortelle eventyr tuftet på noen tusen års erfaring om hvordan mennesker tar til seg historier; den av Frobenius tidligere utskjelte aristoteliske oppbyggingen der tilskueren sammen med sin helt skal gjennomleve de største prøvelser, for så å nå en ny erkjennelse.

Formelmessig og ”oppbyggende”, hevder Frobenius. Klassisk, påstår jeg. Historien om det lille mennesket som ingen trodde kunne noe og som blir satt i en situasjon der han/hun må overvinne sine egne svakheter, ofte for å redde en annen, er klassisk fordi den har gitt mennesker håp i tusenvis av år. Det handler om enkeltmenneskets iboende muligheter til å forløse sine evner, krefter og sitt mot. Er ikke det bra da? Jeg vet ikke hvordan det er med filmkonsulenten, men undertegnede trenger stadig å bli minnet om disse muligheter…

En rask titt på Filmfondets hjemmesider viser følgende:
Venner for livet (2004): sett av 191 000. En hund er viktig.
Trigger(2006): sett av 105 000. En hest er med.

Ifølge Frobenius er det forbausende ofte syke hester og hunder i de elendige norske barnefilmene. Hva mener filmkonsulenten egentlig? Det dreier seg om to filmer. To svært forskjellige filmer til og med. Uansett, Venner for livet handlet så vidt jeg vet ikke mer hunden enn Trigger handlet om hesten.
Jeg tror ikke Nikolaj Frobenius er noen idiot, men jeg mistenker ham for å være litt trøtt og for å ha falt i søvn både på kino og over statistikkene. Ellers ville han vel ha sett at det er flere filmer der skurkeaspiranter fra femtitallet hadde hovedrollen enn filmer med syke dyr.

Når jeg nå vet at dogmet Frobenius bygger sin kronikk på (syke dyr og dårlige formelmanus over hele fjøla) faktisk er tatt ut av løse luften, og er uten rot i virkeligheten, spør jeg meg: Hva er hans agenda? Hva er det han vil med dette utspillet? Ja, for det dreier seg faktisk om sterke angrep på manusforfattere, regissører og produsenter – som visstnok uten sans for kvalitet og med den største mangel på respekt for hva et åpent barnesinn trenger – halser, siklende (voff!) etter mulig fortjeneste og kapital.

Som skinnende eksempler på god barnelitteratur, trekker Frobenius frem sine barndoms helter fra 70-tallslitteraturen. Vi er nok noenlunde samme generasjon, Frobenius og jeg, for hans gamle helter er også mine. Pippi var riktignok et produkt fra 40-tallet. Uansett, Pippi trekkes frem som et eksempel på rebelsk litteratur/film for barn.
Ja, Pippi hadde hest, hun. Og ape. Som om ikke det var nok, var moren hennes død og selv hadde hun måttet flytte til et nytt sted der hun ikke kjente noen… Jøss.
Astrid Lindgren hadde ikke kommet langt med den pitchen, satt overfor konsulent Frobenius. Her har vi jo akkurat de ingrediensene han harselerer så festlig med i sin fiktive barne- og hundefilm ”Venner med tufsen”.

At helten er god og de slemme onde er visstnok også gærent i dag… Men i Olle Hellboms flotte Lindgren-filmer Frobenius trekker frem som prima nostalgivare, hersker det vel ingen tvil om hvem vi skal heie på? Pippi er god som gull hun – hun tukter de slemme og belønner de gode rundelig. Og Emil: Selv om han får sin daglige avstraffelse, vet jo alle at han egentlig er ren som snø (den var ren på 70-tallet), men at han er nysgjerrig og leken og ganske uheldig. Ja, i en episode redder han faktisk en hest fra å bli slaktet og. Fordi Emil var lur og smart og god, og hestehandleren slem og sleip og dum, kunne Emil ri jublende hjem på sin elskede Lukas. Og når han ble stor, ble han borgermester og det hele, beroliget Astrid Lindgren oss videre, i tilfelle vi ikke var helt overbeviste…

Vi har hatt en tradisjon for såkalte barndomsfilmer her i landet. Noen gode, men med små muligheter for å nå et stort publikum da de lett falt mellom to taburetter og ble barnefilm for voksne. En av mine favorittfilmer, svenske Mitt liv som hund, tangerte denne sjangeren og ble severdig for både voksne og (større) barn. Men dette er en krevende øvelse på flere plan enn det kunstneriske. Min påstand er at denne filmen ikke hadde fått finansiering i Norge i dag. Ikke fordi hovedpersonen hadde en hund og en død mor og måtte flytte til et nytt sted, muligens ikke fordi den var for alvorlig heller, men rett og slett fordi man ikke kunne svart nøyaktig på hvem denne filmens publikum var.
Filmskaperne bak Mitt liv som hund visste forøvrig heller ikke at de hadde skapt en klassiker før materialet var klippet, ny voice-over var skrevet og kolleger begynte å grine i klipperommet.

Prosessen fra en idé tar form til filmen er oppe på lerretet, er ikke noe norske filmskapere tar lett på. Man lever med prosjektet i så mange år at har man
ikke hjartet på rette staden, så står det ikke løpet frem til lerretet.
Man klarer bare ikke å skrive ferdig alle de utkast som skal til for å til slutt få med seg private investorer og fond som skal risikere millioner av kroner.
Ambisjonene og intensjonene er sågar høye og gode hos de fleste, i motsetning til det bildet Frobenius forsøker å selge oss. At norske barnefilmskapere betrakter barn som idioter de kan stikke ett sugerør inn i hvert øye på og drikke seg feite og mette på, stemmer bare ikke. Frobenius skyter feil pianist i sin kritikk.

I et innlegg i Dagbladet 28.10.06 skriver Frobenius følgende:
”Å tenke markedsføring allerede på manusstadiet er for de fleste forfattere og regissører et tabu. Frykten for at en reklametankegang vil være med å forme prosjektene er kanskje ikke uaktuell, men hvis vi snur det på hodet, kan vi ikke da si at kulturprodusenten er altfor svak hvis hun ikke makter å sette betingelser for de konsulentene hun velger å bruke?”
Så hvilket skal det være? Jeg er i det hele tatt forvirret.

Men la oss snakke om kravet til kommersiell tenkning i filmverdenen vår da. La oss snakke om de mange kvalifiserte leserne av manuskriptet, synserne med statspengemakt, om kravet til publikumssuksess også fra de som evaluerer konsulentenes vellykkethet. Om kravet til testvisninger fra private investorer og om det faktum at små selskaper går konkurs og personene bak mister kredibilitet dersom de ikke trekker folk inn i kinosalen med filmene sine. Si noe om det da, Frobenius? I stedet for å si at Pittbullterje, Fia og klovnene, Olsenbanden jr., Trigger og Lille frøken Norge bare er kommersielt oppgulp fra samme grådighetskilde.

Dersom filmkonsulentens ærend ikke er å håne norske barnefilmskapere er det alltids en mulighet for at han selv har en pedagogisk agenda. Vil han rett og slett forhindre at flere forherdete foreldre tar med barna sine og ser disse makkverkene av noen filmer – til tross for at de små barnas kroppsspråk burde fortalt dem at de heller burde se Terkel i knipe?

Som fembarnsmor vil jeg for øvrig og for ordens skyld bestride på det sterkeste at det tar femten år for et barn å utvikle verbal kritisk sans. Min treåring som jeg ser barne-tv sammen med, gir klart uttrykk for det når det er noe hun ikke liker, og hvorfor. Det er som regel at noen er bråkete og slemme, og ler når andre har det vondt. Noe som faktisk er dagligdags i dagens barneprogrammer. Mine barn er i alle fall ikke idioter.

Disneyfiseringen av den klassiske eventyrstruktur er et absolutt ikke-mål for denne forfatteren. Samtidig ser jeg som mange av mine kolleger en gigantisk utfordring i det å skulle nå det store publikumsantallet man trenger for ikke å slå alle involverte konkurs, idet man forsøker å fortelle den gode historie.

PS. Når Frobenius mener han blir måtelig underholdt når han ser norsk barnefilm
så kan det kanskje ha noe å gjøre med at han ikke er i primærmålgruppen??

Monica Boracco Borring har blant annet skrevet manuset til filmen «Trigger» (se foto).

Les Frobenius´ innlegg i Dagbladet her