Nei, jeg er ikke en trøtt idiot, sier langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius i sitt svar på kritikken fra manusforfatter Monica Boracco Borring og langfilmkonsulent Ivar Køhn. Frobenius etterspør visjoner og tar her til orde for en rekke grep for å øke prestisjen til barnefilmen hos filmskaperne.
Nei, jeg er ikke en trøtt idiot, sier langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius i sitt svar på kritikken fra manusforfatter Monica Boracco Borring og langfilmkonsulent Ivar Køhn. Frobenius etterspør visjoner og tar her til orde for en rekke grep for å øke prestisjen til barnefilmen hos filmskaperne.
Det er kommet mange reaksjoner på et innlegg jeg skrev i Dagbladet 9.12.06, med tittelen ”Er barn idioter”. Heldigvis er jeg blitt mest overrasket over hvor mange som har vært enige i kritikken, og hvor stort engasjement det har vært i saken. Det er tydelig at mange foreldre og bransjefolk deler en bekymring for kvalitetsnivået i norsk barnefilm. Likevel er det – som forventet – flere som er uenige i synspunktene mine. Både Moseng (Dagbladet), Borring (Rushprint) og
Køhn (Rushprint) mener jeg generaliserer og spissformulerer (og det er jo helt sant, det var litt av poenget), dessuten mener de at jeg er nostaligisk (ikke sant) og at jeg er en trøtt, forutinntatt gammel idiot (alt dette kan min tre år gamle sønn verifisere før klokken 06:30).
Det som forbauser meg mest ved innleggene er likevel at de misser de sentrale poengene mine, og at innskriverne ikke tydeligere ser dette som en mulighet til å gjøre noe filmbransjen burde ha gjort for lenge siden: Å forsøke å løfte den norske barnefilmen opp etter håret – og opp på det samme nivået som voksenfilmen.
Hvor er visjonene deres folkens?
Er det ikke noe å strekke seg etter?
Dere har ikke sovna?
Jeg skal for ordens skyld gå igjennom de poengene jeg mener Borring og Køhn har oversett, men har lyst til å trekke debatten litt videre, inn i noe som kan være konstruktivt for den norske barnefilmen. Selv om vi er uenige om hva som er feil ved tingenes tilstand, er det vel ingen som i fullt alvor kan si seg helt komfortabel med det nåværende nivået?
La meg først si at jeg forstår at Monica Baracco Borring er forbanna, men hun er det på feil premisser. Borring er manusforfatter til filmen Trigger, og går visst ut fra at jeg i artikkelen min har singlet ut den filmen som et eksempel på noe av det verste vi har i Norge. Hadde hun lest artikkelen skikkelig ville hun sett at jeg ikke nevner filmen hun har skrevet med ett ord, men at jeg peker på en tendens i den norske barnefilmen de siste ti årene. Det er ikke min oppfatning at filmer som har dyr på rollelisten nødvendigvis er svake, men det er, som også Køhn peker på, et sett av ganske lettvinte dramaturgiske løsninger som standard-barnefilmen bruker for å vinne synpati hos publikum. Disse grepene går igjen i hele Norden.
Poenget mitt, som både Borring og Køhn overser, er dette: Hva er grunnen til at det finnes så få gode manusskripter i omløp som handler om mennesker mellom 3 og 12, hvorfor har barnefilmen så lite prestisje, hva er grunnen til at så mange filmskapere bruker filmfortellinger for barn som et springbrett for å lage ”ordentlig film” og hvorfor har ikke bransjen flere ambisjoner i forhold til det å fortelle for barn?
Jeg tror nemlig en medvirkende grunn til dette er at barnefilmen har fått et pedagogisk ”oppdrag” som gjør det vanskelig å lage skikkelig gode filmer. Den har fått en slags tvangstrøye av riktige meninger tredd over kroppen, og slik jeg ser det, hindrer dette spontanitet og originalitet.
Hvis Køhn også hadde lest artikkelen min skikkelig ville han sett at jeg ikke bare framhever barnefilmer fra 1970-tallet (selv om jeg tar utgangspunkt i den ”store” nordiske tradisjonen), men at jeg også nevner den danske barnefilmslageren ”Terkel i knipe” fra to år tilbake. Jeg vil ikke skjære alle over en kam; selvfølgelig finnes det brukbare barnefilmer laget i Norge de siste ti åra, for eksempel synes jeg Torun Lians ”Ikke naken” var en veldig god film. Men hovedinntrykket mitt er dessverre uforandret; nivået på den norske barnefilmen kan bli langt, langt bedre, og det er på tide å begynne å diskutere hvordan bransjen kan oppnå det.
Grunnen til at jeg trakk fram de store barnefiksjonene fra 1970-tallet var for å vise hvilket ambisjonsnivå den nordiske barnefilmen èn gang har strukket seg etter – og reise spørsmålet: hvorfor skal vi ikke tenke like stort? Det kunne ikke falle meg inn å anbefale Pippi Langstrømpe som mal for de filmene som skal lages i dag, verden har forandret seg, heldigvis, og vi trenger helt andre typer filmer med et helt annet trøkk og tempo og helt andre karakterer. Men det er ingen av de norske barnefilmene jeg har sett fra de siste årene som har i seg en slik fornyelse. Kanskje kommer de i 2007 og 2008?
På et seminar om barnefilmen i Stockholm i november var det samlet 150 bransjefolk fra hele Norden, og det er med en viss beklagelse jeg melder at stemningen var unison; den nordiske barnefilmen har stagnert, det finnes ikke lenger tydelige regissører og filmskapere som vil noe med filmfortellinger for barn, tilskuddgiverne sover, blasse kommerse familiefilmer vinner, og hvis vi ikke gjør noe kommer det snart til å være for seint. Likevel var seminaret i Stockholm en suksess, ikke minst fordi så mange aktører var samlet og engasjert diskuterte mulighetene for nordisk barnefilm.
Både Borring og Køhn bruker sine egne barn som levende eksempler for at norsk barnefilm er god, og det er kanskje et grep som vekker sympati hos leseren, men jeg synes det er et slapt og feigt perspektiv; hvis barna sier det er bra, så er det bra. Jeg skal ikke trekke mine egne barn (3) inn i debatten, for selv om jeg mener at vi absolutt skal lytte til barna, har vi også et ansvar for å sette opp et kvalitetsnivå og noen standarder som barn ikke har noen forutsetninger for å lage. Uansett hvilke lysende begavelser barna måtte være, er de neppe i stand til å formulere en kritikk som kan hjelpe oss til å bestemme hva slags filmer vi skal lage. Poenget mitt er altså fremdeles det samme: Filmene vi lager for barn bør være et like seriøst anliggende som film for voksne.
Det er lett å klage, men vanskelig å komme opp med konstruktive forslag som kan endre en situasjon. Jeg skal likevel driste meg til å komme med noen forslag jeg tror kan være med å endre noen av villkårene for norske filmer for barn og unge.
Her er fire forslag:
– Opprett en egen barnefilmkonsulent i Norsk filmfond.
– Kvalitetssikring av alle norske barnefilmer som gis tilskudd under markedsvurderingsordningen. En gruppe utenfor filmfondet bør gå igjennom søknadenes innholdsmessige kvalitet slik at de midlene staten bruker på å finansiere norsk barnefilm går til gode produkter.
– Høyere lønn til manusforfattere og regissører på filmer for barn og unge. Prestisjen skal opp.
– Avskaff begrepet barnefilm – kan vi ikke bare kalle det FILM?
Nikolaj Frobenius, langfilmkonsulent i Norsk filmfond
Nei, jeg er ikke en trøtt idiot, sier langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius i sitt svar på kritikken fra manusforfatter Monica Boracco Borring og langfilmkonsulent Ivar Køhn. Frobenius etterspør visjoner og tar her til orde for en rekke grep for å øke prestisjen til barnefilmen hos filmskaperne.
Nei, jeg er ikke en trøtt idiot, sier langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius i sitt svar på kritikken fra manusforfatter Monica Boracco Borring og langfilmkonsulent Ivar Køhn. Frobenius etterspør visjoner og tar her til orde for en rekke grep for å øke prestisjen til barnefilmen hos filmskaperne.
Det er kommet mange reaksjoner på et innlegg jeg skrev i Dagbladet 9.12.06, med tittelen ”Er barn idioter”. Heldigvis er jeg blitt mest overrasket over hvor mange som har vært enige i kritikken, og hvor stort engasjement det har vært i saken. Det er tydelig at mange foreldre og bransjefolk deler en bekymring for kvalitetsnivået i norsk barnefilm. Likevel er det – som forventet – flere som er uenige i synspunktene mine. Både Moseng (Dagbladet), Borring (Rushprint) og
Køhn (Rushprint) mener jeg generaliserer og spissformulerer (og det er jo helt sant, det var litt av poenget), dessuten mener de at jeg er nostaligisk (ikke sant) og at jeg er en trøtt, forutinntatt gammel idiot (alt dette kan min tre år gamle sønn verifisere før klokken 06:30).
Det som forbauser meg mest ved innleggene er likevel at de misser de sentrale poengene mine, og at innskriverne ikke tydeligere ser dette som en mulighet til å gjøre noe filmbransjen burde ha gjort for lenge siden: Å forsøke å løfte den norske barnefilmen opp etter håret – og opp på det samme nivået som voksenfilmen.
Hvor er visjonene deres folkens?
Er det ikke noe å strekke seg etter?
Dere har ikke sovna?
Jeg skal for ordens skyld gå igjennom de poengene jeg mener Borring og Køhn har oversett, men har lyst til å trekke debatten litt videre, inn i noe som kan være konstruktivt for den norske barnefilmen. Selv om vi er uenige om hva som er feil ved tingenes tilstand, er det vel ingen som i fullt alvor kan si seg helt komfortabel med det nåværende nivået?
La meg først si at jeg forstår at Monica Baracco Borring er forbanna, men hun er det på feil premisser. Borring er manusforfatter til filmen Trigger, og går visst ut fra at jeg i artikkelen min har singlet ut den filmen som et eksempel på noe av det verste vi har i Norge. Hadde hun lest artikkelen skikkelig ville hun sett at jeg ikke nevner filmen hun har skrevet med ett ord, men at jeg peker på en tendens i den norske barnefilmen de siste ti årene. Det er ikke min oppfatning at filmer som har dyr på rollelisten nødvendigvis er svake, men det er, som også Køhn peker på, et sett av ganske lettvinte dramaturgiske løsninger som standard-barnefilmen bruker for å vinne synpati hos publikum. Disse grepene går igjen i hele Norden.
Poenget mitt, som både Borring og Køhn overser, er dette: Hva er grunnen til at det finnes så få gode manusskripter i omløp som handler om mennesker mellom 3 og 12, hvorfor har barnefilmen så lite prestisje, hva er grunnen til at så mange filmskapere bruker filmfortellinger for barn som et springbrett for å lage ”ordentlig film” og hvorfor har ikke bransjen flere ambisjoner i forhold til det å fortelle for barn?
Jeg tror nemlig en medvirkende grunn til dette er at barnefilmen har fått et pedagogisk ”oppdrag” som gjør det vanskelig å lage skikkelig gode filmer. Den har fått en slags tvangstrøye av riktige meninger tredd over kroppen, og slik jeg ser det, hindrer dette spontanitet og originalitet.
Hvis Køhn også hadde lest artikkelen min skikkelig ville han sett at jeg ikke bare framhever barnefilmer fra 1970-tallet (selv om jeg tar utgangspunkt i den ”store” nordiske tradisjonen), men at jeg også nevner den danske barnefilmslageren ”Terkel i knipe” fra to år tilbake. Jeg vil ikke skjære alle over en kam; selvfølgelig finnes det brukbare barnefilmer laget i Norge de siste ti åra, for eksempel synes jeg Torun Lians ”Ikke naken” var en veldig god film. Men hovedinntrykket mitt er dessverre uforandret; nivået på den norske barnefilmen kan bli langt, langt bedre, og det er på tide å begynne å diskutere hvordan bransjen kan oppnå det.
Grunnen til at jeg trakk fram de store barnefiksjonene fra 1970-tallet var for å vise hvilket ambisjonsnivå den nordiske barnefilmen èn gang har strukket seg etter – og reise spørsmålet: hvorfor skal vi ikke tenke like stort? Det kunne ikke falle meg inn å anbefale Pippi Langstrømpe som mal for de filmene som skal lages i dag, verden har forandret seg, heldigvis, og vi trenger helt andre typer filmer med et helt annet trøkk og tempo og helt andre karakterer. Men det er ingen av de norske barnefilmene jeg har sett fra de siste årene som har i seg en slik fornyelse. Kanskje kommer de i 2007 og 2008?
På et seminar om barnefilmen i Stockholm i november var det samlet 150 bransjefolk fra hele Norden, og det er med en viss beklagelse jeg melder at stemningen var unison; den nordiske barnefilmen har stagnert, det finnes ikke lenger tydelige regissører og filmskapere som vil noe med filmfortellinger for barn, tilskuddgiverne sover, blasse kommerse familiefilmer vinner, og hvis vi ikke gjør noe kommer det snart til å være for seint. Likevel var seminaret i Stockholm en suksess, ikke minst fordi så mange aktører var samlet og engasjert diskuterte mulighetene for nordisk barnefilm.
Både Borring og Køhn bruker sine egne barn som levende eksempler for at norsk barnefilm er god, og det er kanskje et grep som vekker sympati hos leseren, men jeg synes det er et slapt og feigt perspektiv; hvis barna sier det er bra, så er det bra. Jeg skal ikke trekke mine egne barn (3) inn i debatten, for selv om jeg mener at vi absolutt skal lytte til barna, har vi også et ansvar for å sette opp et kvalitetsnivå og noen standarder som barn ikke har noen forutsetninger for å lage. Uansett hvilke lysende begavelser barna måtte være, er de neppe i stand til å formulere en kritikk som kan hjelpe oss til å bestemme hva slags filmer vi skal lage. Poenget mitt er altså fremdeles det samme: Filmene vi lager for barn bør være et like seriøst anliggende som film for voksne.
Det er lett å klage, men vanskelig å komme opp med konstruktive forslag som kan endre en situasjon. Jeg skal likevel driste meg til å komme med noen forslag jeg tror kan være med å endre noen av villkårene for norske filmer for barn og unge.
Her er fire forslag:
– Opprett en egen barnefilmkonsulent i Norsk filmfond.
– Kvalitetssikring av alle norske barnefilmer som gis tilskudd under markedsvurderingsordningen. En gruppe utenfor filmfondet bør gå igjennom søknadenes innholdsmessige kvalitet slik at de midlene staten bruker på å finansiere norsk barnefilm går til gode produkter.
– Høyere lønn til manusforfattere og regissører på filmer for barn og unge. Prestisjen skal opp.
– Avskaff begrepet barnefilm – kan vi ikke bare kalle det FILM?
Nikolaj Frobenius, langfilmkonsulent i Norsk filmfond
